Kirkenes

Kirkenes og Sør-Varanger danner en kile mellom Finland og Russland. Naboskapet føles nært, og alt har et anstrøk av øst.

Kirkenes er sentrum i Sør-Varanger

Sør-Varanger er navnet på den svære kommunen Kirkenes ligger i. Nordkysten av Sør-Varanger en naken, forblåst og tilnærmet mennesketomt, med unntak av kongekrabbebygda Bugøynes. Når du reiser innover i landet, blir det derimot grønnere og frodigere. Inne i fjorden er det lette bjørkeskoger, og oppover i Pasvikdalen overtar furua. Disse barskogene er de vestlige utløperne av det russerne kaller taigaen, altså barskogbeltet som strekker seg sammenhengende til Beringstredet og fortsetter på andre sida. Her er det dyp furuskog, samt noen få forekomster av gran. Inne i skogene hekter det ene vatnet seg inn i det andre, små og store elver flyter stille og det myrer over alt.

I 2000 år var Sør-Varanger skoltesamenes land

Østsamene, som også kalles skoltesamer, har sitt eget samiske språk, nært i slekt med de samiske språkene på Kolahalvøya og i Nordøst-Finland, og litt fjernere fra nordsamisk. I århundrene før Kristi fødsel trådte samekulturen fram fra historiens mørke. De levde i siida’er, små grupper, som flyttet opp og ned Neidenelva og Pasvikelva alt etter villreinvandringer og fisket i elvene.

Sør-Varanger ble et grenseland

I 1307 ble Vardøhus festning bygd på nordsida av Varangerfjorden. Den norske kongen gjorde etter hvert krav på hele Kolahalvøya i skarp konkurranse med republikken Novgorod og senere Moskva-staten. Fra 1500-tallet av sendte russerne misjonærer til de samiske områdene, og i Sør-Varanger omvendte munken Trifon samene til den ortodokse kristendommen. St. Georgs kapell, som er så lite at du ikke kan stå oppreist der inne, ble bygd i 1565. I samme periode ble det grunnlagt klostre og kirker i Boris Gleb og Petsjenga, rett på andre sida av grensa.

Kirkenes var den siste delen av Norge som ble norsk

Østsamene var i klem mellom Russland, Sverige-Finland og Russland, og måtte skatte til alle tre. I 1826 ble imidlertid grensa trukket opp mellom Russland, storfyrstedømmet Finland og Norge, som da var i union med Sverige. Neiden-siidaen fikk sommerlandet sitt i Norge og vinterlandet sitt i Finland, mens Pasvik-siidaen hadde vært vant til å være på begge sider av Pasvikelva. Denne delingen skapte altså store problemer for samene. Østsamene fikk besøk av ortodokse, russiske prester fram til 1914, men deretter måtte de gå til lutheranerne. Dette førte til en integrasjon i norsk kultur på den norske sida av grensa.

Kirkenes ble lille Amerika

Da Sør-Varanger ble norsk, begynte norske nybyggere å komme. Det var ofte slik at de som var for fattige til å reise til Amerika, dro til Sør-Varanger. Mange kom fra innlandsstrøk i Sør-Norge, og var vant til et liknende klima som i Øst-Finnmark. Skog ble ryddet, jorda pløyd opp og tømmerhus etter norsk byggeskikk ble reist.

Kvenene kom til Sør-Varanger på 1800-tallet

På 1860-tallet var Finland rammet av en hungersnød etter flere år med misvekst. Sultende mennesker begynte å komme til kysten av Varangerfjorden. Her lærte de seg raskt å fiske, og det oppsto finske bygder og fiskevær. I dag lever finsk språk videre i fiskeværet Bugøynes, og overleveres også til den yngre generasjonen. Også i Neiden og mange steder i Pasvikdalen lever finsk blant de eldre. Vi omtaler gjerne etterkommerne etter finske innvandrere som kvener i Norge, men her lengst øst sier man ofte finsk. De er blant de sist ankomne fra Finland, og språket er dermed nærmere finsken slik den snakkes i Finland i dag.

Gruvene i Kirkenes åpnet i 1906

Kirkenes hadde egentlig bare vært kirkestedet i Sør-Varanger. Imidlertid åpnet gruvene i Bjørnevatn rett etter 1900, og Kirkenes ble til et sted alle flyttet til. En ny by med en velstående middelklasse og med moderne hus vokste opp, og innflytterne kom fra fjern og nær for å ta seg jobb. Selv om både kvener og samer var blant innflytterne, ble fellesspråket norsk, og norsk kultur styrket seg på bekostning av minoritetene.

Fornorskningen gikk hardt ut over minoritetene

Med norsk selvstendighet i 1905, med framveksten av finsk nasjonalisme og med bolsjevikenes maktovertakelse i Nord-Russland i 1920 ble norske myndigheter bekymret for om grepet om dette multietniske grenselandet var sterkt nok. Dermed startet en hardhendt fornorskningspolitikk; bare norsk var tillatt på skolen og gamle, samiske stedsnavn ble erstattet av norske navn uten rot i noen lokal tradisjon. Kirkene i Neiden og på Svanhovd ble bygd for å ligne på de gamle stavkirkene, mens steinkapellet i Grense Jakobselv kunne stått et sted langs Norskekysten.

Kirkenes havnet ved fronten under 2. verdenskrig

I 1940 ble Kirkenes okkupert av tyskerne sammen med resten av Norge. Dette ble opplevd som udramatisk først, siden krigsteatret foregikk helt andre steder. I juni 1941 gikk imidlertid Tyskland til krig mot Sovjetunionen med offensiven Operasjon Barbarossa. Plutselig befant Kirkenes seg i ildlinja. Den tyske krigsmakten forsøkte i en periode på tre år å erobre den sovjetiske havnebyen Murmansk, mindre enn 150 kilometer borte. De kjørte seg imidlertid fast i Litsadalen, et stykke øst for grensa. Det var til en hver tid mange ganger så mange tyske soldater som norske sivilister i Sør-Varanger. Krigsfanger bygde veier, flyplassen på Høybuktmoen, kystbatterier og solide betongstillinger, alt under store lidelser.

Kirkenes var den mest bombede byen på Europas fastland

En av de mest skremmende sidene ved krigen var alle flyangrepene. De sovjetiske flyene var bare få minutter i lufta unna, og lokalbefolkningen hadde bare kort tid til å springe inn i tilfluktsrommet midt i byen. Flere enn ett tusen ganger gikk flyalarmen, og 323 ganger ble byen bombet. I juli 1944 skapte et spesielt hardt angrep en ildstorm i byen, og 170 hus brant. Tilfluktsrommet, Andersgrotta, er i dag noe du kan besøke midt i Kirkenes sentrum. Hele krigshistorien fortelles på Grenselandmuseet.

Kirkenes ble frigjort som den første byen i Norge

De tyske stillingene ved Litsafronten ble utsatt da sovjetisk framrykking tvang Finland til å skifte side i verdenskrigen. Ettersom frontlinja nærmet seg og luftangrepene ble hyppigere, søkte sivilbefolkningen tilflukt inne i gruvene i Bjørnevatn. Her levde de i 2-3 måneder i relativ trygghet, her ble det til og med født barn. 24. oktober 1944 marsjerte Den røde hær inn i Kirkenes og ble tatt i mot som befriere av befolkningene.

Etterkrigstida var en vekstperiode for Kirkenes

Verden trengte stål til gjenoppbyggingen, og gruvene i Kirkenes ble en kilde til velstand for landet. Byen ble gjenreist, og Sør-Varanger var lenge blant landets mest velstående kommuner med økende folketall. Med de mer urolige tidene for verdensøkonomien på syttitallet ble imidlertid gruvene ulønnsomme, og etter en lang prosess ble de stengt i 1996.

Berlinmurens fall føltes på kroppen i Kirkenes

Svingningene i øst-vestforholdet er merkbare med én gang i Kirkenes. I førti år under den kalde krigen var det nesten ingen kontakt over grensa. Berlinmurens fall i 1989 betydde imdilertid at det ble mye mer trafikk over grensa. Russemarkedet i Kirkenes ble et fargerikt innslag i bybildet, men etter hvert kom det mer omfattende samarbeid på det økonomiske og kulturelle området.

Kongekrabba er en velsmakende nykommer i Kirkenes

En gang på sekstitallet rømte kamtsjatkakrabber, som egentlig kommer fra det russiske fjerne østen, fra et anlegg ut i Murmanskfjorden. Den spredde seg, og i 1978 fikk en storøyd fisker det første eksemplaret i garnet utenfor Bugøynes. Først så man på kongekrabba som et problem, men etter hvert har den blitt en etterspurt delikatesse. Om man vil dra på ferie til Kirkenes finnes det mange muligheter for å oppleve den mye omtalte krabben på nært hold.

Kirkenes Snow Hotel bygges på nytt hver vinter.

I et snøhotell ligger innetemperaturen på -4, selv om utetemperaturen kryper under 30 kalde utendørs. I en godt og varm sovepose får du kanskje den beste søvnen du har hatt noen gang har hatt. Kirkenes Snow Hotel utsmykkes med isskulpturer, og hver vinter utformes iskunsten etter et nytt tema. De siste årene har hotellet til og med holdt åpent på sommertid!

Grense Jakobselv er der grensa møter Ishavet

En utflukt enhver geografiinteressert bør ta, er den til Grense Jakobselv. En smal, vinterstengt grusvei fører over Jarfjordfjellet gjennom lav bjørkeskog til det punktet hvor den russiske grensa møter Ishavet. Her var det en gang et lite fiskevær, men i dag er stedet bare bebodd om sommeren. Kirken ble bygd i 1869 for også å tjene som seilingsmerke, og i 1873 ble den oppkalt etter Oscar II, som besøkte kirken på sin reise i det høye nord.

Neiden er en flerkulturell fjordbygd

Neiden, som heter Njauddâm på østsamisk og Näätämö på finsk, er et møtested for flere folkeslag. Det lille ortodoske kapellet fra 1565 er et minne om den østsamiske historien. Etter et hundreår med tilbakegang gjør nå østsamisk kultur seg gjeldende igjen. Hver sommer kommer ortodokse prester fra Finland for å forrette liturgien på vollen foran det lille kapellet. Bygda er også kjent for sitt særegne kastenot-fiske käpälä (fra finsk «bjørnefot») som utøves i en kort periode under laksefisket. Midt i alt dette står Neiden kapell, som minner om en stavkirke og som skiller seg ut i det finsk-østsamiske kulturlandskapet.

Bugøynes kalles Pikku-Suomi – Lille Finland

En av Norges mest finskspråklige bygder er Bugøynes. Her lever det finske språket videre hos ung og gammel. Finsken her står nært riksfinsk, siden bugøynesværingene har slekt på finsk side, i motsetning til lenger vest, hvor det snakkes mer særpregede kvenske dialekter. Bygda ble også spart for krigsødeleggelsene, så det fremstår som en fargerik og sammensatt blanding av menneskelig liv i et nakent og øde kystlandskap. I 1989 gikk fiskebruket i Bugøynes konkurs, og i et desperat rop om hjelp la innbyggerne bygda ut til salgs, noe som skapte overskrifter over hele landet. Nå har imidlertid kongekrabbefisket snudd pessimisme til optimisme, og Bugøynes er mer levende enn noen gang.

Dra ut på taigaen om vinteren

Taigaen, de dype skogene, bunnfryser om vinteren og fylles med lett puddersnø i de lave temperaturene. Selvsagt er skigåing en gammel favoritt i skogene i Pasvik, og det finnes merkede løyper rundt bosettingene. Hundekjøring er en miljøvennlig og naturlig måte å ta seg rundt i dette frostglitrende vinterlandskapet på. Endelig er snøskuter en måte å trenge dypt inn i villmarka på, og det finnes skuterløyper, til dels på isen langs russegrensa. Er du lite vant til skuter, er det greiest å bli med på en organisert tur.

Midnattssola skinner i to måneder i Kirkenes

Siden Kirkenes ligger et godt stykke nord for polarsirkelen, skinner sola i over to måneder her. Faktisk er det slik at Sør-Varanger strekker seg så langt nord-sør at midnattssolperioden ikke er helt den samme i hele kommunen. I Kirkenes ses midnattssola fra 17. mail til 24. juli. I Nyrud, øverst i Pasvikdalen er perioden noen dager kortere, nemlig fra 21. mai til 22. juli. I dette flate landskapet er det ikke noe problem at fjell skygger for midnattssola, men det kan allikevel lønne seg å finne et høyt punkt. Prestfjellet i Kirkenes er enkelt å nå, med vidstrakt utsikt over byen. Høyde 96 er et utsiktspunkt for å se opp og ned hele Pasvikdalen og over til Russland. Av spesiell interesse er turen til Grense Jakobselv ved midnatt.

Se nordlyset i stabilt vinterklima i Kirkenes

De grønne strålene fra nordlyset ses ofte over Kirkenes. Det tørre og stabile vinterklimaet gjør at du har gode sjanser for klar himmel. Klar himmel er jo en forutsetning for å se denne sky divaen på nattehimmelen. Du kan ta deg en lang skitur, du kan dra på skutertur etter nordlys, du kan bli med på hundekjøring og det arrangeres egne nordlyssafarier. Bor du på Kirkenes Snow Hotel, passer de på å varsle deg når nordlyset er ute.

Gå til Treriksrøysa lengst i sør

I de dype skogene i Pasvikdalen bor det få mennesker, og de bor alle sammen ved bredden av Pasvikelva, tett inntil grensa. I Pasvikdalen er det mye bjørn, og bjørnen stikker fort over grensa til Finland eller Russland. En godt merket sti fører til punktet der Finland, Russland og Norge møtes. Du kan gå både på den finske og norske sida, men det er ikke lov å gå på russisk side.

Grensa følger Pasvikelva, for det meste

Grensa mellom Norge og Russland er en 700 år gammel historie om møtet mellom det ordokse øst og Vest-Europa. I århundrer var grensa omstridt og udefinert, og først i 1826 ble den fastlagt en gang for alle. Pasvikelva, russisk Патсойоки (Patsojoki), østsamisk Paččjokk og finsk Paatsjoki, ble definert som grenselinja. Imidlertid ble det gamle klosteret og kirken i Boris Gleb liggende på den norske sida av elva. Dermed fikk russerne en enklave rundt klosteret, og som kompensasjon fikk Norge et stort område på østsida av Pasvikelva. Derfor gjør grensa mange krumspring helt nede ved elvemunningen.

Vil du ta et steg inn i Russland? Glem det!

Det er ikke like problemfritt å krysse grensa mot Russland som å dra på kjøttur til Svinesund. Visum er nødvendig for å krysse grensa for nordmenn, EU-borgere og for de fleste andre. Du kan krysse grensa på ett sted, nemlig den offisielle overgangen ved Storskog, rett øst for Kirkenes. Har du papirene i orden, slipper du over etter en del ventetid. Ellers kan du stå på ulike utsiktspunkter langs grensa og se over. Det er restriksjoner på fotografering, og å ta ett skritt over grensa kan gi en solid bot fra norsk grensepoliti.

I Sør-Varanger er de vant med grenseforholdene

Lokalbefolkningen, derimot, føler ikke grensa som noe spesielt. De fleste har ordnet seg et såkalt «multivisum», som gir dem anledning til å kjøre en tur til Nikel eller Zapoljarnyj for å handle billig og fylle bensin. Russisk er et populært valgfag på skolen, og russerne kommer til Kirkenes for å handle bleier og syltetøy. Noen gater i sentrum er til og med skiltet både med latinske og kyrilliske bokstaver. Med så mange kontaktpunkter føler grensa som den naturligste ting i verden.