Spisse, snøkledde tinder med isbreer imellom, en stormfull, forreven kyst; Nord-Norge kan synes ugjestmildt til tider. Da skulle man jo tro at menneskene også var stormfulle eller iskalde? Langt ifra, nordlendingene er eksperter på å skape lun og god stemning. Vi er best på kos.

Kos og hygge

Det danske ordet hygge, som vi jo også har på norsk, er et av de internasjonale moteordene i øyeblikket. Skandinavisk livsstil, med levende lys, en god bok og en kopp te i det ene sofahjørnet, inspirerer verden for tida. Vi vet da å hygge oss nordpå også, men vi kaller det oftest kos.

Ekstremkos

I Nord-Norge har vi et eget ord for snøfall i juni,  pinseria, og vi vitser med at vi gikk glipp av sommeren fordi vi var på kino. I adventen må parkvesenet ut for å bardunere det kommunale juletreet, og selv byfrøkner sørger for solide brodder og ullundertøy til byflaneringen. Varme og lunhet kommer ikke av seg selv under slike forhold, det må man skape selv. Da gjelder det å dempe belysningen, gjøre det lunt og trivelig og først og fremst oppsøke godt selskap. Her er noen koseøyeblikk slik de oppleves i nord:

  • Vafler på ferga: Etter en lang kjøretur på svingete nordnorske veier er det tid for å kose seg litt på ferga. Kaffe helles i solide steintøykopper med fergerederiets emblem, melk og sukker i stålservise står på en stykke slingreduk ved kassa, og under litt plastfilm ligger vaflene stablet opp. Så er det bare å ta med brettet og sette seg ved kafeteriabordet og nyte utsikten mot fjord, fjell og kyst, strekke ut gassfoten og slappe av. Av og til handler det ikke om å nå fram.
  • Kaffe på toppen: Det er ikke noen ordentlig fjelltur uten kafferast. På Finnmarksvidda kokes kaffen i en sotete turkjele, men de fleste har tatt med kaffe på termos. De forutseende/kontrollfrikene har med sitteunderlag, vi andre setter oss på en stein. Så er det brødskiver med egg, eller hvitost som henger fast i skiva over, samt en pose godteri eller nøtter som sendes rundt. Ikke alle går like lange turer nordpå, men kaffestoppet er obligatorisk enten man har gått tre hundre meter eller erobret en tusenmetring.
  • Første høstmørke: Det skjer en gang i august; i tre måneder har vi badet i lys, fylt opp d-vitaminlagrene og blitt brune. I alle fall på underarmene. Så dekker plutselig regnskyene fjelltoppene, og det blir skumt før kveldsnytt. Kosesyke nordlendinger reagerer med en gang, det rotes etter telys i kjøkkenskuffa og settes fram rødvinsglass. De lyse nettene er over, og det er tid for kveldskos, samvær og lun stemning. Det er alltid noen som sier «å, jeg syns alltid det er så koselig når det begynner å mørkne».
  • Festivalkos: Det er en festival noe sted i Nord-Norge hver helg. Ganske visst handler det ofte om kresne kunstytringer og lidenskapelige interesser innen musikk, teater og film. Det som huskes best er imidlertid kosen; levende lys og lun stemning på en tettpakket kafé om vinteren, humørfylte samtaler rundt bålet på en myldrende sommerfestival.
  • Småseien i fjæra: Plutselig slår den nordnorske sommeren til, sola rett i nord forgyller havet og vi får ikke sove. Fordi vi ikke har lyst. Så da ble det fisketur og bål i fjæra. Sjøvann fylles i en kasserolle og kokes opp,  og grove stykker av nyfanget sei får trekke til den skifter farge. Anrettet på flatbrød med smør finnes det ikke noe lekrere. Når maten er spist, kan man kaste flyndre på vannet og se etter fine skjell og småstein. Uskikkelige guttunger legger tang på bålet, for da blir det mye røyk.
  • Engler i snøen: Vinteren i nord er mildere enn mange tror, og man stiller jo gjerne i solide jakker, gode sko og ull innerst. Da blir det bare trivelige å ligge i snøen og lage engler, mens man ser etter nordlyset, gløtter opp mot fjelltoppene og studerer en satelitt som brøyter seg vei mellom stjernene. Du kan jo nynne på den gamle, nordnorske schlägeren "Ængel med skit på vingan".