Nordnorsk Båtmuseum er til nordlandsbåtens pris

Gratangen er en tradisjonsrik fiskeri- og fangstkommune, herfra har det vært fisket på Lofotfisket, utenfor Senja og på Finnmarka, samt på bankene i Atlanteren. Tidligere deltok også mange båter fra Gratangen på selfangst. Da er det ikke rart at både gamle båter og gjenstander fra fiskeriene har blitt tatt vare på her.

Nordlandsbåten er den tradisjonelle båttypen

Den tradisjonelle båttypen i Nord-Norge er nordlandsbåten. Denne båten gjenkjennes lett på den høye, ranke stevnen, og den ligger lavt på vannet. Tradisjonelt var den utstyrt med et råseil, dvs. et seil på tvers. Den finnes i ulike størrelser, fra færingen som ros av to personer, via trerømmingen, som ros av tre og firroringen til åttringen og fembøringen, som ble rodd av fem mann. Siden både båten og årene er laget av lett, men sterkt trevirke, holdt man en fart på 5-6 knop mens man rodde. Under seiling fikk man nærmest en surf-effekt hvor seilet løfter båten, og farten kunne nå opp mot 20 knop under de beste forholdene.

Nordlandsbåten går ut av bruk med motoren

Rundt 1900 kom motoren inn i fiskeriene. Nordlandsbåtenes overlegne seilegenskaper betydde plutselig ingenting. Båtene ble rundere i formen med større lastekapasitet og de fikk dekk og styrehus. Dunk-dunket fra en sjark ble etter hvert bakgrunnslyden i travle kystsamfunn i nord.

En verdifull båtsamling tar vare på kystkulturen

På NordNorsk Båtmuseum i Gratangen finnes det en særdeles verdifull samling av båter, plassert inne i haller. Disse hallene har jordgulv, og jorda fuktes av floa to ganger om dagen. Dermed holder båtene seg godt. Den eldste båten er fra 1700-tallet og har den krumme baugen som var vanlig da. En full fembøring fra 1825 imponerer med rette, høye stavner, en høy mast og en «løfting», et lite hus som kunne løftes av er den største båten. En rund, dyp listerbåt, importert fra Sørlandet, og en sjark danner overgangen til det 20. århundre.

På nordlandsbåten må man være godt kledd

Tre-fire kvinner var gjerne med på å kle opp én mann på en båt. Ytterst var det skinnhyre, og så var det lag på lag med ull, og såpass måtte til for å holde varmen i januar. Det finnes historier om at fiskere i havsnød etter kullseiling klarte å holde varmen i vannet en hel natt. Museet viser også fram andre nyttige gjenstander. En lofotkiste som skulle pakkes full av varme klær og tørrmat, samt salmebok, skulle være sterk nok til å kunne gås på. Stamper fulle av garn som skal barkes, så de ikke råtner i vannet, flaskefor, blekker og taljer for å heise seil, kavler til å holde garna flytende med; kystkulturen vises frem i all sin rikdom på Nordnorsk Båtmuseum.

Maggie Thatcher solgte ut kulturarven

Jektene var større fartøyer som fraktet tørrfisk fra Nord-Norge til Bergen i en ubrutt tradisjon fra middelalderen fram til slutten av 1800-tallet. Et av klenodiene på museet er en nøyaktig bygd miniatyr av ei jekt laget i Norge til en verdensutstilling. Senere kom modellen til British Museum. Under Margaret Thatchers privatisering ble British Museum tvunget til å selge unna mye av det de ikke stilte ut, og Nord-Norsk Båtmuseum fikk kjøpe skuta for en lav sum, og den kan nå beundres i utstillingen.

Nordnorsk Fartøyvernsenter reparerer kulturarven

Noen kilometer fra museet ligger Nordnorsk fartøyvernsenter. Her blir gamle båter restaurert etter gamle håndverkstradisjoner. Skulle et moderne remedium være bedre for å tette en båt, er likevel Nordnorsk fartøyvernsenter ikke interessert, det er ivaretakelsen av gamle teknikker som er hovedsaken. I arbeidstida er besøkende velkomne til å ta en tur rundt, og det arrangeres ofte uformelle omvisninger. Et stort antall båter har fått leve videre etter omfattende reparasjoner hos Nordnorsk fartøyvernsenter, og typisk nok er det kystlag som sørger for vedlikehold og drift i samarbeid med Fartøyvernsenteret.