Jektefartsmuseet viser 400 år med nordnorsk gullalder

For 2-300 år siden kunne over 200 jekter levere tørrfisk i Bergen i løpet av én sommer, noen kom flere ganger. De berget landets økonomi. Kanskje ble det bygget over 3000 jekter, og vi har bare éi igjen i nord. Jektefartsmuseet stiller ut og bruker det til å forklare den helt store nordnorgeshistorien.

Anna Karoline er den siste nordlandsjekta

Da Anna Karoline skulle bygges i Mosvik i Trøndelag i 1876, fikk skipsbygger Guneris Brataker opplyst om hvor stor lastekapasitet skuta skulle ha. Ut fra dette beregnet han lengde, bredde og dybde, og bygde ei mast som ville tåle ein god høststorm. Gjennom årene har Anna Karoline gått med tørrfisk, klippfisk, trelast, torskerogn, guano og tran, og var til og med mobil butikk under lofotfisket. Anna Karoline var blitt en erfaren dame da hun ble satt på land i Bodøsjøen i 1959. Her står hun ennå, som den siste nordlandsjekta. To andre lignende skip finnes i Trøndelag og på Vestlandet.

Jektene var livlina i den norske økonomien

Tørrfisk fra Nord-Norge var i middelalderen den dominerende eksportvaren fra Norge. Handelsveien fra fiskeværene i nord til Bergen og videre ut i Europa var pulsåra i landets økonomi. Før reformasjonen var folk i de nordeuropeiske storbyene pålagt å spise fisk på fredag og i fastetida. Tran fra torskelever og håkjerring var etterspurt som lampeolje og impregneringsmiddel for lær. Fra 1700-tallet av, da saltet ble billigere, ble det også eksportert sild i tønner og klippfisk. Til sammen var altså råvarene fra nord avgjørende for landets økonomi, ikke helt ulikt slik det er i dag.

Nyttevarer og luksus fant veien nordover

I retur fikk nordlendingene nødvendig korn fra Østersjøområdet og jernvarer som spiker, panner og kjeler. I middelalderen var også luksusvarer som vin, etter hvert også brennevin, og engelsk klede etterspurt, samt alterskap og madonnafigurer til kirka der hjemme. På 1500-tallet ble verden større med de store oppdagelsene, og etter hvert kom sukker, krydderier, kaffe, te, bomullstøyer og silkestoffer til Bryggen i Bergen. Sukker i kaffen var nok den ytterste luksus på 1600-tallet, men etter hvert allemannseie på 1800-tallet. Alt kom nordover med jektene.

I Bergen møtte de den store verden

Ei jekt kunne besøke Bergen opp til tre ganger i løpet av en sommer. Her møtte mannskapet en mer forfinet bykultur med impulser fra de store handelssentrene i Nord-Europa. Begynte man å drikke kaffe, gjerne av kopper på duk, fikk sammenkomstene nordpå et annet preg enn om man drakk brennevin i egnebua. Livet fikk nok mange nye dimensjoner med nye handelsvarer, og noen møtte også intellektuelle impulser fra andre enn presten. Kystbefolkningen nordpå var nok mer internasjonalt orientert enn heimfødinger i innlandsstrøk som ikke var like involvert i internasjonalt varebytte. Det kunne man blant annet se på klesdrakten; damene nordpå var mer up to date i tøyet enn damene på Østlandet.

Reisen til Bergen var full av farer

Med god bør kunne man reise fra Salten og Helgeland til Bergen på tre til seks dager, og 14 dagers seilas var også regnet som kort og greit. Det var imidlertid ikke uvanlig å være en måned eller to underveis, og kom man seg for seint av gårde fra Bergen på høsten, måtte man kanskje overvintre i en lun fjord et sted på kysten. Sørover var skuta stablet tungt med tørrfisk, de lå lagvis langt opp etter masta. Jektene var ikke innrettet på å være gode sjøbåter, de var bygd for å frakte mest mulig. Dermed kunne livet om bord være en kald, våt og kvalm opplevelse. Da svenskekrigene raste på 1600-tallet og under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet kunne jektene også bli kapret og plyndret.

Jektefarten går tilbake på 1800-tallet

Bergen og byene i sør hadde tidligere monopol på fiskehandelen i nord. I 1789 fikk imidlertid Hammerfest og Vardø bystatus, i 1794 kom Tromsø etter og i 1816 var det Bodøs tur. Handelshusene i kjøpstedene kunne transportere på større skip med raskere, mer moderne seilføring. Dermed ble jektene langsomt utkonkurrert. Når dampskipene og etter hvert Hurtigruta dukket opp, ble det helt slutt sist på 1800-tallet.