Da sjørøverne herjet i Nord-Norge

Da jekta rundet øya Fávle-Iččát, eller Ingen som hollenderne kalte den, lå det pirater klar og ventet på dem. Møtet ble dramatisk. Robertsen og mannskapet greide så vidt å berge livet og skuta i angrepet, men de ble plyndret til skinnet. Kjøtt, øl, mynter, smør, ja liketil klærne de hadde på kroppen ble flerret av dem og overtatt av piratene. Overfallet skulle bli starten på en lang rekke nådeløse angrep. Bekymringsrapporten fra slottsskriver Søren Bondesen på Vardøhus hadde ikke en gang rukket å nå fram til København før en ny og enda mer nådeløs bande pirater anløp Finnmarkskysten.

Vardø angripes

Det var blitt sommer da befolkninga i fiskeværet Vardø en dag så et par ukjente skuter nærme seg fiskeværet. Den fremst skuta gikk for fulle seil, den andre lå tett etter. Begge hadde de kurs rett mot Vardøhus festning. – Hvilke skuter kunne finne på å gå nesten helt inn til bebyggelsen i Østervågen? Ett av skipene bar engelsk flagg, mens skipet i front hadde naken mast. Kanskje antok folk at skutene skulle utveksle varer eller mannskap, eller at vindene i sundet hadde spilt skipperne et puss? Men så må tilskuerne på stranda ha forstått hva som var på ferde. Da skipene kom nærmere, ble det tydelig at den ukjente skuta i front hadde det engelske handelsskipet på slep. Et kaperskip hadde tatt engelskmennene! Nå tverrvendte den fremste skuta midt i innseilingen og la bredsiden til land. Skuta hadde ikke før kastet anker, før de første kanonskuddene ble løsnet. De nevestore kulene hvinte innover fjæra og lagde små groper i bakken. De må bokstavelig talt ha falt mellom beina på de intetanende menneskene som var ute for å se hva som foregikk. Dødelig skyts fløy over bølgene, innover land og helt opp mot festningen.

Ute i den trange bukta lå piratskipet snart innhyllet i tung kruttrøyk, og oppe på festningsbakken løp det trolig forskremte mennesker til alle kanter for å finne et gjemmested. Strengt tatt var ingen trygge noe sted. Festningsmurene på Vardøhus var så lave og skjøre at de nærmest ønsket enhver kanonkule velkommen inn. Og det treløse landskapet i Vardø lå like fristende og tilgjengelig som en oppredd brudeseng. Skytsen som byen ble pepret med, hadde ingen problemer med å trenge gjennom hverken fiskehjeller, plankevegger eller torvgammer. Vardø var under angrep, og det var helt åpenbart fare på ferde.

Grusomme pirater

Da beskytningen stilnet, steg den sure kruttrøyken langsomt opp mot den blå himmelen. Fra land kunne man nå se mannskapet heise et uhyggelig budskap i masta; et hvitt dødninghode på svart bunn. Piratflagget sto som en strek i vinden, og da røyken drev vekk kom fordekket til syne. Det var stuet fullt av sjømenn. Fanger fra den engelske skuta, med kapteinen deres i spissen, sto på rekke og rad med sammenbundne hender og føtter. Det som nå skjedde må ha gjort dypt inntrykk på tilskuerne på land. Piratkapteinen ga et signal til mannskapet sitt, og et øyeblikk etter var helvete løs. En tirade av kuler og sverdhogg sendte fange etter fange over ende med blodet fossende fra bryst og panne. Deretter ble likene lempet i sjøen til elleville brøl og jubel fra piratene.

Etter massakren trakk piratene den kaprede skuta inn til egen skipsside, og snart hadde de effektivt bordet og tømt den for alt av varer og verdisaker. Alt ble båret over i sjørøvernes eget lasterom. På akterdekket ble noen få gjenlevende engelske sjømennene liggende hjelpeløst fastbundet og kneblet. Snart skulle de tas med sørover som fanger og gisler, men først hadde kapteinen et ærend i land. Piratskipet lå allerede tungt i vannet da kapteinen og fire bevæpnede menn klatret ned leideren og kom roende inn mot fjæra. Fra festningen lød det noen spredte skudd i retning av sjaluppen, men den spede motstanden ble øyeblikkelig besvart med tunge drønn fra piratskipets kanoner.

Festningen kapitulerer

Kommandanten på Vardøhus hadde allerede innsett at de var hjelpeløse. Skytingen mot piratene var mer symbolsk enn reell; festningen hadde hverken våpen eller mannskap til å forsvare seg mot angrep som dette. De hadde ikke noe annet valg enn å heise det hvite flagget og gi piratene fritt leide. Vardø var nå okkupert av voldelige, hensynsløse sjørøvere, og ingen visste hva de hadde i sinne.
Noen av piratene ble igjen ved sjaluppen i fjæra som vakter, mens kapteinen og et par andre trasket oppover mot festningen. Vi kan anta at de var godt påseilet av både alkohol og adrenalin etter den vellykkede kapringen og de blodige drapene. Kanskje hoiet og skrek de, kanskje skjøt de skudd i lufta eller etter innbyggere som ikke hadde vett på å holde seg skjult. Snart forsvant piratene inn gjennom festningsporten som allerede var satt på vidt gap.

Inne på festningen presenterte piratkapteinen seg som Philippus Defos fra den (da) spanske havnebyen Dunkerque, piratbyen over alle piratbyer. Han krevde å få forsyninger av fersk mat og øl, krutt, våpen og klingende mynt. Vi vet ikke akkurat hvordan møtet med kommandanten forløp, men sannsynligvis forsøkte han og slottsskriveren å forklare Defos at festningen var særdeles dårlig utstyrt, og at de dessverre bare hadde noen få tønner salt fisk og litt hjemmebrygget øl å gi dem. Krutt, kanonkuler og våpen fantes knapt, ei heller penger. Vi kan regne med at Defos ble rasende over avslaget. Kanskje la han sverdet sitt på kommandantens hals for å skremme han til å hoste opp noen verdisaker. Uansett hva han gjorde var det til liten nytte; det fantes ingenting av verdi i festningen.

Det kan ha vært på dette tidspunktet Defos forlangte å få betalt i mennesker i stedet for i gull og mat. Slaver betalte seg alltid, om de bare tålte sjøreisen og var arbeidsføre og i godt hold. Det vi vet er at før piratene forlot festningen, ble de aller siste øltønnene til slutt rullet fram. I tillegg fikk piratene med seg de få håndvåpnene kommandanten hadde til rådighet.

Sjørøverne tar lokale fanger

De få varene piratene hadde fått kloa i, ble nå lastet på ei lita kjerre som de trakk ut av festningen og nedover til fjæra der sjaluppen og vaktene ventet. Det kan ha vært i dette øyeblikket Defos fikk øye på en fiskebåt som kom roende inn bukta. Mens piratene besøkte festningen var tre intetanende lokale menn, en samisk fisker og hans to unge drenger, på vei inn med færingen sin etter å ha trukket kveite på havet hele dagen. De hadde kanskje hørt skudd i det fjerne, men hadde neppe forstått hva som var i ferd med å skje. Da båten deres ble trukket på land, sto Defos menn og ventet. Det var for sent å unnslippe for de uheldige fiskerne. Alle tre ble grepet og geleidet ombord i sjaluppen, kanskje med pistoler i ryggen, kanskje var de bundet og bastet. Redde for sitt eget liv, var de utvilsomt, og det med god grunn. Snart etter lettet piratskuta anker, satte seil og forsvant ut i Bussesundet. Det var det siste Vardø så til de tre fiskerne. Den engelske prisen lå vuggende igjen på vågen som en ribbet fugl, mens befolkningen omsider kunne våge seg fram fra gjemmestedene sine.

Angrepet får politiske konsekvenser

Denne dramatiske hendelsen ble et bevis for at Vardøhus hverken hadde mannskap eller våpen til å ivareta seg selv eller til å forsvare det grenseløse territoriet i nord. Angrepet ble derfor starten på en opptrapping av dansk-norske militære sjøekspedisjoner for å hevde Danmark-Norges interesser i nord, for å trygge handelsruter, fiske og viktige tollinntekter. Fra nå av sendte man kongelige ekspedisjoner fra København for å stoppe sjørøverplagen stort sett hvert år. Og det skulle bli flere trefninger enn Defos angrep på Vardø i 1602. Phihlippus Defos ble ifølge kildene tatt under et raid i 1605 og arrestert.

Mendozas skatter

Den mest kjente og kanskje mest dramatiske pirathistorien fra nordområdene, er fra marinekaptein Jørgen Daas ekspedisjon i 1615. Han var også innom Vardø, og stoppet til slutt en piratskute ved Murmanskkysten. Ifølge Daas egen innberetning til kongen, ble 55 sjørøvere kastet over bord og 24 mann skutt på stedet. Sjørøverkaptein Jan Mandaus, også kalt Mendoza, og en håndfull av hans menn ble tatt med til København og hengt på torget til stor jubel fra tilskuerne. Der ble de hengende til fuglene hadde fortært det meste av deres jordiske levninger. De 9 skattkistene som ble båret inn i danskekongens skattkammer, var så store og tunge at det gikk gjetord om dem over hele Europa i hundrevis av år.

Så vidt vi vet ble ingen piratskatter lagt igjen i Vardø etter Defos eller Mandau, selv om det går rykter om at Jan Mandau gravde ned en skattkiste nær Hamningberg. Den har aldri blitt funnet. Det innbyggerne i Vardø fortsatt finner etter piratenes herjinger, er kanonkuler under bakken i Østervågen. De er riktignok ikke laget av edle metaller, men de kan likevel regnes som historiske skatter og minner om en blodig fortid.

Kilder

• Balsvik, Randi (2007): Vardø: Grensepost og fiskevær, bind 1. Stavanger: Vardø Kommune og Dreyer Bok
• Berger, Marie Nystuen (2016): «Piratverksemd i nord, nokre døme frå Finnmark tidleg på 1600-talllet.» Heimen 01/2016, volum 53.
• British Navy Museum: «Piracy». https://www.nmrn.org.uk/research/piracy
• Ellefsen, Irene A: (2019): Jens Munk. Jakten på Nordvestpassasjen. Humanist forlag.
• Hagen, Rune Blix (2004): «Kong Christian IVs tokt til det ytterste nord i 1599 – Bakgrunn og konsekvenser». Kongens reise til det ytterste nord; Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599, redigert av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe.
• Hagen, Rune Blix: «Piratvirksomhet i Nordområdene». UiT, trykt som artikkel i Nordlys 2013.
• Hagen, Rune Blix: «Sjørøvere beleirer Vardø» og «Sjørøverjakt i nord». www.polarhistorie.no
• Teige, Ola (2010): «Priser, profitt og nøytralitet; Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig, 1709 – 1720». Sjøfartshistorisk årbok 2010, redigert av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen. Bergen: Stiftelsen Bergens sjøfartsmuseum.