Tenk deg en lett vandretur i storslagen, urørt natur av fjell, dal og fossefall. Legg til store doser kulturhistorie og et melodrama av ulykkelig kjærlighet, og du har Rallarveien ved Narvik.
Rallarveien ble ikke bygd for fotturister, den var en hovedferdelsåre under byggingen av Ofotbanen. Byggingen skjedde i to etapper, først bygde et engelsk selskap banen fra Narvik til Katterat i perioden 1885-89, da de gikk konkurs. Så startet arbeidet opp igjen i 1898 til den var fullført i 1902. I disse to tidsperiodene ble området invadert av de omreisende anleggsarbeiderne, rallarene, som dannet hele samfunn rundt byggingen av banen. I 1902 pakket de sammen og dro.
Turen starter på en rødmalt stasjon
Den vakre, rødmalte stasjonen på Katterat er omgitt av flere bolighus fra den tida Katterat var en liten stasjonsby for ansatte på jernbanen og deres familier, til sammen 30-40 personer. Her finnes til og med et parkanlegg, estetikk og folkeopplysning var viktig når man skulle bygge stasjoner den gang. I dag brukes de gamle bolighusene som hytter, Katterat ble fraflyttet da sporvekslingen ble automatisert på sekstitallet.
Praktisk informasjon om Rallarveien i Narvik
Det vanlige er å ta toget opp til Katterat, gå ned Rallarveien til Rombaksbotn og så bli fraktet ut med buss og båt til Narvik.
Nei, båtene går bare i sommersesongen.
Rallarveien går helt fra Sverige langs hele toglinja.
Du går rett ut i villmarka
Hundalen (hun betyr bjørneunge) er en folketom villmarksdal som ligger mellom svenskegrensa og Rombaksbotn omgitt av mektige fjellpartier og snøkledde tinder. Høyt oppe i den sørlige dalsida går banen, men det er fosseduren du hører. Den lyse, lette bjørkeskogen oppe ved Katterat blir tettere ettersom man kommer nedover, det vokser asp, furu og rogn, og i skogbunnen vokser bregner og blomster.
Krattskogen skjuler sporene fra historien
Du møter sporene av rallarene langs hele ruta. Rett nedenfor Katterat ligger murrestene fra husene som stor der i den engelske tida. Like ved står også restene etter et kraftverk for de nye trykkluftborene som ble prøvd ut her. På andre siden av elva kan du skimte en mast som inngikk i linbanen (av svensk linbana, taubane) brukt til å frakte byggematerialer. Bringebærkratt, ripsbusker og geitrams er også spor etter menneskelig aktivitet.
Spis nista der Konjakk-Nisse hadde kafé
Ved Storfossen står det en stor stein. Her sto det ei enkel koie med steinen som fjerde vegg hvor Konjakk-Nisse hadde kafé i anleggstida. Alkohol var forbudt på anleggene, men Konjakk-Nisse omgikk behendig politiet. Han tok imot gifteringer og lommeur i pant. Mot slutten av anleggstida kom han stormende inn på anleggsområdet og fortalte skrekkslagen at kona hadde forlatt ham med alle de pantsatte verdisakene. Ryktet gikk imidlertid senere om at han og kona var blitt sett sammen på Ølhallen i Tromsø.
Svarta Bjørn er en legende langs Rallarveien
En av legendene langs ruta er den om Svarta Bjørn, en anleggskokke som kanskje het Anna Rebekka Hofstad. Tilnavnet fikk hun av en same fra området som så hennes store, sterke skikkelse og mørke hår. Historiene om henne er mange og motstridende, men viljesterk og lidenskapelig ble hun innblandet i sjalusidrama og ulykkelig kjærlighet. Hun døde enten av tuberkulose eller som følge av et slagsmål med en annen kokke om samme mann. Trekorset med innskriften «Anna, Norge» på rallarkirkegården i Tornehamn på svensk side står visstnok over hennes grav. Siden både identitet og hendelsesforløp er høyst uklar, får mytene vokse fritt både på folkemunne og i litteratur, i visetekster og på film.
Søsterbekkene styrter ned i frodig løvskog nesten ved fjorden
Mens du vandrer mellom sølvfargede bjørkestammer nederst i dalen, ser du to striper høyt oppe mellom løvkronene, nemlig de to Søsterbekkene. De kaster seg i ville stup og stryk nedover dalsida før de løper sammen under gangbrua du skal over. Har man skaffet seg en ny rallarhatt, må den døpes i Søsterbekkene, i følge tradisjonen. Vi tok også en tur på en bakketopp nedenfor stien, slik at vi fikk oversyn over den flate dalbunnen som ble herjet av en storflom i 1959.
I Rombaksbotn var det Klondyke-stemning for 120 år siden
Nesten nede ved sjøen ligger den gamle anleggsbyen. I anleggsårene bodde det rundt 500 mennesker her, og det var et helt samfunn av butikker, frisører, en kjeglebane, en brusfabrikk, hoteller og flere skjenkesteder. På «Jokkenborg» ble det ytt tjenester av en mer basal karakter… Da banen ble ferdig, ble trehusene demontert og flyttet, de finnes over hele Ofoten. Du trenger hjelp fra de gode informasjonstavlene for å se hele byen for ditt indre øye, naturen har nemlig tatt Rombaksbotn tilbake.
Rallarveien er lett å gå
Vi valgte den enkleste løsningen, nemlig å gå av toget på Katterat stasjon og så vandre de seks kilometerne ned til Rombaksbotn. Herfra fikk vi båtskyss tilbake til Narvik. Man kan også gå av på Bjørnfjell stasjon. Da blir turen 13 kilometer, også det i nedoverbakke. Stien er relativt godt opparbeidet, med steinsettinger og trinn, og alle alminnelig førlige personer kan gå veien. Siden det er nedoverbakke, blir det heller ikke anstrengende. Benker og bålplasser er det mange av langs ruta. Det som imidlertid imponerer mest, er de mange informasjonsskiltene langs veien. Både harde fakta og det mer legendariske formidles i tekst og svart/hvittbilder.