Nær munningen av den store, vide Porsangerfjorden, og med sterk tilknytning til nordkappøya Magerøya, ligger den 13 kvadratkilometer store Tamsøya. Den er også lav, det høyeste punktet er 65 meter høyt. Et godt mikroklima, rikelig gjødsling fra fuglene og selve berggrunnen gjør øya grønn og frodig i et barskt ishavslandskap. De gode betingelsene merkes både på mengden og kvaliteten på øyas berømte molter.
Anne forteller om øya før og nå
Anne Sivertsen er vår kontakt på øya. Sammen med mannen Olaf og svoger Fredrik, tredje generasjon drivere av Bull-familien, driver hun den lille bærplukkings- og reiselivsbedriften på øya. Her ute drives det med kjærlighet. Det er viktigere at det foregår med pietet for det gamle enn at det skal være lettvint og veldig lønnsomt. Et besøk her ute er altså et møte med tradisjonelt liv lengst i nord.
Multebæra preger øya
Alt etter været blomstrer molta i midten eller slutten av juni. Da er den vide, flate øya helt dekket av de skjøre, hvite blomstene. En gang i juli knyter bæra seg, og de lysende røde moltekartene er flotte fotomotiver i midnattssola. Tidlig i august modner bæra til en mattere oransjfarge. Da er det på tide å sette i gang med plukkinga! Det heter ellers multebær på disse kanter, ikke molte eller multe.
Bærsesongen var en viktig inntektskilde i nord
Fra gammelt av kom det plukkere fra de små bygdene ved Porsangerfjorden og fra fiskeværene på Magerøya for å sanke multebær. De bodde i enkle hytter, sto opp tidlig og sto tvekroket i bærlandet i tolv timer. Det kunne plukkes opptil 70 kilo bær om dagen, og det måtte bæres til bærsjåen (bærlageret) i to runder. En del av bæra ble avgitt til eierne som leie, og resten kunne selges. For mange var inntektene helt avgjørende.
Dagen bærsesong er like travel
Økonomien i bærplukkinga betyr ikke det samme for oss i dag. Bærplukking har likevel lange tradisjoner i nord, og å sikre rikelig med multebær for vinteren er viktig for mange. Tross alt er jo bæra smekkfull av c-vitaminer. Plukkerne fra nærområdet er gjerne i seksti- og syttiårene, noen også i åttiårene. Nå for tida er vi imidlertid mer opptatt av sanking, av helse, tradisjoner og naturlig mat. Derfor kommer det byfolk fra Hammerfest, Alta, Tromsø og til og med Oslo. Noen har røtter i området, andre har bare hørt om den legendariske bæra fra Tamsøy. Multebærsesongen i første halvdel av august er så travel at man kjenner det godt i ryggen, og stort sett er det bare plass til dem som tar bærplukking alvorlig.
Sommeren før bærsesongen er avslappende
Om du ikke syns det høres så artig ut å stå timevis ute i bærlandet, unngår du helst den travle bærtida. En gang i juni drar vertskapet på Tamsøy ut for å åpne for sesongen. I friske junitemperaturer eksploderer naturen og blir grønn, og både molta og villblomstene kommer ut. Fuglelivet utspiller seg med hørbar travelhet. I juli er det høysommer, russelufta kan gjøre dagen tropisk, eller havskodda ligger melkehvit og trolsk. Den fryktede finnmarksmyggen holdes på avstand av sjødraget. Midnattssol er det nesten helt til slutten av juli, og man trenger verken legge seg eller gjøre noe som helst annet enn å nyte. Sommeren er jo så kort.
Mørke kvelder og høstfarger innvarsler slutten av tamsøysesongen
Når bærtida tar slutt i midten av august, forbereder naturen seg allerede på vinteren. Høstfargene begynner å komme over midten av august, og rett over månedsskiftet er de på det mest intense. Du kan plukke blåbær, etter hvert kommer tyttebæra, og noen multebær modner også sent. Hen mot midten av august blir det skumt om kveldene, og tidlig i september blir det skikkelig mørkt. Da er det at stearinlysene og parafinlampene tennes opp, og kos-faktoren stiger. Før de første snøflakene danser i lufta, stenges det av på Tamsøya. Da får rypene øya for seg selv.
Husene er en hilsen fra femtitallet
Litt ertende spurte jeg Anne «ville det ikke være lettere å bare rive de gamle husene og bygge noen moderne ferieboliger?». Hun lo «vi har ikke tenkt tanken en gang». Sånn omkring 2017 modnet (jada, modnet…) tanken om å bringe de gamle husene tilbake i skikk. De var bygd rundt 1950, med de enkle, rette linjene som preger gjenreisningen etter krigen. Tak ble bøtt, alt fikk noen strøk maling og gamle ting ble funnet på loftet og øverst i kjøkkenskapet og pusset på. Så dro de et par turer til antikvitetsbutikken i Lakselv for inspirasjon og småkjøp. Håndvevde filleryer luner og fargelegger malte tregolv. Husene har ikke sett bedre ut siden 1950, og de som levd en stund tas tilbake til barndomsminner på landet.
Dodøråpningen rammer inn utsikten
Når man vil holde det som det var, blir det naturligvis utedo Toalettene er nemlig så tørre som de var i 1950, men holdes helt rene. Mens du gjør det du skal, kan du sitte med åpen dør og se på utsikten. Siden det ikke reker folk rundt, er privatlivet sikret.
Du spiser godt på Tamsøya
Torsk tatt utenfor Nordkapp, en saftig burger fra lokale okser, rein levert av karasjoksamene; det serveres mye god mat i den trivelige spisestua. Tilbehøret er uhyre kortreist, det lages nemlig både syltet kvann, rabarbrachutney og rabarbrasyltetøy på øya. Gjett hva du får til dessert! Så runder kanskje lite glass moltelikør av kvelden.
Gå på tur til plukkerhytta
En trygg og enkel måte å utforske Tamsøya på er å gå rundt hele øya langs fjæra. Det tar to bedagelige dager. Da overnatter du i en plukkerhytte på nordsida av øya. Dette er svært enkel innkvartering, men i en arktisk sommer er det alt du trenger. Terrenget er helt flatt, og det aller meste er glattpolert svaberg. Altså er det enkelt å gå.
Kom nært innpå naturen
Floraen langs ruta er slående. Ved siden av molta er det rosenrot det er aller mest av, og den vokser i store mengder langs fjæra. De tidligste gjestene kan fryde seg over finnmarksnøkleblommen, som er rødlistet. Den blekrøde silkenelliken er en annen sjelden skjønnhet. Fuglelivet er rikt, med alle måseartene i Norge på plass. Gås, ærfugl, storspove, tjeld, terner og lom er det også mye av. Selv geologien er variert, med glatte, avrundede svaberg langs østsida og lagdelt skifer på vestsida.
Hvordan minsker du fotavtrykket på tur?
På tur rundt øya er det best å holde seg i fjæra. Unngå å gå for mye i gress og lyng lenger inn. Her har nemlig fuglene bygd reir i skjul for sultne angripere fra lufta. Når du dukker opp, springer tjelden høylytt bortover for å avlede deg, mens terna stupdykker illsint rett over hodet ditt. Holder du deg i strandsonen nær sjøen, roer ting seg fort ned.
Hvordan ble en øy privat eiendom?
Til å begynne med var Tamsøy et lite kystsamfunn, med den samme norsk-samiske befolkningen som finnes ellers langs Porsangerfjorden. Mye land var felleseie, som staten etter hvert kom til å se som statsgrunn. På 1800-tallet fikk presten i Kjelvik på Magerøya forpakte øya. Han utnyttet ressursene så godt at det ble god butikk, og etter hvert fikk han kjøpe øya. Senere generasjoner var ikke like flinke, så i 1927 kjøpte bestefaren til dagens eiere, Fredrik og Olaf Bull, øya på tvangsauksjon. I dag er det altså tredje generasjon som driver Tamsøy.
Multebær, edderdun og måsegg gjorde Tamsøy verdifull
Sent på 1800-tallet og fram til krigen bodde det en håndfull mennesker på Tamsøya, som leide hos eieren. De samlet måsegg om våren, selvsagt var det mye molteplukking og de stelte for ærfuglen og plukket edderdun. De hadde også små gårdsbruk med sau og potetland.
Marie er en kilde til gammelt tamsøyliv
Anne Sivertsen besøkte Marie Nilsen på sykehjem i Lakselv i 2019 for å høre litt mer om livet på Tamsøya i gamle dager. Da tok hun verdifulle notater. Marie beskrev livet under den tyske okkupasjonen, da 300 tyske soldater bemannet en peilestasjon på øya. Det var egentlig et godt forhold mellom dem, og de fikk ofte både sukkertøy og sirupskake. Ellers fortalte hun løst og fast, som at de brukte ærfuglegg i pannekaker og at oppvarmingen skjedd med torv. Det er jo ikke skog på øya.
Tamsøya ble forlatt
11. november 1944 ble de få fastboende tvangsevakuert, og alle husene ble brent. Etter krigen var det ingen som bodde fast på Tamsøya mer, men somrene var fremdeles travle. Den siste dundyna ble sydd i 1962. Måsebestanden er truet over alt i nord, så tamsøyfolket føler ikke for å sanke måsegg mer heller. Multebæra er imidlertid etterspurt som aldri før. Kanskje det ikke er en millionindustri, men den står for en stor kulturell og historisk kapital.
Tamsøyas ry når langt ut
10. august 2015 landet to helikoptre på øya. Ut steg den norske kongefamilien. Kanskje ikke så rart at de ville inspisere øya, for Tamsøya er jo en mangeårig hoffleverandør. Syns du historien er vanskelig å tro, finner du signaturen deres i gjesteboka. Tamsøymolta er altså kjent selv i de høyeste kretser.
Hvordan kommer du til Tamsøya?
Tamsøya er ikke for alle; ingen strøm, ingen vannklosett og ingen kveldsunderholdning. Dette er stedet for dem som søker ensomhet, natur og kontakt med Finnmarks fortid. Sesongen starter en gang i juni, og varer til uti september. Man dukker ikke opp uanmeldt på en så avsides øy. I stedet kontakter man vertskapet for å bestille mat, transport med RiB og måltider. Så får du se om dette blir en opplevelse én gang i livet eller et årlig rituale.
Ofte stilte spørsmål
Tamsøya er en øy på 13 kvadratkilometer i Porsangerfjordens ytre del. Øya ligger i Porsanger kommune, men er mest tilgjengelig fra Repvåg på fastlandssida i Nordkapp kommune.
Ettersom dette er en privat øy uten fast bosetting og offentlig transport, må Tamsøya kontaktes for transport.
Vertskapet på Tamsøya har en svært god hjemmeside. For inspirasjon og rask oppdatering kan du også følge med på facebook-kontoen deres.
Visit North Cape er nettsida til den lokale turistorganisasjonen, men rikholdig og oppdatert informasjon.
