Historisk sett har det alltid vært nære og aktive naboskapsbånd mellom folk i nord. Etableringen av den norsk-russiske grensen i 1826 endret ikke dette. Partisanvirksomheten er historien om motstandskampen som fortsatte på norsk jord etter at Konge og regjering søkte beskyttelse utenfor Norges grenser. Partisanene i Finnmark fortsatte motstandskampen med de forbindelseslinjer som var tilgjengelige. Slike forbindelseslinjer fant de hos sine gamle naboer i Sovjetunionen. Denne motstandsbevegelsen medførte at norske kvinner og menn dro over til Sovjetunionen. Mange vervet seg frivillig og fikk opplæring i etterretningsarbeid. Disse ble sendt til det okkuperte Norge for å rapportere til sovjeterne om tysk aktivitet langs kysten i Nord-Norge. De ville kjempe for sitt eget land mot tyskerne. Kiberg var sentral i denne virksomheten.
Kiberg ligger langs Nasjonal turistveg Varanger
Høsten 1940 kom de første partisanene tilbake
Allerede i oktober 1940 ble de første «partisaner» sendt tilbake til Norge for å skaffe informasjon om forholdene i Varangerområdet. Her hadde sovjeterne allerede etablert et nettverk bestående av NKP-medlemmer som hadde samlet informasjon om tyskernes militære aktivitet. Meldingene ble blant annet skrevet ned uten kode og sendt med fiskebåt for å møte båter fra sovjetisk side i rom sjø.
De første kamphandlingene fant sted høsten 1941
De første kamphandlingene som fant sted mellom partisanene og okkupantene var september og oktober 1941 i Komagdalen og på Langbunes, etter at russerne hadde i landsatt styrker med ubåt for å rekognosere i området. Her falt den første norske partisanen i kamp. Resultatet av ekspedisjonen var nedslående.
Murmanskkonvoiene begynte i august 1941
Den allierte konvoifarten med våpen og forsyninger til Murmansk begynte i august 1941. I løpet av 1942 bygget den tyske okkupasjonsmakten omfattende forsvarstiltak i Nord-Norge.
Hvorfor var partisanene viktige?
Partisanenes virksomhet bandt opp tyske materielle ressurser. Partisanene og deres kontaktnett samlet viktige opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark til allierte i Sovjetunionen. Opplysningene som partisanene ga til Sovjetunionen kunne føre til at tyskerne ble påført store tap, ikke bare i form av materiell, men også mennesker. Partisanene tok seg også av det viktige arbeidet med å frakte flyktninger over til trygghet i Sovjetunionen.
Kostnaden i menneskeliv var stor
Partisanene led store tap. Ved en anledning ble elleve sivile personer som hjalp partisanene med å samle informasjon om den tyske aktiviteten henrettet. Sommeren 1943 ble de oppdaget, arrestert og mange ble sendt til fangeleirer nær Kirkenes. Etter å ha blitt stilt for krigsrett ble de dømt til døden og henrettet den 18. august 1943. Da fellesgraven ble gjenåpnet i 1946, fant man at mennene ikke var skutt. Det ble klarlagt at under gravingen av egen grav var en av dem blitt spyttet på av en beruset tysk offiser. I sinne slo fangen tilbake med spaden og drepte offiseren. Som hevn ble de alle drept med trestokker. Etter krigen ble ofrene begravd i sine hjemkommuner. En av gravene kan besøkes på Kirkegården i Vardø. Aksjonen førte til at også mange andre ble tatt og dømt, og sendt i tyske fangeleirer.
Fra Kiberg reiste mange til Sovjetunionen
Det var 67 personer fra Kiberg som flyktet over til den norske bygda på Fiskerhalvøya i løpet av sommeren og høsten 1940. Barna og de fleste kvinnene ble etter hvert innkvartert i leire og bondegårder øst for Ural. Med tiden kom det flere titalls andre nordmenn som også søkte østover for å bidra i kampen mot nazismen. De fleste av disse returnerte til det okkuperte Norge som motstandsfolk.
Små grupper spionerte på strategiske steder
Denne delen av motstandsbevegelsen i nord, benevnt ved den russiske betegnelsen partisan, ble i hovedsak delt inn i små grupper bestående av russere og nordmenn. Russerne var som oftest telegrafister, nordmennene kjentmenn. Partisanene ble utplassert på strategiske steder langs hele Finnmarkskysten. De samarbeidet med lokale nettverk i hele Finnmark, og rapporterte bl.a. om tyske transporter langs kysten og inn til Kirkenes.
Virksomheten var vellykket, til en stor kostnad
Rapportene resulterte i at 80 og kanskje opp mot 120 tyske lasteskip ble sporet og angrepet av sovjetrusserne. Okkupasjonsmakten reaksjoner var nådeløse. Det ble satt inn mye ressurser for å spore opp og henrette partisaner.
Etter krigen kom den kalde krigen
Innsatsen til partisanene i Finnmark ble ikke anerkjent før på 1980- tallet. Under den den kalde krigen ble partisaner som samarbeidet med russerne under annen verdenskrig i mange tilfeller overvåket av norsk politi. Partisanene i Finnmark kjempet minst like hardt som andre motstandsgrupper under krigen, men fikk ikke samme anerkjennelse. Andre motstandsgrupper i Norge fikk Kongens fortjenestemedalje for arbeidet de gjorde. Partisanene i Finnmark fikk ikke slik anerkjennelsen fra norske myndigheter.
Partisanene ble overvåket etter 1945
Politiske motsetninger under den kalde krigen og mistanke om at partisaner fortsatt samarbeidet med Sovjetunionen etter 1945 medførte at deres motstandskamp ikke ble anerkjent før på 1980- tallet. Mange av partisanene hevdet at de ble avlyttet, og diskriminert av norske myndigheter i etterkrigstiden. Den meste kjente partisanen Trygve Eriksen ble overvåket så sent som i 1982. Da var han 81 år og tydelig fysisk svekket av alderen.
Til slutt kom anerkjennelsen – fra øverste hold
Diskrimineringen tok ikke slutt før i 1983 da partisanenes innsats ble anerkjent og Kong Olav la ned krans ved det offisielle norske Partisanmonumentet i Kiberg. I 1992 ba Kong Harald i sin tale ved Partisanmonumentet om unnskyldning for norske myndigheters behandling av partisanene etter krigen.
Partisanene ble overvåket fram til åttitallet
Partisanene ble overvåket av norske sikkerhetsmyndigheter til det ble slutt som følge av geopolitiske endringer og prosessen rundt «Lundkommisjonen» på 1990-tallet. Partisanenes bidrag i motstandskampen mot okkupantene fikk liten plass i den kollektive norske hukommelsen om krigen. I Sovjetunionen var det motsatt. Flere norske partisaner fikk «Den Røde Fane», den høyeste militære utmerkelse i Sovjetunionen. Forsvarsdepartementet utredet spørsmålet om medaljer til partisanene og regjeringen Solberg konkluderte i 2017 (etter fem års utredning) med at det ikke skulle deles ut flere medaljer for innsats under andre verdenskrig.
Besøk Partisanmuseet i det gamle skoleinternatet
Det var et betydelig lokalt engasjement for å opprette Partisanmuseet. Beliggenheten er den beste. På veien ned mot sjøen når vi svinger av fra hovedveien utover Varangerhalvøya, E75, ser vi et stort rødmalt bygg på høyre hånd. Det er det tidligere skoleinternatet som i 2000 stod klart som partisanmuseum. Bygningen er stor, men museet ganske lite. Derimot er det tettpakket med gjenstander, fotografier og informative oppslag. I inngangspartiet finner vi «Partisangalleriet», med om lag 100 portrettfotografier av menn og noen kvinner som deltok i motstandskampen under krigen, i ulike roller. For også kvinner var med, både som soldater og i sivile støtteoppgaver. Mesteparten av utstillingen handler naturlig nok om partisanvirksomheten, og det er sterke historier som berettes.
20 000 tyske soldater voktet kysten
En god del av utstillingen forteller dessuten historien om livet på fortet. Kibergneset ble som nevnt bygget ut med omfattende anlegg. Fra Berlevåg til Petsamo (det som var finsk område den gang, nå russisk) etablerte okkupasjonsmakten hele 20 kystbatterier, tre flyplasser og holdt nesten 20.000 soldater stasjonert. Kiberg var av stor strategisk betydning. Den tyske okkupasjonen motiverte til lokal motstandskamp, som involverte nesten alle familiene i Kiberg.
Hunder spilte en stor rolle i krigføringen
De senere år har større deler av bygget blitt tatt i bruk til utstillinger. En interessant under-utstilling tar for seg bruk av hunder på den karelske fronten under andre verdenskrig. I det som må ha vært regulære selvmordsangrep bidro hunder til at 300 tanks ble ødelagt. Dessuten bidro hundene i å evakuere 500.000 fra slagmarken.
«Minnetur Partisan» er norsk-russiske vennskapsturer
Hvert år gjennomfører Partisanmuseet to formidlings og minneturer «Minnetur-Partisan» (en i mai og en i oktober) som starter i Murmansk og ender i Vardø/Persfjord der russiske og norske veteraner og historisk interesserte deltar. På hvert sted der soldater og Partisaner har falt blir det lagt ned kranser. Minneord blir sagt. Dette er formidling av felles norsk-russisk alliert krigshistorie i nord. En utstilling fra disse turene henger også i Partisanmuseet. Der er også et filmrom som viser filmer med tilknytning til krigen. I 2020 ble det etablert et «Kongerom». En utstilling som en hyllest til våre tre konger. Utstillingen viser bilder og tekst. Flere av kongens taler fra London kan høres over høyttaler.
Det offisielle norske partisanmonumentet er Norges takk
Der står to Partisanmonumenter noen meter nedenfor museumsbygningen. Det høyreiste Partisanmonumentet er det offisielle norske som Norges konger flere ganger har besøkt, og bekranset. På plaketten med tittelen «De ga sitt liv for Norge» står oppført 25 navn fra Kiberg, Indre Kiberg, Kramvik, Komagvær, Persfjord og Vardø – alle steder på østsiden av Varangerhalvøya.
Russland takker på det andre Partisanmonumentet
Det andre Partisanmonumentet er satt opp av russiske myndigheter. I minnesmerket er følgende hugget inn: «Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kampene mot fascismen. Russland takker dere.» Ni navn er også hugget inn sammen med et sitat fra Nordahl Grieg: «Frihet og liv er ett». Partisanmuseet og Partisanmonumentene er for at vi skal minnes partisanene som sloss og døde for Norges frihet 1940-1944.
Finn fram til Partisanmuseet
Det er Vardøhus Museumsforening som eier og driver Partisanmuseet. Kiberg og Partisanmuseet ligger langs E75 mellom Vadsø og Vardø. Stedet ligger en liten avstikker ned fra hovedveien. Museet er lett synlig. Det er åpent fra frigjøringsdag i mai til frigjøringsdag i oktober, alle dager kl. 0900-1800. Ta gjerne kontakt på forhånd for guidede turer.
Denne teksten er skrevet av Partisanmuseet for oss. Vi har satt inn ingress og overskrifter, ellers er historien fortalt med deres egne ord.
