Mosjøen er en historisk by omgitt av dramatisk og vakker natur

På en lavmælt halvøy mellom elvene Vefsna og Skjerva ligger Helgelands eldste by. Allerede i 1875 fikk Mosjøen ladestedsrettigheter fra Kong Oscar den 2. Den gamle, sjarmerende trehusbebyggelsen ligger tett-i-tett og inviterer til en visuell tidsreise.

Fru Haugans er et historisk hotell

Fra Fru Haugans hotell får vi umiddelbart utsikt mot Øyfjellet på den andre siden av Vefsna og ned til den frodige hotellhagen når vi kommer inn på rommet i den nyeste fløyen tilhørende den historiske delen av hotellet. Herfra ser vi rekken med trehus, særegen for Mosjøen som kan titulere seg som Helgelands eldste by. Vi forelsker oss i utsikten mot fjellene og hotellhagen.

– Tante, jeg kan se alt herfra!

Nevø Adam på åtte år som har gledet seg til å ankomst Mosjøen siden vi hadde en snarvisitt på tog-perrongen på vei nordover på «Den store reisen», finner seg godt tilsette i den brede vinduskarmen. Umiddelbart blir den hans favorittplass, nest etter så tett på minibaren som mulig med sine fristende sjokolader i. Herfra har vi et godt overblikk over hotellhagen og folkelivet, og videre mot trehusbebyggelsen i Sjøgato. Fra rommet i øverste etasje ser vi plutselig mennesker komme susende gjennom lufta og over elva. Der er altså ZIP-linen vi har hørt om! Vi ser begge på hverandre med store øyne. Tør vi dette da?

Elegante omgivelser gir en luksuriøs følelse

Nede i restauranten blir Adam sittende og bare se rundt seg. Restaurantsalen er stilsikkert innredet med lekre, elegante møbler. Å være med på en slik staselig restaurant for en åtteåring blir en opplevelse. Han «føler seg litt», der han sitter, med hvit tøyserviett i fanget. Men først: En dæsj luksus underveis på «Den store reisen» i Nord-Norge, koser vi oss storstilt med etter å ha sovet i telt. Kontrastene er fine. I restauranten kan du også unne deg ei snill stund med Afternoon Tea, servert på klassisk vis, i gode venners lag. Den dag i dag som da den første hotellrestauranten ble åpnet, er kvalitet like viktig hva måltidene angår. Maten smaker fortreffelig. Under middagen kjenner vi fortsatt at det kribler i magen, når vi tenker på den luftige ferden som venter oss like utenfor.

Sjøgato: Gamle trehus med små smug imellom + koselige snarveier = en unik atmosfære

Husene fra slutten av 1800-tallet ligger tett sammen i Helgelands vakreste gate: Sjøgato. Vi synes vi hører ekkoet fra et yrende folkeliv fra tiden da tømmeret ble fløtet og lastet om på britiske seilskuter. Selv om tiden langt fra har stått stille, er miljøet i gatene ganske likt med den gang da. I noen av de rundt hundre bygninger, alle med særpreg, hvor en rekke yrker ble utført: Urmaker, smed, baker, skredder, syerske og, brennevinssteder! Fra Mosjøen i gamle dager er det mange spennende historier heftige festligheter, dansemoro og bygdeoriginaler.

Gatene i Sjøgato var som små samfunn

Kaffebuene spilte en viktig rolle i hverdagen, for her ble det diskutert politikk. «Kaffe Helena» startet opp med bevertning allerede rundt 1850. Av de tradisjonsrike kaffebuene som Mosjøen tidlig ble kjent for, var Kaffe og brød var den siste: I drift til utpå 1950 tallet. Flere hadde smørbrød og kaffe som levebrød. I dag er det heldigvis også muligheter for bevertning og gode samtaler, her er flere koselige kafeer og butikker. Fortsatt bor det folk i husene: Heldige er de som bor i slike sjarmerende omgivelser.

Bryggene ved elvebredden, var en gang byens ryggrad i handelsdriften

Her ligger også Lydiabrygga, et lite hus av stor betydning. Navnet er etter ho Lydia Olsrud Nordland som benyttet seg av brygga i rundt 40 år, til Lydiabryggas venner tok over den i 1971. En drastisk reguleringsplan lagt frem i 1970 ble den umiddelbare årsaken til etableringen av Sjøgatas vel. Som mange andre trehusbebyggelser kunne den i Mosjøen ha endt med rivning og tilintetgjørelse. Men fordi ildsjeler mobiliserte seg, ble herligheten vernet. Heldigvis! Mosjøen uten Sjøgato er vanskelig å forestille seg. Vandringen mellom husene, med snarveier ned til elvestranden er den fineste visuelle tidsreise vi kan tenke oss.

Vi er klare for en luftseilas ned fra fjellet!

Etter å ha grublet på om vi våger oss ut på en ferd med ZIP-line, hopper vi i selene med solide kroker som vi skal hekte oss på en vaier med. På den andre siden av elvebredden, ser vi mot hotellhagen. Opp trappa gleder vi oss til en forfriskning, om vi våger å ta sats fra plattform. Med litt innsats tar vi oss opp i fjellet. Kyndige folk forklarer og beroliger oss. Vi ser på hverandre fra hver vår plattform. Adam er lett nervøs, tanten også. Vi puster dypt inn og ut, holder litt igjen, før vi setter utfor!

Det er som tyngdekraften opphøres, og egentlig rekker jeg aldri å bli redd

Luftseilasen er mykere enn forventet, vi svever stødig under vaieren. Underveis ser jeg over til Adam på siden av meg: Han hyler av skrekkblandet fryd, og klamrer seg fast, mens jeg strekker ut armene for å få følelsen av fly. Vi er førstegangsreisende med ZIP-line begge to. Å suse gjennom luften over Vefsna er så befriende. Nede på plattformen i hotellhagen blir vi tatt imot av sikkerhetsgjengen som hjelper oss ut av selene. Adam syntes det nok var litt vel spennende, men er veldig stolt når han lander. Vi hiver oss like gjerne med på en runde nummer to!

Tar du deg opp Via Ferrata belønnes du med en storstilt utsikt

Forbi punktet hvor vi kan foreta en luftseilas over elva fra, kan vi fortsette videre opp Øyfjellet opp Helgelandstrappa. Rundt 3000 brede trappetrinn av stein er stablet av dyktige sherpaer. For den som er sporty anlagt, er det bare å klare videre langs Via Ferrata, som på italiensk betyr jernveien. Prinsippet med å forankre en vaier i bolter i berget er kjent fra militær bruk i Dolomittene. Her kan du velge blant ulike ruter med forskjellige vanskelighetsgrader. Foretrekker du litt mindre action, kan du leie en sykkel og sykle veien nedenfor Øyfjellet: En populær tursti, som gir den beste utsikten mot den sjarmerende bryggerekken.

Utsikten mot Øyfjellet er den samme som for hundre år siden

Skjønt: Gjestene hadde nok satt kaffe i halsen og mistet kakegaflene i fanget om de så folk komme susende ned fra fjellet. Vi smiler litt når vi ser det for oss.  Sånn omtrent er utsikten den samme. Vi ser en vakker trebåt, en fembøring seile ned elven med folk ombord. Denne dagen er det godt å slappe av ute i hagen etter en ferd som gjorde oss oppspilte og høye på adrenalin, men som også ga mersmak. Selv om det er en del folk som også trives utendørs, er hagen stor og bordene behagelig spredt. Her får timene vinger.

Fru Haugans Hotel med røtter tilbake til 1794 tar vare på tradisjonene

I 1794 fikk Erik Sjurdson tildelt kongelig bevilling: Bondeskipperen ble gjestgiver da han bygde opp et handelssted i hotellhagen til Fru Haugans Hotel. Selv om tidene har endret seg, har den organiserte gjestfriheten til Fru Ellen Haugan, som grunnla hotellet i 1885, bestått. I en uavbrutt rekke er Ellen Løvold Strand femte generasjon kvinne som driver det historiske hotellet. I samspill med ektemaken Sverre Haakon L. Strand jobber hun for å bevare hotellets posisjon som en institusjon i Mosjøen. Paret har litt å ta seg til, med historiske og nye, moderne rom i hver sin fløy, samt et enklere hotell ved jernbanen: Frøken Skjolds ­Hotel.

Er du heldig, får du som oss en omvising med Ellens far, som selv om han er pensjonist, tar gjestene med gjennom fløyene, helt tilbake til oppstarten og et eksempel på hvordan de første rommene var innredet. Enten du er nostalgisk anlagt, eller glad i action, blir du nok tilfredsstilt i Mosjøen. Kanskje blir det med deg som med oss, at du i gleder deg til gjensyn! Neste gang har vi på ønskelista vår å prøve rafting i Auster-Vefsna!