Batterie Dietl ble bygd for gigantiske kanoner

Et fryktinngytende militært støttepunkt for gigantkanoner er i dag et fredelig og uendelig vakkert utsiktspunkt; bli med på omvisning på Batterie Dietl på Engeløya i Steigen.

Det handlet om å sikre malmen fra Narvik

Da Norge var okkupert av Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig, var kontrollen med jernmalmeksporten fra havna i Narvik av største betydning. Jernmalm blir til stål som blir til kanoner. Det engelske angrepet på Narvik i april 1940 og det britiske raidet mot Lofoten i 1941 gjorde at tyskerne ville sikre seg mot britiske angrep i en sårbar region.

Adolfkanonene var de største i verden

Verdens største landfaste kanoner ble benyttet på Batterie Dietl, de såkalte Adolfkanonene. Disse var opprinnelig ment for en ny klasse enorme krigsskip, som imidlertid aldri ble bygd. I stedet ble de benyttet på kystfestninger, både på den polske kysten, ved Kanalkysten og på Trondenes. Tre kanoner ble også satt opp på Batterie Dietl. De ble smeltet ned etter krigen, men ellers er Batterie Dietl et urørt og velbevart anlegg.

Kanonene kontrollerte Vestfjorden

Adolfkanonene hadde et løp på 40,6 cm, nok til at en voksen mann får plass inni. De opptil 1 tonn tunge granatene kunne skyte 56 kilometer. Kanonene kunne skyte inntil én granat i minuttet. Dermed kontrollerte Batterie Dietl hele Vestfjorden på en så effektiv måte at ingen allierte krigsskip våget seg inn. Batterie Dietl var en en del av Atlanterhavsvollen, Det tredje rikets forsvarsverker mot De allierte.

Sivilbefolkningen ble tvangsevakuert

Anlegget ble påbegynt sommeren 1942. Allerede i august 1943 var to av kanonene operative, og fra januar 1944 var den siste på plass. Imidlertid ble det bygd på anlegget helt fram til krigens slutt. Engeløya var før krigen en avsides, veiløs bygd uten strøm eller veinett. Derfor ble det bygd kaianlegg og veier til kystfortet som kunne håndtere de tunge kanonene. Sivilbefolkningen i Bø, bygda innenfor, ble tvangsevakuert med 3 dagers varsel sommeren 1943.

500 krigsfanger døde under byggingen

1700 krigsfanger fra Sovjetunionen og noen hundre tvangsarbeidere fra Norge og andre europeiske land ble satt i arbeid med å bygge Batterie Dietl. Dødeligheten blant russerne var svært stor den første vinteren, mer enn 500 av dem døde, de aller fleste den første vinteren. Imidlertid fikk russerne etter hvert bedre mat og helseettersyn, og da gikk dødeligheten radikalt ned. Nordmenn tok seg også betalt arbeid på Batterie Dietl.

Landskapet preges av smuldrende betong

Gjengrodde grusveier, smuldrende betong og rustent jernskrap; fortsområdet har fått være i fred for soldatstøvler over 60 år. På en omvisning på Batterie Dietl tas man med inn i betongbunkeren under en av de tre kanonene. På forlegningen bodde soldatene i hengekøyer, Batterie Dietl sorterte under marinen. Krokene til hengekøyene henger der ennå, med etternavnet til de tyske soldatene skrevet med gotisk skrift. Toaletter og vasker er også intakte.

Kanonen er borte, men hele maskineriet er på plass

Kanonene ble smeltet ned etter krigen, og finnes ikke mer. Derimot finnes granatene ennå, og man ser også løpekatten, traversen, en slags skinne som grep om den ett tonn tunge granaten og førte den inn til lageret. En dør åpner seg, og man går ut til sokkelen på kanonen; et sirkulært anlegg med skinner som skulle føre granatene fram til kanonen. Her går dimensjonene opp for en.

Utstillingene er tankevekkende

Tomme ammunisjonslagre danner store haller inne i bunkeren. I en hall er kuriosa fra krigen utstilt, både porselen fra Porsgrund forsynt med den tyske ørn, medaljer og annet som lokalbefolkningen i Steigen tok vare på etter krigen. Nordlandsmuseet viser også en tankevekkende utstilling hvor russefanger, tyske soldater, utkommanderte tyske fagarbeider, lokalbefolkning osv. forteller sin historie; figurene er fiktive, men gir et glimt inn i menneskeskjebnene fra krigen. En hall brukes også til kunstutstillinger med en ny utstilling hver sommer.

Pass deg for turistfella

Fortsområdet er stort og tilgjengelig for alle. Det finnes flere fine strender, og man kan klatre opp klippen til radarstasjonen. Det mindre batteriet på Storøya er også åpent og tilgjengelig, men pass på floa; folk har blitt nødt til å vasse tilbake i det som er en virkelig turistfelle. Se også opp for hull i bakken skjult av vegetasjon, og for rester av piggtråd. Man kan nemlig fort bli litt uoppmerksom med den flotte utsikten mot Lofotveggen.