Følg i sporene til Tore Hund på Bjarkøy

Da jeg var 10 år gammel, ga bestefaren min meg «Heimskringla», sagaen om de norske kongene skrevet av den islandske Snorre Sturlason. Dette var klar melding: Kjenn din historie, gutt. Og ingen historie kunne fange en 10 år gammel gutts fantasi som konflikten mellom Tore Hund og kong Olav. Jeg gikk derfor i land på Bjarkøy fra hurtigbåten med beven og forventning. Bjørn Johannessen, lederen for historielaget på Bjarkøy, ventet for å ta meg med på tur med Tore Hund som tema.

Vikingetidas Rolls Royce hadde garasjen sin oppi bakken

Vi trengte ikke å gå langt opp bakken fra kaia før vi kom til den store nauststufta. Gresset stakk opp av nyfalt aprilsnø, og vi kunne føle høydeforskjellen på det ujevne underlaget. Dette er tuftene av Tore Hunds båthus. Jernstenger er plassert langs veggene, slik at vi så omrisset av naustet. Utfra det kunne vi se omtrent hvor stort skipet hadde vært. Gokstadskipet, det største bevarte vikingskipet, ble rodd av 32 menn og er 23 meter langt. Skipet på Bjarkøy kan ha vært opp mot 30 meter langt og ble rodd av 40 menn. Det må ha vært et syn egnet til både å imponere og skremme.

Er det virkelig Tore Hunds naust?

Vi kan ikke vite utover enhver tvil at det virkelig er Tore Hunds naust vi ser. Alt tyder imidlertid på det, siden et skip av denne størrelsen ville ha tilhørt de mektigste i området, nemlig Bjarkøyætta. I tillegg vet vi Nord-Norge var et land med store skip, slik som Ormen, et gigantisk skip erobret fra høvdingen Rauðr inn rammi (Raud den ramme) nær Bodø. En båt sydd sammen med lærreimer fra vikingtida i Øksnes i Vesterålen viser at samiske og norske båtbyggingsteknikker ble brukt om hverandre. Personlig er jeg ikke i tvil; dette er Tore Hunds naust.

Kulturlandskapet minner om vikingtida

Vi så oppover bakken fra båthuset og så at husene lå i rekke over jordene. Husene er fra ulike tidsaldre, og det hele er fargerikt og vakkert. I vikingtida var det antakelig færre, men større hus i dette området, med plass til husdyr i den ene enden og mennesker i den andre. Det er lett å forestille seg at Tore Hunds gård lå i bakken bak naustet med utsyn over Vågen, men det finnes ingen spor etter det. I fjæra nedenfor skipet er det en rekke rødmalte naust, noen gamle og noen nye. På grunn av landstigningen etter istida står disse naustene betydelig lavere enn Tore Hunds stornaust.

Tore Hund-minnesmerket forteller historien

Vi gikk noen få avslappede meter oppover til Tore Hund-minnesmerket, som ble reist i 1980. Relieffene, laget av Svein Haavarsholm, skildrer historien om Tore, Asbjørn og Sigrid. Herfra er utsikten fantastisk, med Vågen nedenfor og kirken oppe i lia.

Kirken stammer fra 1765

Kirken på Bjarkøy har en interessant historie. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 gikk innbyggerne på Bjarkøy over til kristendommen. En kirke er nevnt så langt tilbake som 1264, men den kan ha eksistert enda tidligere. På 1700-tallet ble kirken revet, og den nåværende kirken ble bygget på naboøya Sandsøy i 1765. I 1885 ble den flyttet til Bjarkøy fordi så mange hadde blitt baptister på Bjarkøy. For å motvirke at folk vendte seg fra statskirken, bestemte man seg for å flytte kirken. Bjørn sa at det til og med var oppe i Stortinget. Sandsøykirken ble tatt fra hverandre, og tømmeret ble nummerert og merket før det ble fløtet til Bjarkøy. Det er høyreist kirke med et statelig midttårn.

Kirkegården er full av gamle graver

Kirken er omgitt av en kirkegård med fine, gamle gravsteiner. Mange av gravene blir imidlertid ikke lenger tatt vare på, fordi det ikke lenger finnes nære pårørende. Tela om vinteren får da noen av de store, monumentale støttene til å velte. Ordensmennesker spør seg hvorfor ingen bryr seg med å rette dem opp igjen, men Bjørn forklarte at dette er en bevisst beslutning. De gamle gravene blir overlatt til elementene, de slites av vind, regn og snø, og blir overgrodd med mose og lav. Da får kirkegården et preg av langsomt forfall som er vakkert på sin måte, passende for et sted med en slik historie.  

Troll har det med å krangle

«Pila» er en forhistorisk bautastein som står langs gjerdet mellom to gårder, en kort spasertur oppover fra kirken. Ifølge sagnet ville Kvæfjordtrollet ødelegge kirken på Bjarkøy, og han sendte en pil fra fjorden sin mot øya. Men siden troll har dårlig syn, landet den et stykke borte. Ironisk nok har de i Kvæfjord en lignende bautastein. Kvæfjærdingene påstår hardnakket dette er en pil trollet Tore Hund fra Bjarkøy sendte mot kirken deres, men den mistet fart da den sneiet borti en fjelltopp. Kirker var tydeligvis utsatt i gamle dager.

Pila markerer kanskje en grav

Hva “Pila” egentlig er for noe, er litt usikkert. Den synes å ha sammenheng med gamle graver, enten på toppen av røysa eller for å markere omrisset. Slike bautasteiner stammer for det meste fra jernaleren. En gang var det flere bautasteiner i kulturlandskapet på Bjarkøy, men gjennom århundrene ble de ødelagt. Noen sto i veien, andre ganger trengte man steinen. Pila ble kanskje reddet fordi den står i grensegjerdet mellom to eiendommer.

Øvergård er et annet sted Tore Hund kunne ha bodd

Øvergård er et av stedene med lengst sammenhengende bosetting på øya. Hus har blitt bygd her, forfalt og forsvunnet, og nye hus har blitt bygd oppå i minst 2000 år. Gårdshaugen her er 100-150 meter i omkrets, og kulturlagene er halvannen meter dype. I dag står det hus her av ulik alder, så det har ikke vært gjennomført noen arkeologiske utgravninger. Kanskje det var her Tore Hund bodde? Utsikten mot Vågen i nord og Øvergårdsvika og videre mot fjellene på Grytøya i sør er i alle fall en høvding verdig.

Ole Ottesen-stua er blant de eldste husene på Bjarkøy

Husene på Øvergård var av forskjellig alder. En av de eldste er Ole Ottesen-stua, oppkalt etter den første beboeren. Den ble bygget rundt 1870, og det sies at tømmeret kom fra et russisk skip som forliste ved Bjarkøy. Ole Ottesen og kona Nikoline bodde her med sju barn og besteforeldre. Huset er godt bevart med mye fin, gammel innredning. Selv om det vanligvis er stengt, kan man kontakte det lokale historielaget for en omvisning. Min omviser Bjørn viser ofte besøkende rundt der inne. Det greieste er nok å kontakte dem på forhånd. Hvis du har vært så lur og ta med kaffe på termos, er de sørvendte benkene utenfor låven et bra sted for kaffepause. Men pass å på å drikke kaffen mens den er varm, den kan fort bli glemt med den utsikten.

Fra Frihågen har forfedrene god utsikt

En bratt skråning bak Øvergård er stedet der mennesker ble gravlagt i førkristen tid. Den gang mente man at de døde fortsatt var en del av samfunnet, så det var viktig å gi dem et sted med utsikt i alle retninger. Her er det funnet 12 graver, hvorav noen er utgravd. Lite har blitt funnet, sannsynligvis på grunn av gravplyndring. Graver ble ofte plyndret kort tid etter begravelsen. Terrenget er bratt og ujevnt, men med gode sko kommer du deg rundt.

Øvergårdsvika har mange synlige graver

Hadde du bodd på Bjarkøy for vel tusen år siden, hadde du nok blitt begravd i Øvergårdsvika. Gravene her er de mest synlige for det utrente øyet, i hvert fall hvis du vet hva du skal se etter. Små hauger ble bygget langs stranda, slik at de kunne sees fra sjøen. Det er også rester av to ganske store båthus, omtrent 20 meter lange, i området. Det er en sti ned til sjøen og en benk å sitte på, du kan jo velge om du vil snu deg mot gravene oppi bakken eller ut mot sundet med Grytøya på andre sida.

På Sandmælen samlet folk seg i jernalderen

Ikke synlig for det blotte øye, men utgravd på 1950-tallet, er Sandmælen ringtun. Ringtun er et fenomen langs kysten nordover fra Vestlandet, en gruppe hus bygget i en sirkel rundt en sentral gårdsplass. Det virker ikke som om folk har bodd her fast, siden det er grunne kulturlag og ingen spor av husdyr. Folk ser ut til å ha samlet seg her i deler av året. Kanskje kvinner og menn fra hele fjordsystemet rundt Bjarkøy bodde her mens de deltok i religiøse ritualer og var med på tinget. En annen mulighet er at krigerne bodde her deler av året; en slags tidlig militærleir eller heimevernskaserne.

En gang gikk det tog på Bjarkøy

Bjarkøy har til og med sin egen jernbane, om enn veldig kort. På begynnelsen av 1900-tallet ble det oppdaget jernmalmforekomster i lia på vestsida av bygda. En kort jernbanelinje ble bygget for å transportere malm til havna. Det var drift i noen år, men i 1909 ble verket lagt ned. I dag er jernbanen stort sett borte, men man kan fortsatt se «Bjarkøyloket» under et tak nordvest for havna. Det er også mulig å gå opp til selve gruvene, det er en enkel tur.

Sporene er utviskede, men historien føles på kroppen

Etter turen min rundt historiske Bjarkøy tenkte jeg over det jeg hadde sett. Det er svært lite å se fra Tore Hunds tid med det blotte øye. Det krever et trent øye å se gamle graver, og naustet reiser seg bare få centimenter over bakken. Likevel utstråler landskapet på Bjarkøy historie; hus fra ulike tidsperioder finnes blant grønne jorder beskyttet av klipper og åser.  Du trenger bare lukke øynene og se for deg vikingskipene og staselige vikinghus på Bjarkøy, det var nemlig her alt skjedde for tusen år siden.

Tilbring dagen på Bjarkøy – eller bli natta over

Hvis du bor i Harstad, er det lett å ta en dagstur med hurtigbåt til Bjarkøy. Båter går om morgenen de fleste dager; du kan tilbringe flere timer der og så dra tilbake til Harstad. Det kan være en god idé å ta med en termos med kaffe. Imidlertid er det en liten butikk midt mellom alle punktene som er nevnt i artikkelen, og den er åpen alle dager unntatt søndag. I kaffekroken her får du kjøpt kaffe og en brødskive til lunsj. Ønsker du å overnatte, finnes det gjestehus og feriehus. Med litt planlegging kan det bli er artig opphold. Her er nok Turistinformasjonen den beste til å hjelpe deg.