Manndalen er husflidsskattkammeret

I Manndalen er mange av sjøsamisk opprinnelse, og samisk var dagligspråket i mange hjem fram til sekstitallet. Da gikk folk over til å snakke norsk til daglig, og bare den eldre generasjonen har samisk som morsmål. Nå viser imidlertid ungdommen ny interesse for språket, og samisk språk tas opp igjen. Interessen for duodji, samisk husflid, er også økende. For øvrig har mange i Manndalen også norsk, kvensk og svensk opphav.

Urgamle vevstoler overlever i Manndalen

I Manndalen har en enestående husflidstradisjon overlevd, nemlig den såkalte oppstadveven. Denne vevteknikken er imidlertid ikke oppfunnet i Manndalen. Den er fremstilt på et gresk vasemaleri fra 560fKr, og var utbredt over det meste av Europa i århundrer. Blant sjøsamene overlevde teknikken til vår tid, fordi teppene var etterspurte salgsvarer blant både samer, kvæner og nordmenn. Sjøsamene ved Lyngenfjorden bodde også i gammer, hadde lite plass og dermed trengte en enkel, sammenleggbar vevstol.

Tre stokker og en renning; det hele er enkelt

Oppstadveven er en enkel konstruksjon av trestokker, to på siden og en på toppen, som lenes mot veggen. Veven festes både på siden og på toppen, og det blir dermed tre jarekanter. Renningen holdes rett ved hjelp av halvkilotunge steiner som henger ned. Så føres selve tråden med hånden, uten skyttel, gjennom veven mens veveren går frem og tilbake langs veven.

Grener var verdifulle tepper

Teppene som blir vevd kalles grener. De ble tidligere brukt som teltduk på lavvoene, til å legge i en pulk eller som sengetøy, de var i det hele tatt svært anvendelige. I dag er grenene etterspurt veggpryd, og utsmykker private hjem og offentlige bygg. Opprinnelig ble grenene laget i hvit ull med mønstre av svart ull, eller i ull farget med plantefarger. I dag finnes det grå grener, og svarte grener med hvitt mønster.

Vevstolene brant opp, men kunnskapen var der

Manndalen var den sørligste bygda som ble tvangsevakuert og brent i 1945. Med ødeleggelsene forsvant også de gamle vevstolene og de fleste grenene. Imidlertid fortsatte noen få kvinner med vevingen etter krigen, og etter hvert som det unike i denne tradisjonen ble oppdaget av husflidseksperter utenfra, økte etterspørselen. Dermed satte flere i gang. I dag arrangeres det stadig vevkurs, slik at teknikken holdes i hevd.

Strikking var attåtnæring

Siden folk i Manndalen hadde ull, kunne de tjene penger på å selge luer, votter og lester (ullsokker). Fra 1920-tallet av ble det strikket votter med det spesielle manndalsmønsteret. Opphavet til mønsteret er ukjent, men kan være kommet fra øst via de store markedene. Plagg fra Manndalen i hvitt, grått og sauesvart med innlagte detaljer i sterke farger er svært populære i hele Troms.

Bonkosvotter kan du ta med til Nordpolen

Når landvinden står på nedover Manndalen vinterstid, er det bare én type votter som holder, nemlig Bonkosvotter. De lages av hjemmespunnet ullgarn. Etter at vottene er strikket, blir de rufset opp med karder. Dermed oppstår det luft i ulla, og vottene blir varme og gode. Polfareren Børge Ousland er blant dem som sverger til bonkosvotter.

Lyngenkofta har fått nytt liv

Kofta, samedrakten, er ulik i ulike deler av Sameland. Lyngenkofta, som ble brukt av sjøsamer i Manndalen, gikk ut av bruk for over 100 år siden. Imidlertid er det både bevart fotografier, tegninger og noen eksemplarer. På dette grunnlaget har Lyngenkofta blitt rekonstruert. Med fornyet interesse for den samiske kulturarven stiger ønsket om å bruke kofta som festplagg, og den brukes nå stadig mer til for eksempel 17. mai, bryllup og konfirmasjoner.

Grenebua er et skattkammer for husflid

For å la fingrene gli over hjemmelagde ullprodukter kan du oppsøke Manndalen Husflidslags utsalg på Løkvoll i Manndalen. Her holder vevere, strikkere, treskjærere og knivsmeder sine møter, og herfra selges alle produktene.

Andre artikler om kultur