Du ser det allerede på den lille fergeturen over Rotsundet: Havnnes med de gamle, hvitmalte husene liksom svever over vannet på et lavt nes omgitt av slåttemarker og grønn skog. De 1500 meter høye toppene og isbreene i Lyngsalpene danner et vilt og forrevent bakteppe. Den ti minutters fergeturen til Norges nordligste handelssted i drift er en avstikker fra E6 som byr på kulturhistorie, kysthverdag og fantastisk utsikt.
Havnnes er et bevart anlegg
«Storgården», hovedhuset, ble bygd på 1850-60-tallet og troner midt i anlegget, omgitt av en rekke hus, og med en hage foran med et dueslag. Husene er hvitmalte ut mot sundet, mens de er rødmalte mot skogen. Rødfarge var billigere, og fikk duge der ingen så, mens den mer eksklusive hvitfargen fikk lyse ut mot sundet og båttrafikken. Havnnes er imidlertid ikke noe museum, lokalbefolkningen er innom butikken, barn leker langs kaiene, gaffeltrucker kjører tørrfiskpaller og fiskebåter er innom.
Ofte stilte spørsmål
Havnnes er lett å se fra E6. Ferga over Rotsundet har imidlertid få avganger i døgnet, så du bør planlegge litt. Siden veinettet på Uløya er begrenset, er det like greit å sette bilen igjen på fastlandet.
Hovedhuset er privathus, mens småhusene rundt leies ut som overnatting. Butikken og sommerkafeen er tilgjengelig for alle, og man kan fint gå rundt på egen hånd. www.lyngen-havnnes.no er handelsstedets hjemmeside.
På Havnnes er det sykler og båter til leie, og det finnes merkede turstier, både lette skogsturer og mer krevende fjellturer. Informasjon om dette får du på butikken. Visit Lyngenfjord er den lokale turistorganisasjonen.
Anlegget omfatter store og små hus
Jomfruburet fra 1700-tallet er det eldste huset på handelsstedet. De eldre, ugifte kvinnene i slekta bodde her. Nesten like gammelt er Bårstua, eller Borgerstua. Det å ha «gjestgiveri» – handelsrettigheter, innebar mange forpliktelser, blant annet måtte man ha en borgerstue klar for reisende på vei nord- eller sørover forbi Havnnes. «Banken» heter en stue fra 1850-tallet som etter 1900 ble hovedkontor for Skjærvø Sparebank.
Butikken og sommerkafeen er sentrum for aktivitet
Butikken fra 1916 er ennå i drift. Den er prydet med de gammeldagse reklameplakatene i blikk, som reklamerer for alt fra såpe til kaffe. Mer av et problem har reklamen for tobakk og øl vært, «Ta et glass øl, De også» er jo forbudt alkoholreklame, men med spesialtillatelse får de lov å henge der. Reklamen for «sanitærprodukter» i anonyme pakninger (jada, det er det du tror), derimot, ville i dag vært mer eksplisitt.
Det produseres tørrfisk
Tørrfisken er vårt eldste eksportprodukt, og handelsstedet Havnnes kjøpte tradisjonelt opp tørrfisk rett fra fiskerne. Ettersom fiskerne sluttet å tørke fisken selv, startet Havnnes handelssted opp med tørrfiskproduksjon selv, og nå kan man gå inn i tørrfisklageret og se på de store stablene med tørrfisk ment for det italienske markedet. Det lages også saltfisk.
6000 års historie
I skogen ovenfor Havnnes er det funnet en stor samling spyd- og pilspisser. Noe av dette er laget av stein innført fra Kolahalvøya. Det kan se ut som det var en type serieproduksjon av steinredskaper her, noe om har forbauset arkeologene. Fram til 1600-tallet var samisk kultur mer og mindre enerådende i området, men fra denne perioden kom det norsk og dansk bosetting langs Rotsundet.
Handelsstedet ligger langs leia
Havnnes ligger på et nes ved innløpet til Rotsundet, og herfra kan man seile innover Lyngenfjorden, langs leia sørover mot Tromsø og nordover mot Skjervøy og Finnmark. I 1784 fikk Havnnes gjestgiverbevilling, altså rett til å drive handel. I 1795 kom slekta Giæver til Havnnes, og siden har de drevet stedet som blant annet fiskehandlere, butikkeiere, storbønder, fiskebåtredere, industrigründere og banksjefer. I dag er det 7. generasjon som driver stedet.
Mor Lyng er den mest kjente Giæver
Blant de mer kjente i Giæver-familien var Mor Lyng, som tidlig på 1800-tallet drev Havnnes. Hun satte selv 12 barn til verden som alle døde. Hun tok derfor til seg hele 32 foreldreløse som pleiebarn, og sørget for at de ble lært opp i sine avdøde foreldres yrke; sjømann, fisker, bonde osv. Hennes omsorg for fattigfolk er legendarisk. Hun døde i 1845.
…daher nicht zerstören…
Mot slutten av 1944 ble befolkningen tvangsevakuert og husene brent ettersom Nazi-Tyskland trakk seg tilbake fra Nord-Troms og Finnmark. Giæver-familien dro til Trondheim, og levde lenge i uvisshet om hvordan det var gått med handelsstedet. Våren 1945 kom daværende eier Johs. Giæver tilbake og fant stedet like helt. Han fant også et skilt i cellulose hvor det sto «Kulturell wertvoll, daher nicht zerstören» (Kulturelt verdifull, derfor ikke ødelegg). Celluloseplata er i dag rammet inn og henger på butikken.
