Katelin Pell

Havnemuseet i Berlevåg er kampen mellom menneskene og storstormen


Havna i Berlevåg er et begrep nordpå. Historien om denne havna og moloene inneholder storm og uvær, en stor arbeidsinnsats og flere tilbakeslag. Resultatet er imponerende.

I det ytterste nord, der Barentshavet slår mot en naken, karrig kyst, ligger fiskeværet Berlevåg rundt et rolig vannspeil innenfor en gigantisk molo. Det er byggingen av denne moloen som har sikret Berlevågs eksistens, uten den hadde Berlevåg vært enda et av de mange fraflyttede samfunnene langs Finnmarkskysten. Havnemuseet i Berlevåg forteller historien.

Hvorfor ligger det et fiskevær der havna er så utsatt?

Berlevåg ligger midt i matfatet. Om landet er karrig, er havet i nord rikt på fisk. Hit kom norske fiskere alt i senmiddelalderen for å fiske, og det var en stor fordel at Berlevåg ligger helt ut mot Barentshavet. Da var det kort vei ut til fiskefeltene med seil og årer. Når kvelden kom, ble de små båtene dratt opp langs støa opp i naustet, og var trygge for vinterstormene. Alt endret seg imidlertid da motoren kom rundt 1900. Nå trengtes det en rolig, beskyttet havn. Berlevågen lå vidåpen mot nord, og i storm kunne hele fiskeflåten feies opp i fjæresteinene. Noe måtte gjøres.

Den første moloen bygges

I 1913 bevilget Stortinget penger til å bygge molo i Berlevåg. Da satte arbeidet i gang med å bygge Varnesmoloen, den armen som kommer inn fra øst. Fra 1920 var byggingen i gang på Svartoksmoloen i vest, som til sammen skulle lukke havna inne. For å få nok stein, ble det bygget en smalsporet jernbane fra steinbruddet ut til moloene. Det leketøysaktige, lille damplokomotivet kan i dag ses på Havnemuseet. Steinen i Berlevåg er imidlertid av det sprø, porøse slaget, og det var et problem å få nok stein av god kvalitet.

Havet slår tilbake

Under en storstorm i 1932 ble en tredjedel av Svartoksmoloen tatt av havet. Dette tilbakeslaget førte til stillstand i byggingen. I 1938 gikk imidlertid Stortinget og Finnmark fylke sammen om å fortsette arbeidet. Som følge av okkupasjonen i 1940 ble arbeidet innstilt nok en gang, og høsten 1944 ble Berlevåg brent ned som del av den tyske tilbaketrekkingen fra Finnmark.

Etter krigen satte arbeidet i gang igjen

Arbeidet kom så smått i gang rett etter krigen. Etter hvert jobbet det hundre mann på anlegget, og grov, stor masse ble fraktet ut på Svartoksmoloen. Konstruksjonen var en rausmolo, det vil si at arbeiderne kjørte grov steinmasse ut og lempet den i havet.

Tetrapodene kommer

I 1959 raste den ytterste del av Svartoksmoloen enda en gang ut i havet i en storstorm. Det ble klart at den måten moloene var bygd på ikke holdt mot Barentshavet på sitt verste. Man måtte tenke nytt. Løsningen var et fransk patent som tidligere bare hadde vært brukt i tropene, nemlig tetrapoden. Tetrapod betyr firføtting, og er et stort betongelement med fire armer som legges tett i tett som et ytterdekke på den sida av moloen som vender mot havet. Når stormene står på, vikler tetrapodearmene seg inn i hverandre. De kan bevege seg litt idet bølgene slår, og vann kan renne innimellom. Altså blir de enorme kreftene brutt opp. Det ble utviklet en egen betong beregnet på kalde strøk, og så ble tetrapodene støpt på stedet.

Moloarbeidet ble sluttført

I 1964 ble arbeidet med Svartoksmoloen fullført, eller 44 års arbeid. Da ble også det lille toget pensjonert. Refsnesmoloen ble så bygd fra 1964 til 1974. I 1973 åpnet Kong Olav V hurtigrutekaia i Berlevåg. Nå var det trygt for de store hurtigruteskipene innenfor moloen, og den gamle «pramma» – ekspedisjonsbåten i rom sjø – gikk i bøya. Berlevåg hadde fått en god havn. I en bitteliten park i Berlevåg står en tetrapode på sokkel, for oss innvidde sier den alt om Berlevågs kamp.

Sjydraget i Berlevåg måtte kontrolleres

Når noe er uberegnelig, tilfeldig, ustadig eller uforutsigelig, sier vi nordpå at det è som sjydraget i Berlevåg. Havdønningene som sto inn åpningen på moloene skapte under spesielle værhold, det navngjetne sjydraget, store vansker når man skulle legge til. Problemene ble forsterket av at moderne fiskefartøy er større enn de gamle, og man kunne bare gå inn på flo sjø. Løsningen ble en større operasjon for å mudre havna og gjøre den dypere, noe som ble utført i 1994-95. Dermed er Berlevåg en havn som kan ta imot moderne fartøy, og den ligger like nært fiskefeltene som den alltid har gjort. Uten molobygging og mudring hadde nok ikke Berlevåg overlevd som fiskevær, det er nok av fiskevær som aldri klarte overgangen til de moderne fiskeriene.

Pramma er det største klenodiet på museet

I et eget hus på museumsområdet står Pramma. Det er navnet på den gamle ekspedisjonsbåten som ble brukt for å ekspedere Hurtigruta. Det er snakk om en ganske rund balje av tre, med et akterdekk, et stort lasterom uten tak og et fordekk med en kran. Du kan gå både langs skipssida og se ned i rommet og gå ned en liten trapp og se Pramma fra undersida.

Passasjerene ble svingt om bord på Hurtigruta med heisekran

En sommerkveld med midnattssol og speilblank sjø kunne Pramma fortøye inntil Hurtigruta, og passasjerene kunne ta noen få trinn opp en leider før de ble tatt imot av en styrmannshånd og hjulpet om bord i Hurtigruta. Det hendte til og med at sangkor ble med ut og underholdt turistene under det korte anløpet. I dårlig vær, derimot, måtte passasjerene gå ned i rommet. Her ble de plassert i en slags boks av stål og presenning, tre-fire stykker av gangen. Så ble boksen heist opp med krana og svingt over fordekket på Hurtigruta. Å komme bord på Hurtigruta i snø, sludd, mørke og sjøgang må ha vært en nervepirrende opplevelse. Likevel gikk dette, så langt Havnemuseet har fått brakt på det rene, helt uten alvorlige uhell

Kristian ble blå på overarmen

Vi var så heldige at Kristian Møller stakk innom museet da vi var der. Den 82-årige berlevågingen har selvsagt vært ute med Pramma i dens glanstid. En gang ble han plassert i boksen sammen med tre damer i kuling og sjøgang. «Da vi ble løfta opp, kom dekket på Pramma opp og slo under oss» sier han. «Hun ene holdt meg så hardt i overarmen at jeg ble blå og var det i mange dager etterpå». Vi kan bare tenke oss hvor lettet folk var da Hurtigrutekaia endelig var ferdig.

Gamle ting fra Berlevåg er samlet

Når du besøker Havnemuseet i Berlevåg, setter de på en kort film til deg med historien om havna. Da sitter du i gamle lenestoler, som i en gammeldags stue. Rundt deg henger gamle bilder og pyntegjenstander, et gammelt orgel står mot veggen. I rommet ved siden av er det et lite kjøkken fylt med gamle kjøkkensaker, slik som en sukkersaks. «Alle kvinner» fra 1939 ligger også her, med sine skjønnhetstips. Dette er ting mange av oss har sett hos bestemor, eventuelt i dagens retrobutikker. Men så skjønner du poenget; Berlevåg ble fullstendig ødelagt i november 1944, ingen hus sto igjen. Imidlertid fikk mange tid til å begrave gjenstander og møbler. Etter som tida har gått, har mange av gjenstandene blitt gitt til museet, og er som små skatter fra et Berlevåg som er borte. Det gjør inntrykk å lese de små lappene med navnene til giverne.

Havnemuseet forteller om alt i Berlevåg

Havnemuseet er også et rikholdig lokalmuseum. Vi kan lese om de første berlevågingene for 11 500 år siden, og det er også rikelig med bilder fra det blomstrende fiskeværet fra sent på 1800-tallet og fram til krigen. Noen av bildene er også tatt av tyske soldater. Bak de store bryggene i vanlig nordnorsk stil skjuler et idyllisk fiskeværbilde av trehus seg. Vi lærer om tradisjonelt fiske med små båter, om saging av is for å ta vare på fisken og om hvordan man kler seg for å holde varmen. Det hele beveger seg langsomt over i moderne fiskeindustri med filetfabrikker.

2. verdenskrig utslettet Berlevåg

For å komme mellom bygningene på Havnemuseet, går du iblant på grove planker. Det er sviller som ble brukt som dekke på en liten flyplass de tyske okkupasjonsstyrkene bygde rett utenfor Berlevåg. Fronten mot Sovjetunionen gikk like øst for Kirkenes, så det var stor skipstrafikk og mange tyske soldater i fiskeværet. Høsten 1944 gikk det imidlertid dårlig for den tyske krigsinnsatsen, og sovjeterne rykket inn i Kirkenes og videre vestover. Tyskernes strategi var å ikke etterlate noe til Den røde hær, så alt skulle ødelegges. I Øst-Finnmark var det imidlertid dårlig tid, og mange fiskevær og bosettinger fikk stå. For Berlevåg var det imidlertid ingen bønn, ikke ett eneste hus sto igjen etter nedbrenningen i november 1944.

Kristian fortalte oss sin historie

Vi var altså heldige og fikk møte Kristian Møller, født i 1940, inne på museet. Han fortalte oss at han husket bruddstykker fra krigshendelsene. Vi må tro krigshendelsene gjorde inntrykk på et barnesinn. Mora hans, Dagny Loe, var i tysk krigsfangenskap, hun er fyldig presentert i utstillingene. Adoptivforeldrene dro sammen med noen naboer til en gamme ved kysten rundt åtte kilometer fra Berlevåg. Til sammen 24 mennesker oppholdt seg der i en uke før de vendte til det fullstendig nedbrente Berlevåg. Så kom det en båt fra Båtsfjord og hentet dem. Båtsfjord var ikke brent ned, og de om lag 600 innbyggerne i Båtsfjord økte til mer enn det dobbelte på grunn av tilstrømningen av husløse mennesker fra fjern og nær. Den lille familien bodde på et loft i ei egnarbu, ei bu for garnbøting, fram til 1946. Da vendte de tilbake til Berlevåg hvor de bodde i brakker fram til de fikk et moderne hus. Mora kom fra tysk fangenskap sommeren 1945.

Havnemuseet i Berlevåg er en personlig og bevegende opplevelse

Fiskeværet Berlevåg gjør et sterkt inntrykk med sin fargeglade gjenreisningsbebyggelse innenfor de store moloene. Havnemuseet er innredet i driftsbygningene fra den tida moloene ble bygd, og befinner seg sentralt i Berlevåg. Det lure, syns vi, er å starte Berlevåg-besøket på Havnemuseet. Her får du med deg en liten folder om en vandresti gjennom området der den gamle jernbanen går. Blåser det ikke kuling, må du jo selvsagt gå en tur ut på de imponerende moloene.

Ofte stilte spørsmål

Berlevåg ligger på nordvestsida av Varangerhalvøya i Øst-Finnmark.

Havnemuseet i Berlevåg ligger midt i tettbebyggelsen i Berlevåg, og kan nås til fots fra alle overnattingsstedene i fiskeværet. Kommer du kjørende, tar du av til høyre etter å ha kjørt inn i tettbebyggelsen. Det er skiltet.

Havnemuseet er åpent hele året, mandag til fredag. Se hjemmesida for mer informasjon.

Berlevåg har ingen større hoteller, men har motell, camping og pensjonat. I Kongsfjord, en halvtime unna, finnes også overnatting.