En dramatisk tittel. Absolutt. Men søndag 19.januar 1998 satte dype spor i meg. Dette var dagen da friluftslivet mitt mistet mye av sin uskyld.
Friluftsliv har hele livet mitt vært en viktig ingrediens. Mye takket mine foreldre som dro meg med ut i friluft sommer som vinter. Det var ingen bønn. Ut på tur skulle vi. Hver helg. Selv om det i perioder nok var varierende engasjement; var det en interesse som slo dype røtter i meg.
Interessen for toppturer startet i Tromsø
Jeg flyttet til Tromsø i 1982. Mye på grunn av fjellene og de spennende muligheter for å drive med ulike typer friluftsliv. Der etter hvert tiltrekningen mot de litt mer alpine tilnærminger vokste seg sterkere. Breturer, tinderangling og toppturer. I 1987 gikk jeg på telemarkskurs. Frem til da var det vanlige smale fjellski og lave lærstøvler som gjaldt. Fra nå av ble skiene breiere og støvlene laget av plast. Nå var det Tua og Scarpa som ble følgesvennene på toppturene. Nå skulle de brattere fjellsider utforskes med løs hæl og bøyde knær.
Søndagen som endret alt
Husker ikke helt hvor bevisste vi var rundt dette med snøskred. Men etter hvert vokste det frem en erkjennelse av dette kanskje var noe som kunne angå også oss der vi ferdes i relativt bratte fjellsider. Vi begynte å arrangere skredkurs med innleid kompetanse fra Bodø. Før vi selv følte oss kompetente nok til å stå ansvarlig for arrangementene. Så kom søndagen som endret alt. Pang og du innså brutalt hvor lite du egentlig kunne om ferdsel i brattere vinterfjell.
Tilfeldigheter skilte dem fra døden
Stedet var Vasstrand ute på Kvaløya utenfor Tromsø. Personene var 6 gode venner. Settingen var frem til da en vinter med elendig skiføre. Det kom snø. Vi måtte bare på tur.
Som kunne blitt den siste for Bjarte. Vi fjernutløste et gedigens skred. Bjarte ble begravd. Vi andre ble tildel akkurat nok flaks, utstyr og kunnskap til at vi fikk gravd frem Bjarte. I live. Omfavnelse. Tårer. Klump i halsen. Det gikk bra. Denne gangen. Tankene etterpå.
Alt handler om ikke å bli tatt av et snøskred!
Espen Nordahl, skredekspert og skiguide
Aldri mer snøskred!
Møtet med døden ble på en måte sjelsettende. Min tilnærmingen til toppturlivet ble drastisk endret. -Aldri mer!!! Sa jeg til meg selv. Aldri mer vil jeg ha en slik opplevelse. Og ingen andre må heller få oppleve og måtte stå ansikt til ansikt med døden på denne måten.
En skitur skal være en opplevelse fylt med glede. Men hendelsen viser at avstanden mellom det opphøyde og den totale fortvilelse kan være utrolig kort. Så fra denne dagen er mye av livet mitt blitt dedikert til det forebyggende skredarbeid i mange ulike fasetter. Der det ene og alene handler om ikke å bli tatt av snøskred. For i det ligger den eneste 100% garanti å overleve et snøskred.
En oppfordring om å ta seg tid
Min oppfordring til alle som skal ut på topptur. Ta og bruk tid! På å skaffe deg kunnskap og erfaring. Til å tenke gjennom hvordan jeg skal bruke dette for å få en trygg opplevelse sammen med de jeg skal på tur med. Og husk å prate og diskutere sammen. Og bli enige!
Så du slipper å måtte oppleve ditt 19.januar 1998. For neste gang kan det gå verre.
