Regine Juhls var flyktning og ble glødende engasjert i Afghanistan

Sammen med sin ektemann besøkte hun flyktningleirene på grensen mellom Afghanistan og Pakistan en rekke ganger på åttitallet. Ekteparet reiste ned med medisiner og utstyr, og kom hjem igjen med «elefanter» og tepper som de solgte til inntekt for flyktningesaken. De sterke inntrykkene bidrog til et livsvarig engasjement.

Djevelskapen hadde tatt overhånd

«Vi var begeistret, det var et vidunderlig land med hyggelige mennesker og lite problemer. Man kunne ikke forestille seg den heksegryten det har blitt. Allerede andre gangen vi reiste oppstod forandringene. Djevelskapen hadde tatt overhånd, forklarer hun. «I og med at jeg selv har vært flyktning var det en selvfølge å sette seg inn i hvordan kvinner og barn hadde det i Afghanistan» sier Regine.

I jappetiden brydde folk seg ikke

Det var vanskelig å få engasjement i offentligheten for Afghanistan på åttitallet. Under jappetiden ønsket ikke det norske folk å høre om nøden i et fremmed land langt borte. Derfor fant vi ut at vi ville bygge et orientalsk rom for å fange folks interesse og gi en vakker opplevelse, sier hun.

Barndommen begynte godt

Regine var et lykkelig barn på gården Rosengart i Øst Preussen i årene 1939 til 1944. Gården hadde vært i familiens eie i 700 år. Fem og et halvt år gammel ble hun barneflyktning under andre verdenskrig.–Det er uforglemmelig at vi måtte flykte fra gården vår. Alt vi hadde gikk tapt, forklarer Regine Juhls.

Russerne nærmet seg

Familien hennes fryktet russerne hjemme på gården i Rosengart og fulgte nøye med på hva som skjedde. –Min bestefar la togskinner til gården, slik at han kunne frakte korn direkte til gården. Min mor la øret på togskinnene hver natt for å høre hvor langt russerne var kommet og om det i det hele tatt gikk tog vestover, forklarer Regine. 

Familien ble tvunget til å flykte fra alt

Plutselig en morgen bestemte moren til Regine at de måtte reise. Regine reagerte sterkt på at kusken gråt da familien forlot gården, hun ante ikke at menn kunne gråte. Kusken visste nok at de aldri ville komme tilbake. «Jeg tenkte en hel dag på at kusken gråt», minnes Regine Juhls.

Heldigvis valgte de å ta landeveien

Familien planla å ta båten fra Danzig (dagens Gdansk) mot vest, men mens de stod i kø i båthavnen, fikk moren en viktig beskjed; «Så søte små barn du har, jeg synes ikke du skal reise. Det er en så bitter død», advarte kvinnen som stod ved siden av dem. De voksne i reisefølget konkluderte med at overfarten var for risikabel, så de lot det være. Og det med rette, skipet de skulle seilt med gikk ned, alle om bord på skipet døde. Reisefølget til Regine fortsatte videre på landeveien helt til de kom til den vestlige siden av grensen. Der fikk familien tildelt et sted på grensen mellom øst og vest.

Regine vokste opp som en fremmed

Her vokste Regine opp som flyktning uten tilhørighet til et eget land. Familien ble ikke integrerte i samfunnet de kom til. De ble isolerte og var ansett som fremmede blant trauste bønder i vest. Regine kunne ikke engang gå fritt ut og plukke blomster, da grensen gikk gjennom familiens åker. Hun følte seg mer og mer ensom og ulykkelig på den nye plassen. Hun drømte allerede da om et grenseløst samfunn.

Unge Regine lot seg trollbinde av polarhistorien

Regine slukte alt hun kom over av bøker og filmer. I 1954 oppdaget Regine eventyrlige liv. Hun var blitt 14 år og så Thor Heyerdahls Kon Tiki for første gang. Hun ble dypt fascinert og leste alt hun kom over om norske polfarere og om det samiske folk. Victoria av Hamsun var så fengende at hun leste den ferdig på én natt. Hun ga seg ikke før hun kunne hele historien utenat. Regine drømte seg bort, men hun var også svært målbevisst, og fant tidlig ut at hun måtte vekk fra gården. Regine ville reise nordover til Norge og Sàpmi, hun ville oppleve den arktiske naturen og samekulturen.

Regine Juhls dro på lykke og fromme nordover mot foreldrenes vilje

Ungjenta forlot familien uten et øre til livets opphold, etterhvert kun med et mål for øye, å komme seg nordover til Finnmark. Hun ville treffe samefolket hun hadde lest om i bøkene. Via et kort opphold på teaterhøyskolen i Wien satte Regine kursen nordover til Oslo stikk i strid foreldrenes vilje. Etter oppholdet i Oslo gikk ferden videre til fots over fjellet til Bergen. Hun sov ute i naturen og overnattet på åpne hytter, hadde med litt niste, spiste bær og drakk vann rett fra bekken.

Ung og målbevisst hadde hun Sápmi i sikte

Da Regine kom til Bergen, gikk hun rett ned på kaia og fikk hyre på Hurtigruta nordover med siste stopp Tromsø. Før hun nådde Sápmi, ville hun vise samene at hun kunne historien deres, så hun satt seg på biblioteket i Tromsø og leste før hun reiste videre. Da hun etter noen uker ankom Alta med fiskebåt, fikk hun skyss videre over vidda til Kautokeino med en snowmobile. Finnmark var øde og utilgjengelig villmark på slutten av 1950–tallet.

En hel vinter tilbragte hun på vidda med en samisk familie

Via sitt reisefølge, en kvinnelig lærer, fikk Regine kontakt med en samisk familie som hun fikk bo hos. I Kautokeino kom hun i kontakt med en dansk mann som bodde i en hytte ved elva. Frank Juhls var kunstner og altmuligmann for samene. Regine fulgte med flyttsamene og reinflokken deres på vandring over vidda en hel vinter på nomadisk vis.

En bunke kjærlighetsbrev ventet i Alta

Da våren kom, hadde hun egentlig tenkt seg hjem til Vest Tyskland, men i Alta lå det en bunke med kjærlighetsbrev og ventet på henne. Alle var fra den danske mannen hun hadde møtt i Kautokeino høsten før hun dro til fjells. Det fikk henne til å reise tilbake til Kautokeino, og der fant hun mannen i sitt liv.

Læringskurven var bratt i gullsmedfaget

Regine Juhls lærte gullsmedfaget på rekordtid sammen med sin danske mann Frank Juhls hos en gullsmed i København. Hjemme i Kautokeino arbeidet hun iherdig og ble en toneangivende smykkekunstner i Norge på sekstitallet. Hun har skapt ikoniske smykker der tradisjon møter nåtid, smykker som står seg i kraft av sitt tidløse formspråk og fine håndarbeid. Smykkene symboliserer tradisjon, kultur og historie.

Solidaritet med flyktninger lever videre

Kunst, kultur, håndverk og solidaritet går hånd i hånd i en virksomhet dypt forankret i samiske tradisjoner, samtidig som de ser ut og er nyskapende. De ansatte er både kulturformidlere og kunsthåndverkere. Juhls Sølvsmie er én av svært få gullsmedverksteder i sin størrelse som er igjen i Norge. Regine Juhls er opptatt av solidaritet og engasjert i flyktninger som aldri før.  Engasjement for mennesker på flukt, lever videre. Regines historie berører både ansatte og besøkende.