Saltdal er et grenseland ved polarsirkelen

Skillet mot midnattssolen markeres ved at naturen blir villere ned fra Saltfjellet mot Storjord. Dramatikken og skjønnheten i landskapet kan gi deg åndenød i togsetet. Du er herved advart! Nede i dalen venter det sterke menneskemøter og et nasjonalparksenter som får oss til å ville bli noen dager ekstra, på vår togtur til Bodø.

Mens vi strekker oss, våkner vi sakte i en sjarmerende, gammel seng

Fra rommet vårt på Storjord Hotel ser vi mot et bredt og mektig fjell, varmt farget av morgensolen. Når vi er klare for frokost, tar vi i gamle håndtak som er vant med ukjente hender, over tid. Storjord Hotel har lange tradisjoner som gjestgiveri: Vi har funnet ly for natten i et rom med florlette blondegardiner som hviler mot røffe øksemerker på kraftige, vakre tømmervegger. Her er måneskinnslamper og gamle lenestoler med originale trekk. Slitte, men akk så vakre gulv. På Storjord Hotel klirrer det fra nostalgisk porselen når morgenkaffen serveres i frokostsalen.

– Tante, vær så snill! Kan jeg få kaffe?

Før jeg skal til å svare at det må du vente med i noen år, ser jeg det glimter til i vertens øyne. Petter er i sitt vanlige lune, gode humør og nevøen min Adam hopper opp og ned på stolen, omtrent, når jeg svarer: Ja, ja; vi er jo på ferie. Men hva vil mor Tove si til det? Jaja! Du vet, ferie! Store øyne stråler over en kopp med varm melk, med bittelitt kaffe i. Mm, veldig godt, proklamerer pjokken veslevoksent. En god reiseopplevelse for barn kan være så mangt! Det å bli sett, er en viktig ingrediens.

Frokost i en sjarmerende og behagelig, sjarmerende sal

Nybakte, luftige scones i følge med smør urtesatt med nyplukkeri fra pensjonathagen blir det rene velbehag, klangsatt av tikkingen fra et veggur som sammen med svakt bulder fra den vårville Saltdalselva blir til den fineste bakgrunnsmusikk. Syrlig og friskt smaker det. – Gjøkesyre ble ansett som ugress før, smiler Petter Ording, som driver pensjonatet sammen med sin Camilla Storjord. I huset hvor hennes oldeforeldre startet gjestgiveri i 1923, tilbyr det gjestfrie paret tradisjonen tro et knippe med unike rom som ly for natten. Like utenfor venter store naturopplevelser, med en liten skog foran som skjuler en herfra umerkelig E6. Sommerstid holdes det enkelte dager i uken åpen sommerkafé her.

Midt i et kaffeslabberas i pensjonathagen kommer en flokk reinsdyr innom

Våre gode verter er vante med slikt majestetisk besøk, mens vi lister oss stille til best mulige foto-posisjon. Vi belønnes, og nyter synet av villmarkslivet som har trukket ned mot oss. Belønnes gjør vi også når vi tar oss frem på sykkel i en behagelig, åpen skog av høyreiste furutrær på en tilrettelagt sti. Områdets historie forklares godt på stedvise skilt. Underveis stanser vi ved en dødisgrop, uthulet av et et stort isfjell. Visstnok ble det begravd i enorme masser før det brukte ti år på å tine, kan vi lese, før vi like bortenfor studerer rester av en fangstgrop laget for lenge-lenge siden, da mennesket  fangstet rein med å lage usynlige hull i bakken. For en vakker tur det er!

Nordland Nasjonalparksenter tar oss med på en visuell tidsreise

Når vi sykler tilbake, tar vi oss videre over en duvende hengebru, med et viltert elvestryk under oss. Dronninga i nord, som Saltdalselva kjælent kalles, brisker seg vårvill under oss før vi ankommer besøkssenteret like ved. Faglig leder og veiviser Benny Sætermo, er en lidenskapelig formidler. Han trekker lange linjer når han tar oss med gjennom titusenvis av år, helt til vår mer umiddelbare, nære fortid.

Vi lærer at Saltdalen var en fjord ved siste istid

– Som er skikkelig lenge siden ifølge Adam som teller hele åtte år. Gjennom den naturhistoriske løypa lar han seg fascinere når han får krype inn et rekonstruert revehi. Senteret er en trygg ramme for møtet med naturen, hvor du kan utfordre dine følelser for naturen.

Utstillingen bringer menneskene fra svunnen tid nærmere oss

Her får barna ta del i en gjennomarbeidet og spennende løype med ville dyr og mye annet å se på.  For en lettelse det er at det er lov å ta på ting. Her står ikke alt på stas. Læring blir formidlet med glede og engasjement. En utstilling med steinaldermennesker i en hule fenger Adam spesielt. Her får han se mennesket slik det kledde seg og levde tidligere. Sitrende av entusiasme forteller han Benny hva han lærte om steinalderen da han på Tuvsjyen ved Saltstraumen, hvor han fikk kle seg ut som en ekte steinaldergutt. Tålmodighet er en dyd, Benny lytter. Og tanten skjønner at det for nevøen er viktig å ta del i en samtale, fremfor å bare høre på. Å se folk og få folk til å se hverandre, er en viktig bestanddel av Bennys behagelige informasjonsflyt.

Samisk kultur er en sterk opplevelse

Når vi har lagt våre farger med kullstifter, fått noen inntrykke ned på arket og forsøkt oss på en variasjon av aktiviteter utendørs, blir vi med videre ned til ho Birgit. Hun venter oss ute på jordet, i en ekte torvgamme, nedenfor besøkssenteret. Her på Roparneset er det bygget opp en samisk boplass, autentisk basert på byggeskikk fra da folk levde slik. Når stedet i tillegg får liv av Birgit, som vokste opp slik, frem til hun var ni år, blir det sterk kost å ta inn over seg hvor raskt samfunnet har endret seg. Hun tilbereder tradisjonell Gahkku over bål, mens vi sitter på bjørkeris rundt henne. Situasjonen er sammenlignbar med den som de før henne opplevde for 200 år siden, og kanskje enda lengre tilbake i tid.

Slike opplevelser kan du ikke lese deg til, eller se på film

Du må oppleve det det med hele deg for å sanse den riktige følelsen. – Alt faller på plass når du får en helhet, som du får du når du kommer ned til ho Birgit. Til et møte med henne som er alt annet enn regissert. Hun har ikke noe planlagt manus hun leser opp, dermed føles det så godt og så ekte. Hun tar imot det de besøkende har i sine hjerter, forteller Benny. Så sterkt det er å møte Birgit som tidsvitne, en siste generasjon som kan formidle stemningen rundt hennes samiske tradisjoner, slik hun har vokst opp med dem. Våg å stille henne spørsmål! Hun tar dem hjertevarmt imot. Sammen blir dere en del av et møte. Vi glemmer aldri vårt møte med henne.

Kunsten er ofte avledet av naturen: De to beriker og forsterker hverandre

Nordland Nasjonalparksenter ligger midt mellom nasjonalparkene Saltfjellet/Svartisen og Junkerdalen, og består av Adde Zatterquist kunstgalleri og Besøkssenter nasjonalpark Nordland. Enhetene utgjør gjerne den største sammenheng: De to henger i hop. Kunstgallerier har en spennende  arkitektonisk utforming som rommer en fast utstilling av malerier. Kunstnerparet Kajsa Zetterquist og Per Adde har begge mottatt Kongens fortjenestemedalje. Deres fasinerende liv og virke er samlet her.

Kunsten rommer et sterkt engasjement for naturvern, kunstpolitikk og samiske rettigheter

De kunstfaglige omvisningene som holdes her, kan tilrettelegges for barn, som gjerne lar seg fascinere av de abstrakte utrykkene. En tur gjennom et så sterkt og godt formidlet livsverk trigger fantasien, som vi tar med oss ut når vi betrakter og gjenkjenner naturen fra kunstverkene.

Temperatur og bevegelse i Per Addes bilder

Kunstpedagog Bjørnar K. Meisler har arbeidet ved Adde Zetterquist kunstgalleri siden starten i 2013. Han viser oss bildene og forteller om ulike måter å se dem på. Vi som lytter og ser får en følelse av at stress kan være som en temperatur, som en følelse skapt av en malt reinhorde i bevegelse, i tett interaksjon med mennesket. Vi som observerer og tar inn uttrykkene i bildene sitter igjen med en følelse av å få en snarvei til eget følelsesliv. 

Nasjonalparksenteret er et fint utgangspunkt for turer

Med i sekken tilbake er ei snill gaupe i form av en bamse kjøpt med fra museumsbutikken. Ei gaupe som er tøff nok til å passere som bamse for en åtteåring. – Det er en naturopplevelse i seg selv bare det å gå til Storjord Hotell herfra, forteller Benny. Han minner oss på at tilreisende kan få med seg gode turtips for lette og mer krevende turer. I museumsbutikken får du kjøpt kart, og på Saltdal turistsenter et slengkyss unna kan du innta et godt måltid før du tar beina eller hjulene fatt.

– Vanskelig er det å finne et bedre utgangspunkt for å gå inn i naturen.

– På nasjonalparksenteret er det mye informasjon tilgjengelig, og du kan parkere bilen så kan du dra av gårde eller padle ned elva til Rognan, ta en topptur til høyalpine områder: Til klassetopper som Solvågtind, forteller Benny. Vi tar det litt rolig, og følger stien også tilbake, etter å ha boltret oss i klatrejungelen og lekt oss på frisbee-golfbanen før vi stanser vi før hengebruen over til Storjord Hotel.

Glade fricampere har søkt ly for natten ved en fin rasteplass med bålplass

Vi behøver bare å gå noen hundre meter før vi kan boltre oss i det fri. Her er det en gapahuk og plassen er også universelt utformet. Her har glade camperne slått leir, selv om de har leid en enkel hytte like ved nasjonalparksenteret. Hengekøyene og syklene tok nærturistene med seg på toget fra Bodø til Rognan. Hytta som de har som utgangspunkt mens de utforsker Saltdal, er vel utstyrt fra naturens side med lune daler, bratte, frodige fjellsider som flukter over i høyfjell. Paret minner oss på at det er ikke er rare innsatsen som skal til for å få en stor naturopplevelse.

Vi kjenner smaken av melkesjokolade ved synet av Junkerdalen

Fra rasteplassen kan vi se opp til Ølfjellet. Benny kjører oss opp på en smal og svingete grusvei. Mens vi stiger brått er det et flott stykke Nord-Norge som åpenbarer seg. Å spandere litt tid på ville veier for å oppleve utsikten mot det dramatiske elvejuvet i Junkerdalsura er vel verdt det. Naturreservatet er kjent som en botanisk perle og trakk godeste Knut Hamsun til seg under hans skriverier. Fra rasteplassen i Junkerdal ser man over til mektige Kjemåfossen. Den er tilgjengelig til fots fra Storjord.

Lønsdal, mulighetens togstasjon

Reiser du skinnelangs, kan du stige av midt ute i denne eventyrlige naturen. Opp bakkene fra Røkland stasjon til Lønsdal stasjon, er det en stigning på nesten 500 meter. Hit opp må toget bratt forsere 3 mil, fra Røkland som ligger på knappe 24 meter.  En togstrekning som sto ferdig i 1955. På Lønsdal er fjellheimen umiddelbar tilgjengelig, i et av våre verneverdige nasjonalparkområder. Far varsomt frem gjennom sommernatten. Uansett, god tur!

Over Saltfjellet er det rikt med samiske kulturminner

Samiske fornminner som offersteder, urgraver og reinhager og spor etter tilstedeværelse er det mange av her. Ved Lønsdal stasjon har enkelte trær spor av at innerbarken er høstet. – Den ble ristet og knust til mel, sammenblandet med reinmelk, forteller Benny og utdyper: – Verdien av kunnskap er enorm. Lærdom gir trygghet. Rent praktisk kan du lære deg å overleve i naturen, eller lære å lage blåbærsyltetøy, ler han, før vi tar oss videre opp mot Saltfjellet til familien Oskal  som lever av og med fjellet.

Familien Oskal driver med reindrift og tar imot besøkende

Familien Oskal tar oss vennlig imot. På tunet rett ved deres private bolighus og arbeidsområde står en romslig gamme som vi inviteres inn i. Her får vi høre historier om reindriften og hvordan deres forfedre har livnært seg av fjellet, slik som dem. Sine tradisjoner og verdier forteller de lavmælt om, over festmaten Bidos, laget av rein, naturligvis. Med deres engasjement i Saltfjell Reinprodukter tar de vare på samiske mattradisjoner. Vi koser oss med smaker fra beite til bord foran bålet, mens en reinkalv som mistet sin mor på beite, ligger ved mor Ninas føtter. Det er lenge siden familien har hatt en flaskekalv hos seg. Vi er forsiktige slik at den ikke blir så forstyrret.

Elin Kristina Oskal er den samiske stemmen til «Anna» i Disneys animasjonsfilm, «Frost 2»

Familien er både stolte og glade over Elins innsats. At en slik storsatsning stemmesettes med samisk språk, er noe mor Nina og søster Anne Margaretha gleder seg over. – Til innspillingen måtte Elin Kristina måtte lære seg enda mer om språket, underveis. Under møtet i gammen forklarer Anna Margaretha oss også om bordene på draktene hun og mor Nina bærer. De forteller noe om hvor de har sin opprinnelse. Vi tar oss fascinere over at det er så mye historie i tekstilene de bærer. Mens Anne Margaretha forteller, sitter lille Elida stille på en benk ved siden av, og lytter som hun er trollbundet. Situasjonen er nær, og igjen opplever vi at spørsmål blir tatt varmt imot, spesielt de som er detaljerte og litt utenom de mest åpenbare spørsmålene. Kjenn litt ekstra etter før du spør, er vårt råd

Vi bruker på hvert sted mer tid enn vi på forhånd tror

Rett og slett fordi vi kjenner med hele oss hvor viktig det er å være til stede i de opplevelsene vi har, der og da. Slik blir turen så rik. På veien svinger vi også innom Rognan, som ble et livlig samfunn etter å for det meste ha rommet dal- og fjellbøndenes naust. Havet var deres ferdselsvei, bilveien over Saltfjellet kom først til sent på 1930-tallet. Fra slutten av 1800-tallet kom det til en dampskipskai, telegraf og bank som trakk til seg handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere og embetsfolk. Fordi Rognan ble rammet av brann, er stedet preget av en røff men spennende blandingsarkitektur. Ved havnen klinger det fortsatt fra store haller hvor det fortsatt er drift i et vaskeekte båtbyggeri, hvor båtbygger Kai Linde gjerne forteller om denne tradisjonen. Litt bortenfor kan du overnatte på Halsgården, et nydelig Nordlandshus ovenfor svaberg det er spennende å fiske fra.

Møsbrømlefsa er populær: Nystekt på takke og sprø, det skal den være

Sommerstid får du oppleve vaskeekte bakstekjerringer i sving på Nordneskroa, mellom Storjord og Rognan. Er du vågal, bestiller du en i følge med gammelsalta sei. – Ah, kan dere sende ned ei lefse til meg gjennom telefonen, sukker mor Sigrid. Hun er fostret opp på slik kost, og savner den, etter at hun gjorde søring av seg for mange år siden. Jeg garanterer, du har neppe smakt noe veldig makent!

På vei til Møsbrømlefsa kan det hende at du som oss møter reinsdyr som gresser i veikanten

Kjør forsiktig! I relativ nærhet til kroa, som også server mat du har hørt om før, kan du svinge opp den i nyere tid utbedrede dugnadsveien over Misværfjellet. En fin omvei om du har Bodø som mål. Selv fikk jeg oppleve å stedvis kjøre på snaufjellet på vei til barndommens sommerferier hos mormor Ragna i Breivika. Før vi nådde dit stanset vi ved rasteplasser og kulturminner som man nå må gå til siden veien over Saltfjellet er lagt om. I et album finner jeg et falmet bilde av meg selv som liten, på en rasteplass på Saltfjellet. Det er i Salten jeg har med meg de aller fineste sommerminnene fra.