Sulitjelma var en av Norges viktigste arbeiderbastioner – bli med til vill natur og spennende gruvehistorie

Da den samiske reingjeteren Mons Petter i 1858 fant det han trodde var en glitrende gullklump i dalgryta Sulitjelma, kunne ingen ha forutsett at en hel bygd og Norges neststørste arbeidsplass skulle oppstå. Den funklende steinen var slett ikke gull, men svovelkis (også kjent som «narregull») med kobber – ettertraktede mineraler den gang som nå. Mons Petter tjente imidlertid aldri noe på rikdommen vandreslusker, svenske gruvekjennere og andre arbeidsfolk henta ut fra berget i over 100 år. Selv om det er over 30 år siden gruvene stengte, bærer bygda fortsatt stort preg av sin betydelige industri- og arbeiderhistorie. Her skulle jeg, en finfingra bygutt, tilbringe fire uker som museumsslusk på Sulitjelma gruvemuseum. En tidligere gruvearbeider som har bodd i Sulis hele livet, hentet meg på togstasjonen i Fauske-sentrum i en Toyota Hilux-pick-up, en av bygdas mer populære bilmodeller. Derfra dro vi østover på den halvtimes lange ferden mot Sulitjelma, solens øye.

Sulitjelmabanen var en smal sak

Fra Finneid går veien gjennom tre trange tuneller. Smalheten er et av få spor etter Sulitjelmabanen som var i drift fra 1892. Tunnelene ble bygget i 1956 som siste strekk. Togene var smalere enn øvrige jernbaner, og trengte ingenlunde like mye plass som dagens lastebiler. Før bilveien ble lagt i 1972, var jernbanen eneste reisevei til Sulis, om ikke du ville ta beina eller skia fatt over fjellene. På kjøreturen innover blir jeg fortalt en rekke anekdoter og fortellinger fra Sulitjelmas rike folkehistorie. En av dem er intet mindre enn en spøkelsesfortelling: Inne i en av tunnelene (jeg sier ikke hvilken) har mange sett en mann stå langs veien – til alle døgnets tider. Også flere besøkende som ikke kjente fortellinga på forhånd skal ha sett ham på vei inn, for så å skremme både seg selv og sulitjelmaværingene når de får vite, at det er de slettes ikke alene om.

Det var dynamitt over hele linja

Før hele jernbanestrekket ble bygget, var reisen desto vanskeligere. Den gang tok man dampbåt i to mil til Sjønstå, før man byttet til tog. Dersom den harde vinteren hadde lagt isråka i vannet, brukte man dynamitt for å gradvis sprenge seg fram. Det kunne gå med hele 3000 tonn dynamitt i året bare på reisen til Sulis. Selv om jernbanen ikke har etterlatt synlige spor i dag, har den likevel satt sitt preg på veien, som glir strakt og flatt mellom fjellene. Omtrent halvveis mellom Fauske og Sulis ligger gamle Sjønstå gård den dag i dag. Grenda er fraflyttet, men det var vekslende aktivitet på gården i nesten 300 år. Tar du turen innom på en søndag, holdes det kafé hvor du kan smake på den lokale spesialiteten møsbrømslefse, mer om den under. Fordi toglinja begynte her, var gården et viktig punkt mellom Sulis og verden, inntil hele jernbanestrekket kom.

«Så samles vi på isen, seiren vet vi at vi får!»

Omtrent hele den resterende kjøreturen følger Langvatnet, hvor 1300 arbeidere fra samtlige gruver samla seg på isen i januar 1907. Arbeiderne fikk lønn etter hvor mye malm de klarte å hente ut av steinen; arbeidsdagene kunne vare 10-12 timer; man fikk ikke samle seg i sportsforbund eller noe annet som kunne være dekke for fagforeningsarbeid. En dag innførte ledelsen dessuten «kontrollmerker», nummererte blymedaljonger arbeiderene skulle bære rundt halsen, for både å kontrollere arbeidstida, men også å identifisere lik ved ulykker. Siste dråpe var nådd. De rasende arbeiderne nektet å bære «slavemerkene». Storstreiken var et faktum.

Små horder med menn ynglet ned fra samtlige gruver mot isen, det eneste stedet i Sulitjelma Verket ikke eide og kontrollerte. «Alle som blir med i fagforeninga, ta et skritt til venstre!» ropte Ole Kristoffer Sundt til folkehavet fra en margarinkasse. Da tok nesten samtlige et skritt til venstre, og skrev med det norsk arbeiderhistorie. Filmen Sulis 1907 fra høsten 2023 har arbeideropprøret i Sulitjelma som tema.

Naturen våknet da svovelen forsvant

På begge sider av vannet er skråninga kledd i tett, grønn skog. Da gruvedriften sto på var landskapet nakent, Sulitjelma sto nemlig for Norges største enkeltutslipp av svovel, hele 10% av landets totale utslipp. Ingenting kunne gro. Arbeiderne ble oppfordret til å komme seg opp og ut i frisk luft ved enhver ledig anledning. Alt det frodige plantelivet du ser i dalen har kommet de siste 30 årene. Med det hører med nye bestander av ekorn, rev og gaupe, men også klegg og mygg. Områdene rundt Sulis sies å være særs gode for jakt og fiske, like ved ligger også en dal med helt spesielle planter. Husk imidlertid god beskyttelse mot myggen, og respekt for lokalmiljøet. Brune arr bryter opp skogen her og der i fjellsiden, der har det vært åpninger, enten gruveinnganger eller pustehull som sendte frisk luft ned i de varme, mørke gruvegangene flere hundre meter under bakken.

Tør du dra på gruvetur?

Stanser du ved en av de gjenmurte gruveåpningene langs veien, vil du fortsatt kjenne det kalde, fuktige trekket og den spesielle berglukta gyse ut i den ellers så varme sommerdagen, bak muren synker temperaturen fort til 5-6 grader. Selv om gruvene i dag er fulle av vann, kan du stadig dra til besøksgruva. Her kjører du omtrent 1,5 kilometer inn i berget, ledet og guidet av en pensjonert gruvearbeider, og hans unge medhjelper, begge fulle av spennende, sanne historier fra dypet og bergverkskunsten, som det tøffe gruvearbeidet jo må kunne kalles. Man sløste ikke med kruttet, så gruvegangen er akkurat stor nok til dieselloket som snor seg gjennom det fuktige, kalde mørket. Erfaringa er intens og unik, men også trygg og avslappende, sammenlignet med tilværelsen til de som boret på, åtte timer til dagen. Godt inne i gruva, kommer man til sjakta hvor arbeiderne kjørte heis nedover – hundrevis av meter.

Mye har forandret seg på 100 år

På det meste bodde 3500 mennesker fordelt utover de forskjellige gruvene, men i dag bor omtrent en tiendedel av dette i Sulitjelma. Sentrum hadde en gang i tiden egen slakter, baker og andre spesialiserte forretninger, samt et levende Folkets Hus. Sistnevnte står og er fortsatt i sporadisk bruk til pubkvelder og kulturelle arrangementer, ellers dekker den lokale Coop-en de fleste andre behov, og har et lite kaffehjørne som også fungerer som samlingspunkt på dagtid. I sentrum ligger også flere bevarte bygninger, som hovedkontoret hvor funksjonærene arbeidet, hotellet og direktørboligen. Hotellet har imidlertid nylig blitt omgjort til asylmottak, som i 2015. Ny hotelldrift i framtiden er altså ikke umulig. På omtrent alle bygg ser du den gamle logoen til Sulitjelma Gruber AS: en S med bergbrytersymbolet i bunnen og noe som ligner kvinnetegnet i toppen. Hvorfor kvinnetegnet? Dette er også tegnet for kobber. «I Sulitjelma bryter vi kobber,» forteller altså logoen.

Selv kirka våget ikke å trosse spåmannens advarsler

Sulitjelma har lange samiske røtter, selve navnet kommer fra pitesamisk, men ingen vet helt sikkert hva det betyr. En samisk spåmann mente området var forbannet og forutså visstnok både bygdas framvekst og fall. Advarslene hans ble alltid tatt på alvor – selv i kirken. Den lokale kirkebygningen mangler nemlig et kirkespir, nettopp fordi han advarte om at dersom spiret ble satt på, ville det gå ordentlig galt for hele Sulis. Det sies at spiret ble bygget, men aldri satt på, og at det kanskje ligger på bunnen av det flere hundre meter dype Langvatnet, eller kanskje gjemt i en forlatt, gammel gruvegang. Flere har lett. Ingen har funnet. Bak kirka stiger Kirkebakken oppover fjellet, der du kan stanse ved inngangen til gamle Giken-gruve. Etter hele fire uker, fant jeg ut på samme dag som jeg dro, at min oldemors onkel hadde jobbet der. Sulitjelmas slektstre er større enn du skulle tro.

Veien er kort til både fjell og industrihistorie

Videre opp Kirkebakken byr strekninga på en av Sulis’ beste utsikter langs veien til en DNT-hytte. Den ligger godt tilgjengelige for en topptur eller to, mellom dal og fjellfot blant en krans av berg. Like før du når DNT-hytta, kan du også ta av til venstre for å få skue Sulitjelma 2, et vilt og utsprengt krater med en svær betongvegg og påskriften «1992». Dette er den siste gruven noen gikk ordentlig inn i. Denne noen er ingen ringere enn Nils Gaup, som gjorde undersøkelser til sin siste film Sulis 1907. Da han kom ut av besøksgruva, Charlotta, ca. hundre meter nærmere havnivå, skal han ha vært opp til knærne i kobberfarget gjørme. Like nedenfor besøksgruva ligger de gamle foredlingsanleggene, nå dekket i graffitikunst etter UpNorth-festivalen. Her ble malmen knust, pulverisert og gjennomgikk en kjemisk utskillelsesprosess, før man smeltet kobberbarrer som ble sendt ut i verden via Sjønstå og Finneid.

Museet har det store bildet og de små fortellingene

Rundt svingen finner du Sulitjelma gruvemuseum, min arbeidsplass i fire uker. Sjefen for museet jobbet i gruvene like før de ble nedlagt. Museet i seg selv byr på lærdom om hvordan livet var både i og utenfor gruvene, med imponerende mange originalgjenstander, en mineralutstilling med makeløs stein hentet fra området og en svær underetasje med redskaper, ingeniørkunst og lokomotiver. Selv ga jeg flere omvisninger hver eneste dag, og anbefaler deg å ta imot omvisningen om du får tilbudet. Utstillingen i seg selv er interessant, men i hver gjenstand og hvert bilde skjuler det seg en rekke spennende fortellinger det er verdt å få med seg. Utenfor museet står de fullt utforskbare ruinene etter den første smeltehytta, som ble lagt ned alt i 1911. Sulitjelmas siste smeltehytte eksploderte etter årelang neglisjering i 1987, uten noen personskader, som var starten på slutten for gruveeventyret; knust malm er mindre verdt enn ferdigsmeltede barrer.  

Vi sover nok bedre i dag

Følger du Fagerliveien videre, ligger straks gamle Sulitjelma kirkegård noenlunde skjult på høyresiden av veien. Den var i drift 1894 – 1921, og vitner om en tid mye tøffere enn de fleste av oss kunne forestilt oss, hvor knapt noen ble eldre enn 50 år, og over halvparten av gravene tilhører barn under 10 år. Flere av gravene er helt uleselige på grunn av all svovelen som engang fylte lufta, men kirkegården er intet mindre enn et fascinerende og morbid stykke historie. Før den evige får du midlertidig hvile på Daja-camping lenger oppi bakken, hvor du kan parkere bobilen, leie teltplass og til og med noen enkle hytter. Her serveres også på enkelte dager middag og selges lokale suvenirer, som t-skjorte og kaffekrus med Sulitjelma Gruber-logoen. Mens kleggen har tendenser til å herje nede ved Langvatnet gjennom juli måned, blir den merkbart mindre plagsom her oppe. Selv unngikk jeg samtlige bittforsøk.

Nyt ei møsbrømslefse i Bakken

Enda et stykke oppi lia ligger Jakobsbakken, det som engang var Sulitjelmas største og lengstlevende gruvesamfunn. Med opp mot 400 innbyggere på det meste, var Bakken nærmest for egen bygd å regne. De hadde egen skole; sykestue; dagligvarehandel; et selvstendig bibliotek (visstnok drevet av en anarkist); eget kulturhus til kino, kor og teater, og deres egne idrettsforbund. Bygningene holdes godt ved like og ser ut som de gjorde den gang. Flere av husene har stedsnavn på seg, for eksempel Kåfjord. Stedsnavnet forteller at huset ble hentet fra et annet sted og satt opp igjen på Jakobsbakken. I dag eier Misjonssambandet flere av bygningene. Gjennom sommeren holdes det daglig høyfjellkafé hvor du får servert lokale spesialiteter, som den nevnte møsbrømslefsa. Selve lefsa er resultatet av dagevis med tøft baksthåndverk, før den fylles med smeltet brunost, smør og en klump rømme. Resultatet er et lekkert, mektig måltid som balanserer søtt og syrlig.

Ingen vet hva framtida bringer, men fortida er fascinerende

Sulitjelmaværingene er stolte over bygda, og forteller gjerne om hvordan det var i «gamle dager». Nostalgien etter de yrende gruvedriftsdagene ligger i lufta. I dag er Nordland Taxi den største arbeidsgiveren: Når du ringer etter taxi i Bodø, er det noen i Sulitjelma som tar telefonen. I skrivende stund startes det en safirglassfabrikk, og det siste året har bygda hatt en babyboom. I tillegg har både lokale og utenlandske firma jobbet i årevis med å få i gang gruvedriften igjen. Kobber trengs for det grønne skiftet, og kobberprisen er fire ganger så høy i dag, som på sitt høyeste da det var drift. Ingen kan si noe sikkert om Sulitjelmas framtid, men det finnes helt klart håp om overlevelse og ny giv. En ting er imidlertid helt sikkert: Sulis er en av de mest betydelige stedene i norsk arbeider- og industrihistorie. Bare historiens umiddelbare synlighet, gjør Sulis verdt et besøk.

William S. Mørch studerer Forfatterstudium 2 ved Kunstakademiet i Tromsø, er film- og litteraturkritiker og frilans skribent. Han har tidligere studert litteratur og tysk, men også hatt en rekke jobber «på gølvet».