Ruija kvenmuseum forteller historien om kvenfolket i nord

Ruija – Havlandet – var dit finsktalende fra Finland og Sverige dro når sulten gragde, når arbeidsledigheten truet og når nye muligheter måtte finnes. Ofte ble de godt tatt imot, fordi de var dyktige til å arbeide, men de ble også møtt med mistenksomhet. Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er en innholdsrik utstilling om den kvenske, norskfinske, folkegruppa. Hovedutstillingen heter Kohtamiinen Jäämeren kans – Møte med Ishavet, i tillegg finnes det gamle NRK-studioet og en artig historiefortelling om Vadsø i foajeen. Bli med inn på vandring.

Noen kaller seg kvener, andre norskfinner

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er viet til den etniske gruppa som vandret inn fra finskspråklige områder i Finland og Sverige fra 1700-tallet og framover. Kvenland var et ord som ble brukt om området på begge sier av Bottenvika, både på finsk og svensk side. De som bodde her var kvener, og de snakket datidas finsk eller kvensk.  Da det ble mer kontakt på 1700-tallet, brukte de danske, senere norske, myndighetene ordet kven om dem som vandret inn. Denne betegnelsen er nå i bruk av de fleste av finskspråklig ætt, særlig i de eldste og vestligste delene. Imidlertid mener noen at kven har en negativ klang og har vært brukt som skjellsord. I Øst-Finnmark foretrekker mange, men ikke alle, å heller kalle seg finner eller norskfinner. Her er også kontakten med dagens Finland mye tettere. Derfor brukes ofte kven og (norsk-)finner sammen i omtalen av dette folket.

60 ansikter ønsker deg velkommen

Når du kommer inn i utstillingen, ønsker kvenene, norskfinnene, deg velkommen. Hele seksti ansikter er avbildet i taket. Unge og eldre fra vår tid står sammen med kornete svarthvitt-bilder. Noen kjendiser er med, for eksempel Leonard Seppala, som var med på serumløpet i 1925 for å bringe difterimedisin til den sykdomsrammede byen Nome i Alaska. Emelie Nilsen er musiker, kjent fra bandet Blacksheeps fra Nesseby. Kristin Nikolaysen er filmskaper fra Alta. Vi skjønner at utstillingen handler om mennesker.

Kvenene vandret inn i flere bølger

Kontakten mellom Nord-Norge og de finskspråklige områdene ved Bottenvika går langt tilbake. Dagens kvenbefolkning stammer i hovedsak fra en rekke innvandringsbølger i perioden 1700-1945. På Vadsø museum – Ruija kvenmuseum kan du følge innvandringsrutene ved hjelp av et kart med lysende vandringsveier.

Den første store bølgen kom på 1700-tallet

 I de tidligste skattemanntallene fra 1500-tallet dukker det opp en og annen kven. Den store nordiske krigen mellom 1700 og 1720 ble utkjempet mellom Sverige (som kontrollerte Finland) og Russland. Den førte til krigshandlinger, sult og nød i Finland. Da reiste kvenene til de frodige elvedalene i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Her kunne de nemlig drive jordbruk på samme måten som de var vant med hjemme. Denne innvandringen fortsatte til omtrent 1820.

Folkevandringen dreier østover etter 1820

Fra 1820-tallet av kom finnene og kvenene mer for å søke seg arbeid. Nord-Norge gjennomgikk en rivende økonomisk utvikling på 1800-tallet. Fiskeeksporten økte sterkt, ikke minst fra Vadsø, og gruvedrift kom i gang mange steder. Her var det arbeid å få. På 1860-tallet var det også misvekst og uår i store deler av Norden, noe som også fremmet innvandring til Øst-Finnmark. Mange tenkte seg videre til Amerika, fra Finland gikk det nemlig ingen direkte båtruter. Vanligvis jobbet folk seg nordover, og en del ble igjen i Øst-Finnmark. I moderne tid, på 1960-70-tallet dro mange finske ungdommer på sesongarbeid i fiskeriene i Øst-Finnmark. Da kunne de snakke med lokalbefolkningen på finsk, og mange ble værende.

Nasjonene bygges og grensene trekkes

Områdene ved Bottenvika hvor kvenene kom fra, ble knyttet til Sverige på 1300-tallet. I 1809 ble Finland et storfyrstedømme under Russland, og det ble trukket en grense mellom Sverige og Finland. I 1826 ble grensene trukket mellom Norge, storfyrstedømmet Finland og det russiske keiserriket. På slutten av 1800-tallet sto nasjonalismen sterkt både i Norge og Finland. Norge var derfor redd for den såkalte «finske faren». Man fryktet at Finland skulle legge under seg områder hvor mange snakket finsk. Derfor ble kvenene møtt med mistenksomhet, og skoleverket og det offentlige ellers satte i gang en sterk fornorskning. Særlig sterk var fornorskningen på 1930-tallet.

Utmarka var et sted å hente brensel og for fra

På museet kan man også lære om hvordan kvenene brukte naturen. I utmarka ble det slått gress til dyra, både på myrer og i enger. Det ble hogd ved, og der det mangler skog, samlet man ris fra dvergbjørk. I innlandsdalene ble det hogd furu for salg, og det ble brent tjære. Folk i Reisadalen ble kalt for «tervalantalaisia» – «tjærekvener». Torv ble stukket i myrene, tørket og brukt som brensel. All rekveden langs strendene ble samlet opp til brensel og trevirke. Det meste av dette er for smått til å bry seg med i dag, og naturen vokser til på en annen måte.  

Kvenene kom fra en jordbrukskultur

I Nord-Finland var korndyrking vanlig. Det fortsatte kvenene med i de sommervarmeste dalene, slik som Alta og Nordreisa. I Varanger, som har et hardere klima, besto jordbruket av fedrift og potetdyrking til eget bruk. Her var jordbruket mest drevet av kvinner, siden mennene dro på fiske. Kvenene var også gode med hester, både som arbeidsdyr i jordbruket og til transport.

Havfiske lærte kvenene i Havlandet

Noen av de første som kom til Øst-Finnmark fra Finland, kom som sesongarbeidere i fisket. Varangerfjorden er rik på fisk, og det trengtes folk. Snart lærte kvenene seg både å fiske og å bygge båter. Vadsø by var en stor eksportør av fisk, både Vest-Europa og til områdene i Nordvest-Russland. Pomorhandelen mellom Nordvest-Russland og Nord-Norge stammer fra 1700-tallet og varte til den russiske revolusjonen. I Vadsø fikk fisket etter hvert industriell skala, med Svend Foyns hvalkokeri, trandamperi og etter hvert sildoljefabrikker i andre halvdel av det 20. århundre.

Ny byggeskikk ble utviklet i Havlandet

Varangerhuset er en egen hustype utviklet i Øst-Finnmark basert på forbilder fra Finland og Nord-Sverige. Her er bolighuset og fjøsen bygd sammen, slik at man slapp å gå ut på kalde vinterdager. Flere slike hus er bevart i Varanger, siden området ikke ble totalt ødelagt under krigen. Selvsagt hører saunaen med, og bygdene hadde gjerne én felles sauna. Da ble det fyrt for kvinnene om fredagen, og for mennene om lørdagen. I museet kan du gå inn i badstua og ta del i samtalen i Dolonenbadet i Vadsø.

Klær og matter var hjemmelaget

Klærne kvenene gikk med var hjemmespunnet. Vadmel til yttertøy, votter og luer, undertøy og trøyer, klær var kvinnearbeid på vinterkvelder. Matteveving var vanlig blant kvenene, og mattene ligger på gulvene på museet. Kvenene hadde derimot ikke en klesskikk som skilte seg ut fra de andre folkegruppene, mange steder kledde de seg som norske kystfiskere, og i noen bygder hadde de tradisjonelle samiske plagg. I vår tid er det komponert en egen kvendrakt, med elementer både fra finsk drakttradisjon og noen moderne vrier. Den er altså ikke en kopi av noe gammelt, den er en nytolket komposisjon.

Kvensk er et eget språk nært beslektet med finsk

Kvensk er et av Norges anerkjente minoritetsspråk. I vest snakkes et språk som folk fra dagens Finland synes er alderdommelig, og som har uforståelige lånord fra norsk. Likevel forstår de det meste. Språket i Øst-Finnmark er mye nærmere dagens finske standardspråk, og samtalen går lettere. Dette skyldes også at de kan høre finsk radio og tv, og kontakten over grensa er mye hyppigere. Kvensk er i dag et standardisert skriftspråk, et eget språk. Noen kaller det likevel finsk, fordi de påpeker det åpenbare slektskapet. På museet kan du prøve deg på kvensk på skjermer, og lære bittelitt kvensk.

Speilveggen viser kvenske etternavn

Noe av det mest umiddelbare, særlig for nordnorske gjester, er veggen med alle etternavnene. I de vestlige områdene har de fleste norske etternavn, slik som Jensen og Berg. I Øst-Finnmark, hvor bosettingshistorien er kortere for de fleste, er imidlertid mange av navnene mer finskklingende; Tapio, Bellika, Dikkanen, Rauhala. Stavemåten avviker fra moderne finsk og kvensk standard; Gulmælæ og Kivelæ for så slippe den besværlige bokstaven ä, Wara for å få en mer fornem schwung. På moderne finsk og kvensk staves det Vaara, Ås. Wickstrøm og Kolstrøm er eksempel på svenskklingende navn, svenske etternavn er ikke uvanlige i finskspråklige områder i Finland og Nord-Sverige. Denne veggen får alle med tilknytning til Nord-Norge til å snakke sammen, «jeg kjenner noen som…».

Hør kvenene fortelle

På skjermene kan du også høre kvenene fortelle om seg selv. Tre eldre mennesker fraulike deler av det kvenske området snakker om det gamle, tradisjonelle livet. Tre yngre mennesker, derimot, snakker om hvordan det er å ha en kvensk identitet i det moderne Nord-Norge. Dagens migranter er også viet plass, med en dame fra Oulu som kom til Finland på sekstitallet, og innvandrere fra den tredje verden.

NRK Finnmark skulle formidle norsk språk i Finnmark

Museet er innredet i bygget til gamle NRK Finnmark. Hvorfor ble det lagt til Vadsø, og ikke til for eksempel den større byen Hammerfest? Forklaringen ligger i at Vadsø ligger i et utpreget multietnisk område. På det nasjonalistiske trettitallet stilte man spørsmål ved lojaliteten til et folk som hørte finsk radio og snakket kvensk hjemme. NRK ble etablert i Vadsø i 1934, og sørget for lokalsendinger på norsk. Det offisielle Norge var altså tilgjengelig i eteren. Kontoret snudde imidlertid på flisa etter krigen: Fra 1946 var det nyhetssendinger på samisk, fra 1970 ble det også sendinger på finsk.

Vadsøs historie ruller over bordet

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum starter i foajeen med fiffig historiefortelling. Et bord fungerer som en skjerm med et kart over Vadsø. Vi starter i seinmiddelalderen med en tett fiskeværsbebyggelse og en kirke på Vadsøya. Tuftene er ennå synlig. Så flytter været over til fastlandet. Fra 1833 blir Vadsø kjøpstad, og den store innvandringen på 1860-tallet får byen til å bre seg utover. Industrien finner etter hvert veien ut på Vadsøya igjen, og vi ser strandlinja krype utover. Det hele er så smart gjort at man får overblikket med en gang, og så ser man på det en gang til for å nyte det.

Vadsø museum har også flere utstillinger

Etter å ha blitt introdusert til kvenkulturen på kvenmuseet kan du gå på vandring i Vadsøs historie. Tuomainengården er en velbevart og fredet gård med en spesiell bakerovn som ofte er i bruk. Esbensengården like ved er en norsk kjøpmannshus. Begge er opprinnelig bygget som varangerhus. Bietilægården er en fredet bygård med kai, båtslipp og flere uthus, og er knyttet til fiske og fiskebearbeiding. Kjeldsenbruket på Ekkerøy utenfor Vardø er et tidligere fiskemottak, rekefabrikk og trandamperi med kolonialbutikk. Ytrebyen, eller Ytre Kvenby, ligger på østsida av sentrum, mens Indrebyen ligger på vestsida. Sentrum ble ødelagt av bombing i 1944, så det er i kanten av bykjernen man må søke etter historien. Litt mer gangføre tar selvsagt turen over brua til Vadsøya, og ser på luftskipsmasta og kulturstien rundt det aller eldste Vadsø.

Besøk på Ruija kvenmuseum er for alle

Ruija kvenmuseum er et moderne museum. Du trykker på knapper og ser vandreruter, du hører folk snakke og du kan lære litt kvensk på skjerm. Det går fint an å vandre litt rundt på egen hånd, se på bilder, trykke på skjermer og få mange nye inntrykk og et overblikk. Den analytiske vil finne smarte tekster på skjermene som både er enkle og informative, med en dyp forståelse for historien. Alt er tekstet først på kvensk, så på norsk og etter hvert på engelsk. Dermed er dette et sted hvor kvensk er synlig. Verdien av Ruija kvenmuseum går langt ut over å være en turistattraksjon – hit kan alle med kvensk/finsk avstamning i Nord-Norge komme og lære om historien sin. For et lite folk er det en stor ting.