Kiberg Historielag

Partisanmuset i Kiberg forteller en ukjent krigshistorie


Partisanmuseet i Kiberg forteller en dramatisk historie om ungdom som dro fra Øst-Finnmark til Sovjetunionen under krigen. De fikk opplæring i krigføring bak fronten, og kom tilbake for å rapportere om tyske troppeforflytninger. Mange døde, og de overlevende ble møtt med mistenksomhet under den kalde krigen.

Partisanvirksomheten kom i gang etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940. Denne motstandsbevegelsen besto av norske kvinner og menn som dro over til Sovjet. Noen vervet seg frivillig i Den røde arme og fikk opplæring i etterretningsarbeid. Disse ble sendt til det okkuperte Norge for å rapportere til Sovjet om tysk aktivitet langs kysten i Nord-Norge. De ville kjempe for sitt eget land mot tyskerne. Kiberg var sentral i denne virksomheten.

Høsten 1941 gikk de første i land

Partisanvirksomheten begynte da tretten mann (seks norske, syv sovjetisk) høsten 1941 gikk i land på Varangerhalvøya fra en sovjetisk ubåt. Med i gruppen var også norskættede russere fra Fiskerhalvøya, og disse behersket norsk og russisk like godt. De norske hadde vært ett år på opplæring i Sovjetunionen.

Kontakt ble opprettet høsten 1940

Den første kontakten ble opprettet med lokale nordmenn høsten 1940. Deres oppgave var å melde om tyske bevegelser (soldater, våpen og materiell) for å bidra til oversikt over sterkt Tyskland sto i Finnmark. Meldingene ble blant annet skrevet ned uten kode og sendt med fiskebåt fra Kiberg. Båten fra Kiberg møtte båt fra sovjetisk side ved grenselinjen. De tretten lå i skjul på fjellet et par mil fra havet. Den 7. oktober ble fire mann i gruppen nesten omringet av tyske soldater i Komagdalen og kjempet seg ut under skuddveksling. Gruppen ble avslørt og rømte med tysk mannskap etter seg.

Sovjetunionen ville sikre kontroll over Finnmark

Tyske styrker angrep Sovjetunionen 22. juni 1941. Sommeren 1941 var de tyske stillingene på kysten av Finnmark lite utbygd. Fra sovjetisk side var en plan å befri og besette Finnmark før tyske stillinger ble uinntakelige. Ideen var å bruke allierte styrker med hjelp fra lokalbefolkningen. Varangerhalvøya ble ansett som det letteste og viktigste området å foreta en alliert landgang. Churchill og Stalin vurderte også et felles britisk-sovjetisk angrep mot Petsamo (operasjon «Jupiter») fra sjøsiden med videre angrep mot Kirkenes. General Dietl hadde ambisjoner om innta Murmansk 20. juli, men ble stående fast ved Litsa etter tap av 10.000 soldater.

Murmanskkonvoiene begynte i august 1941

Den allierte konvoifarten med våpen og forsyninger til Murmansk begynte i august 1941. I løpet av 1942 bygget den tyske okkupasjonsmakten omfattende forsvarstiltak i Nord-Norge.

Hvorfor var partisanene viktige?

Partisanenes virksomhet holdt tyskerne i ånde; det vil si at tyskerne bestandig jaktet etter partisanene på grunn av at de kjempet imot tyskerne. I Kiberg utførte sivilistene så å si intet illegalt arbeid, det tok partisanene seg av. Partisanene og deres medhjelpere samlet viktige opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark til myndighetene i Sovjetunionen. Opplysningene som partisanene ga til Sovjetunionen kunne føre til at tyskerne ble påført store tap, ikke bare i form av materiell, men også mennesker. De fikk informasjon gjennom kontakt med fiskere i Kiberg og partisaner som var ute i Varangerfjorden. Partisanene tok seg også av det viktige arbeidet med å frakte lokalbefolkning over på trygg grunn i Sovjet. Videre tok partisanene kontakt med lokalbefolkningen på de stedene de var og innhentet informasjon som de videresendte via radiosendere til Sovjetunionen.

Kostnaden i menneskeliv var stor

Partisanene led store tap. Ved en anledning ble elleve frihetskjemperne som hjalp partisanene med å samle informasjon om den tyske aktiviteten henrettet. Sommeren 1943 ble de oppdaget, arrestert og mange ble sent til fangeleirer nær Kirkenes. Etter å ha blitt stilt for krigsrett ble de dømt til døden og henrettet den 18. august 1943. Et minnesmerke er senere satt opp over dem ved sykehuset i Kirkenes. Da fellesgraven ble gjenåpnet i 1946, fant man at mennene ikke var skutt, slik som vanlig var. Under gravingen av egen grav var en av dem blitt spyttet på av en beruset tysk offiser. I sinne slo fangen tilbake med spaden og drepte offiseren. Som hevn ble de alle drept med trestokker. Etter en minnestund ble kroppene sendt tilbake til sine hjemsteder.

Fra Kiberg reiste mange til Sovjetunionen

Det var 67 personer fra Kiberg som flyktet over til den norske bygda på Fiskerhalvøya i løpet av sommeren og høsten 1940. Barna og de fleste kvinnene ble etter hvert innkvartert i leire og bondegårder østenfor Ural. Med tiden kom det flere titalls andre nordmenn som også søkte østover for å bidra i kampen mot nazismen. 26 fra Kiberg ble rekruttert inn i de sovjetrussiske styrkene og hele 20 av dem returnerte til det okkuperte hjemlandet som etterretningsagenter.

Små grupper spionerte på strategiske steder

Denne delen av motstandsbevegelsen i nord, benevnt ved den russiske betegnelsen partisan, ble i hovedsak delt inn i små grupper bestående av russere og nordmenn. Russerne var telegrafister, nordmennene kjentmenn. Partisanene ble utplassert på strategiske steder langs hele Finnmarkskysten. Oppgaven var å rapportere om tyske transporter langs kysten og inn til Kirkenes.

Virksomheten var vellykket, til en stor kostnad

Rapportene resulterte i at 80 og kanskje opp mot 120 tyske lasteskip ble sporet og angrepet av sovjetrusserne. Okkupasjonsmakten viste ingen hensyn, og krigen gjennom ble mange av partisangruppene sporet opp og medlemmene henrettet. 40 nordmenn i russisk tjeneste ble drept, 17 av dem fra Kiberg. 

Etter krigen kom den kalde krigen

Alt arbeidet partisanene i Finnmark gjorde ble ikke anerkjent før på 1980- tallet. På grunn av at den kalde krigen kom rett etter så ble alle de som samarbeidet med russerne sett på som svikere. Partisanene i Finnmark kjempet minst like hardt, om ikke hardere enn andre motstandsgrupper under krigen, men ble ikke anerkjent slik som dem. Andre motstandsgrupper i Norge fikk Kongens fortjenestemedalje for arbeidet de gjorde, mens ingen av partisanene i Finnmark fikk noen som helst form for takk.

Partisanene ble mistenkeliggjort

Det var mistanke om at partisanene enda samarbeidet med russerne i denne perioden, derfor ble ikke arbeidet partisanene gjorde under andre verdenskrig anerkjent før på 1980- tallet. Mange av partisanene hevdet at de ble avlyttet og diskriminert av den Norske stat under Den kalde krigen, og den siste registrerte radioavlyttingen er hevdet å ha funnet sted i 1982.

Til slutt kom anerkjennelsen – fra øverste hold

Diskrimineringen tok ikke slutt før i 1983 da innsatsen deres ble anerkjent og kong Olav la ned krans ved minnesmerket i Kiberg.I 1992 ba Kong Harald i sin tale, stående ved minnesteinene, om unnskyldning for behandlingen av partisanene etter krigen når han besøkte Kiberg.

Partisanene ble overvåket fram til åttitallet

Partisanene ble overvåket av norske sikkerhetsmyndigheter til utpå 1980-tallet. Partisanenes bidrag fikk liten plass i den kollektive hukommelsen om krigen. Flere partisaner fikk Den røde fane, den høyeste militære utmerkelse i Sovjetunionen. De hadde undertegnet taushetsløfte med Sovjetunionen, som de holdt til sin død. Forsvarsdepartementet utredet spørsmålet om medaljer til partisanene og regjeringen Solberg konkluderte i 2017 (etter fem års utredning) med at det ikke skulle deles ut flere medaljer for innsats under andre verdenskrig. Den siste partisanen døde i 2008.

Besøk Partisanmuseet i den gamle skolebygningen

Det er interessant å merke seg det betydelige lokale engasjement det var for å få museet opprettet. Beliggenheten er den beste. På veien ned mot sjøen når vi svinger av fra hovedveien utover Varangerhalvøya, E75, ser vi et stort rødmalt bygg på høyre hånd. Det er det tidligere skoleinternatet som i 2000 stod klart som partisanmuseum. Bygningen er stor, men museet ganske lite. Derimot er det tettpakket med gjenstander, fotografier og informative oppslag. Inngangspartiet har om lag 100 portrettfotografier av menn og noen kvinner som deltok under krigen, i ulike roller. For også kvinner var med, både som soldater og i sivile støtteoppgaver. Mesteparten av utstillingen handler naturlig nok om partisanvirksomheten, og det er sterke historier som berettes. 

20 000 tyske soldater voktet kysten

En god del av utstillingen forteller dessuten historien om livet på fortet. Kibergneset ble som nevnt bygget ut med omfattende anlegg. Fra Berlevåg til Petsamo (det som var finsk område den gang, nå russisk) etablerte okkupasjonsmakten hele 20 kystbatterier, tre flyplasser og holdt nesten 20.000 soldater stasjonert. Kiberg var av stor strategisk betydning. Tross alt dette var det et relativt greit forhold mellom tyskerne og lokalbefolkningen i Kiberg – noe annet valg hadde man knapt. De tyske soldatene slet imidlertid sterkt psykisk i denne delen av landet. Også det er en del av norsk krigshistorie, og det er fint at den er kommet med.

Hunder spilte en stor rolle i krigføringen

De senere år har større deler av bygget blitt tatt i bruk til utstillinger.En interessant under-utstilling tar for seg bruk av hunder under andre verdenskrig I det som må ha vært regulære selvmordsangrep bidro hunder til at 300 tanks ble ødelagt. Dessuten bidro hundene i å evakuere 500.000 fra slagmarken. 

Norsk-russiske turer holder vennskapet ved like

Hvert år gjennomføres to vennskapsturer (en i mai og en i oktober) som starter i Murmansk og ender i Vardø/Persfjord der russiske og norske veteraner og historisk interesserte deltar. På hvert sted der soldater og Partisaner har falt blir det lagt ned kranser. Minneord blir sagt. En utstilling fra disse turene henger også i Partisansenteret. Det er også laget filmrom som viser filmer med tilknytning til krigen.
I 2020 ble det etablert et «Kongerom». En utstilling som en hyllest til våre tre konger. Utstillingen viser bilder og tekst. En av kongens taler fra London kan høres over høyttaler.

Det offisielle Norge takker på den høyreiste minnesteinen

Der står to minnesteiner noen meter nedenfor museumsbygningen. Den høyreiste er den offisielle norske som våre konger har lagt ned blomster på. På plaketten med tittelen «De ga sitt liv for Norge» står oppført 25 navn fra Kiberg, Indre Kiberg, Kramvik, Komagvær, Persfjord og Vardø – alle steder på østsiden av Varangerhalvøya.

To monumenter; det høyreiste til venstre er fra det offisielle Norge. Det lavere til høyre er gitt av Russland. © Asbjørn Nilsen

Russland takker på den andre minnesteinen

Den andre er gitt av russiske og norske myndigheter. I steinen er følgende hugget inn: «Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kampene mot fascismen. Russland takker dere.» Ni navn er også hugget inn sammen med et sitat fra Nordahl Grieg: «Frihet og liv er ett». Museet og monumentene er for at vi skal minnes de som deltok i partisanvirksomheten, og som ga sitt liv i kampen mot nazismen. Ære være dem for det.

Finn fram til Partisanmuseet

Det er Vardøhus Museumsforening som eier og driver Partisanmuseet. Kiberg og Partisanmuseet ligger langs E75 mellom Vadsø og Vardø. Stedet ligger en liten avstikker ned fra hovedveien. Museet er lett synlig. Det er åpent fra frigjøringsdag i mai til frigjøringsdag i oktober, alle dager kl. 0900-1800.

Denne teksten er skrevet av Vardøhus Museumsforening for oss. Vi har satt inn ingress og overskrifter, ellers er historien fortalt med deres egne ord. Dette er en del av foreningens ubetalte, idealistiske arbeid.