Svalbard museum forteller om hele øygruppa

Svalbard museum er et godt sted å starte Svalbard-turen på, enten du bare er på en hyggetur til Longyearbyen eller skal ligge i telt på østkysten. Her får du vite om floraen, om dyrelivet på land og i havet, om oppdagelsesreisene, hvalfangsten og kullgruvene. Overraskende nok sveiper museet også innom dinosaurtida, europeisk drakthistorie og meteorologi under krigen. Alt dette er har nemlig uventede forbindelser til øygruppa oppe ved Nordpolen.

Landet er karrig, men havet er rikt

Det er bare få arter som overlever hele året på land i Høy-Arktis, for eksempel svalbardrypa og den kompakte svalbardreinen. Havet er derimot rikt, med rikelig næringstilgang der lune og kalde havstrømmer møtes. Ringsel, storkobbe, hvalross og mange ulike hvalarter lever av rikelig fisk og plankton, mens rundt 3000 isbjørn jakter på sel. Vegetasjonen er bare noen cm høy, men det vokser både svalbardvalmuer, ulike sildrer og polarvier. I gjødselen under fuglefjellene vokser skjørbuksurten.

En gang lå Svalbard ved ekvator

Bergartene på Svalbard er lett å se med det blotte øye, det er nemlig sparsomt med vegetasjon. Svalbard befant seg tidligere mye nærmere ekvator. Det forklarer både de store kullforekomstene på øygruppa fra karbontida og de mange fossilene fra juratida. Svane- og fiskeøgler, pansret urfisk og andre sjøfossiler fra ulike tidsperioder kan man finne over hele Svalbard.

Marine øgler fantes på Svalbard i lange baner

Sommeren 2001 fant studenter fra Universitetssenteret på Svalbard en rekke knokler av en svaneøgle i Janusfjellet ved Deltaneset. Tre år etter satte forskere fra Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo i gang med en utgravning. På et lite område fant forskerne knoklene etter to forskjellige marine øgler: fiskeøgler og svaneøgler. Svaneøgle, eller plesiosauren, levde på Svalbard for 150 millioner år siden. Det var en marin øgle som svømte i havet og levde av fisk og blekksprut.

Du kan også grave etter fossiler

I dag kan barn og barnslige voksne komme og grave ut et øgleskjelett i museets utstilling. Med en kost skal du avdekke alle knoklene på dette store dyret. Etterpå kan du måle det og lære mer om hva det spiste og hvordan det levde. Museet har et lite «aktivitetssett» for paleontologer, med bøtte, målebånd, synlighetsvest og informasjon som de låner ut.

Fuglelivet på Svalbard er for tøffinger

I utstillingen finner du flere av fugleartene på Svalbard, blant annet polarmåse, kortnebbgås, alkekonge, lundefugl og ærfugl . Ærfuglen (Somateria mollisima) er en stor dykkand. På Svalbard hekker den både på øyer og mer spredt langs kysten inne på land. Det finnes flere underarter av ærfugl, svalbardbestanden tilhører S.m.borealis, som også hekker i de nordøstlige delene av Canada, på Grønland, Island og Frans Josefs land i Russland. I Longyearbyen er ærfuglen å finne flere steder, særlig i kolonien ved Hundegården er den tallrik på vår og forsommer. Hos ærfuglen finner pardannelsen sted om høsten eller tidlig på vinteren. Reiret legges ofte åpent, som en fordypning i bakken, som fores med plantemateriale og et tykt lag dun. Reiret brukes ofte om igjen i årevis.

Edderdun gir verdens deiligste dyner

Dun fra ærfugl kalles edderdun. Duna er velegnet som dynefyll. Den er svært lett og gir fra seg mye varme. En edderdunsdyne har dermed isolasjonevne som ingen andre. I Norge finnes det noen få produsenter av disse svært ekslusive varene. Å sanke edderdun kunne være en en viktig del av fangstmannslivet på Svalbard. Den fine duna ga gode inntekter i tillegg til inntektene fra øvrig fangst.

Nederlenderne ville til Kina og kom til Svalbard

På slutten av 1500-tallet utrustet de vesteuropeiske landene ekspedisjoner for å finne en raskere sjøvei til Asia. I 1596 kom en nederlandsk ekspedisjon under ledelse av Willem Barentsz nordover i et forsøk på å seile nord for Asia til Kina. Først dreper de en isbjørn ved en øy, som så får navnet Bjørnøya. Så seiler de langs en kyst med spisse fjell, eller på nederlandsk Spitsbergen, og observerer hval og hvalross i mengder. Ved Novaja Zemlja, lenger øst, kjører de seg fast i isen og må overvintre, og klarer til slutt å ta seg fram til folk i Nordvest-Russland. Ekspedisjonen når aldri Kina, men Svalbard med sine rike naturressurser er satt på kartet.

Klondykestemning på 79 grader nord

I 1612 lyktes det å ta livet av en hval, og dette var startskuddet for en klondyke-aktig periode på Svalbard. Grønlandshval ble fanget med harpun fra små båter i fjordene på vestsida av Svalbard. Så ble fettet stykket opp og kokt i store kokerier på land med flere hundre mann i sving. Rundt 1650 forlot imidlertid hvalene området som følge av fangsten, og man gikk over til å jakte fra skip lenger opp mot iskanten. Svalbard ble dermed langt mindre besøkt. Mot slutten av 1700-tallet var hvalene nesten utryddet.

Europeisk drakthistorie er bevart på Svalbard

Hvordan gikk folk i Europa kledd på 1600-tallet? Det finner du ut på Svalbard! Få steder i verden finnes det så godt bevarte klær etter alminnelige europeere som nettopp her. Analyser av plagg og materiale  fra funn gjort på Nordvest-Spitsbergen gir et vell av informasjon; silke fra Frankrike, fargestoffer fra Afrika, ull fra Spania, ja en rekke bevis på at tekstilindustrien var vel utviklet. I montrene på Svalbard museum kan man betrakte plagg som er funnet i gravene til hvalfangere på Svalbard på 1600 – 1700-tallet. Plaggene er overraskende godt bevart takket være det tørre kalde klimaet.

Hatten til Willem Barentz er kanskje på Svalbard Museum

Blant de velbevarte funnene kan du se blant annet en jakke, luer, strikkede strømper og en bukse i museet. Svalbard museum har laget en digital samling av gjenstander om den europeiske hvalfangsten på Svalbard på 1600 – og 1700-tallet. Funnene av klærne er i hovedsak gjort på nordvestre Spitsbergen. Et annet artig og spennende kles-funn er det som kanskje var Willem Barentz’ hatt. Willem Barentz oppdaget Svalbard i 1596 da han var på jakt etter Nordøstpassasjen. Istedet kom han til Svalbard. Hatten er utstilt i Svalbard museums utstilling.

Russerne overvintret på 1700-tallet

Fra 1704 opprettet russerne overvintringsstasjoner på Svalbard. Herfra drev de jakt på hvalross og pelsdyr som rev, sel og isbjørn. Dette inngikk i en koordinert russisk satsing på nordområdene. Fangststasjonene var bygd av tømmer som var tatt med fra kvitsjøområdet, ganske store anlegg med flere rom. Store ortodokse kors tjente både som beskyttelse og orienteringsmerker. Den russiske aktiviteten avtok fram mot 1800, og det ble helt slutt etter 1852.

Pelsjegere overvintret i hytter på Svalbard

Fra første halvdel av det 20. århundre overvintret fangstfolk , de fleste fra Nord-Norge, i enkle fangsthytter på Svalbard. De jaktet på pelsdyr som polarrev, isbjørn og sel, sanket edderdun og skjøt fugl og rein for ferskt kjøtt. Til sammen ble det foretatt over 1000 overvintringer i dette tidsrommet, mest før 1940. Fangstfolkene var kanskje like mye drevet av eventyrlyst som av pengene de kunne tjene.

Fangstmenn? Var det bare menn som var på fangst?

Nei! Også eventyrlystne kvinner reiste på fangst i Arktis. Noen kvinner reiste også sammen med mannen sin på fangst. Fra slutten av 1890-tallet og fram til 1941 hadde overvintringsfangsten sin storhetstid. Nesten 400 personer drev med fangst disse årene, vel 6% var kvinner. Til sammen utgjorde dette vel 1000 overvintringer. I Svalbard museum kan du lære mer om fangsthistorien generelt og se en kopi av en fangstmannshytte hvor Hansine Hansen overvintret sammen med sin mann og sønn, og fødte et barn.

Wanny Woldstad var en kvinne som ble fangstmann

Blant de kvinnelige fangstfolkene er Wanny Woldstad en pioner. Hun var den første kvinnen som ble fangstmann på Svalbard. «Hun er en merkverdighet på et felt som har vært mannens enemerker siden steinaldertid», sier Helge Ingstad i forordet til Wanny Woldstads bok. Marit Anne Hauan sier i Svalbardboka 1989 at «I løpet av en vinter bakte hun 900 brød foruten kaker. Hun hadde ansvaret for klesvask og husvask, bøting og lapping. I tillegg var hun aktivt med på fangstarbeidet». Fra Polarmuseets utstilling kan vi lese at «det er ett kvinnfolk som skiller seg ut, nemlig Wanny Woldstad. Som likeverdig fangstpartner har hun mer enn noen annen kvinne satt spor etter seg på Svalbard».

Christiane dro fra Tyskland til polarnatta på Svalbard

Christiane Ritter var en annen kvinne som er verdt å merke seg. Hun reiste fra Tyskland i 1934 til Gråhuken på Svalbard  for å tilbringe et år sammen med sin mann aller lengst nord på Svalbard. Overgangen fra Sentral-Europa til Arktis ble stor. Dette skildres godt i boka hennes «Kvinne i Polarnatten». Den finner du sammen med mye annen polarlitteratur i museumsbutikken. Les også gjerne om Sally i Sallyhamna.

Kulldriften startet rundt 1900

Rett før 1900 ble kulleiene på Svalbard oppdaget, og folk fra mange land gjorde krav på skjerp. på steder som Svea, Pyramiden, Grumantbyen, Barentsburg og Longyearbyen ble det varig drift. Nordmennene og russerne (sovjeterne) har drevet lengst sammmenhengende, men også svenskene, amerikanerne og nederlenderne var periodevis sterkt engasjert. Gruvesamfunnene drev helårlig, og fra november til juni var gruvesamfunn med hundrevis av mann isolerte fra fastlandet.

Krigen på Svalbard var en krig om været

Svalbard har sin egen krigshistorie. Øygruppa ble aldri okkupert av tyskerne, men fra 1941 hadde de flere automatiske og bemannede værstasjoner plassert rundt omkring i området. Værstasjonenes oppgaver var å innhente alle typer værinformasjon som den tyske krigsadministrasjonen anså som viktig for krigføringen i Europa. Historien, plasseringen og kulturminnene som er igjen etter værstasjonene viser hvordan krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa.

Frøhvelvet er menneskehetens backupløsning

Svalbard Global Seed Vault/Svalbard Globale Frøhvelv er en frøbank dypt inne i fjellet. Frøbanken er verdens største reservelagringssted for mange av verdens frøbanker. Alle frøbankene i verden har en sikkerhetskopi av frøsamlingene sine her. På denne måten sikres det at mat- og nytteplanter bevares og ikke utryddes av katastrofer som uvær, krig og terrorisme. Frøhvelvet er ikke åpen for besøkende men du kan betrakte den fra utsida.

Svalbard Museum tar deg inn i historien og ut i naturen

Svalbard Museum hører til de moderne museene som forklarer ting levende. De mange originale gjenstandene får hjelp av modeller og gjenskapte miljøer for å sette oss i stemning. Da kommer du tett på historien, floraen og dyrelivet. Barna blir begeistret, og de voksne både lærer og blir underholdt. Veien til enda mer kunnskap er kort, du er nemlig velkommen til museets digitale utstillinger, fotoarkiv og historiske arkiv. Museet ligger i Forskingsparken sammen med Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norges Polarinstitutt, og er helårsåpent.