Varanger Samiske Museum forteller om 10 000 års menneskelig historie

Den store Varangerfjorden er et arktisk overflødighetshorn, full av fisk og havdyr. Viddene og skogene rundt er rike på vilt, bær og ferskvannsfisk. Derfor har menneskene bodd her i over 10 000 år.  Varjjat Sámi Musea/Varanger Samiske Museum følger den ene kulturen etter den andre ned til sjøsamekulturen som preger fjordbygdene i dag, bli med på en historisk vandring.

Det starter med fjorden selv

Utstillingen på Várjjat Sámi Musea/Varanger Samiske Museum begynner med en sjokkartet, enkel effekt. Når du kommer inn døra, ser du hele fjorden ligge foran deg. Ærfugl svømmer, og en samisk ektepar – tenker jeg – ror en båt. Selve Varangerfjorden, omgitt av lave skoger, vidder og åsland, danner den røde tråden i utstillingen, og så går du fremover i historien ved å bevege deg rundt fjorden.

De første kom fra øst

En gang for over 10000 år siden kom de første menneskene til Varangerfjorden. Nyere forskning viser at områder rundt Kvitsjøen og den østlige delen av Kolahalvøya var mer isfri enn norskekysten på denne tida. Dermed var det lettere å komme østfra. Det kan ha kommet innvandrere fra vest på et senere tidspunkt.

De eldste sporene finnes oppe i lia

På en boplass fra den eldste tida kan man finne en ring av større steiner. Steinene ble brukt til å holde teltduken nede. Midt inni ligger det også steiner, brukt som kokesteiner rundt bålet.  Alt dette finnes opptil åtti meter oppe i lia. Isen hadde nemlig trykket landet ned, og havet sto høyere. Etter hvert steg imidlertid landet langsomt opp, ganske raskt først, langsommere senere. Vi må anta at folk har foretrukket å bo ved sjøen. Dermed kan vi bestemme alderen på en boplass ved å se hvor høyt over havet den ligger.

Menyen ble bestemt av fjorden og vidda

Villreinen bestemte steinalderfolkets årsrytme, og den ble gjerne jaktet under vår- og høsttrekkene som gikk over eidet mellom Tanaelva og Varangerfjorden. Like viktig var fisken, selen og hvalen i Varangerfjorden. Da klimaet ble varmere, kom dyr som elg og bever inn. Matauken tok menneskene noen få timer om dagen, så det er var rikelig tid til samvær, til utøvelse av religion og seremonier og til å utsmykke klær og redskaper.

Stein kunne importeres

De eldste redskapene som er bevart, er laget av harde steinslag som kvart og kvartsitt. Et passelig emne til å skrape et skinn kunne lages ved at et emne ble slått med en tilsvarende hard stein, slik at det fikk en skarp egg. Både redskapene og avslagene, altså det som ble slått av, finnes igjen av arkeologene. Spesielle harde steintyper som egnet seg til redskaper kunne også komme langveisfra. De eldste redskapene av tre er fra rundt 4700 år før Kristus, en gravestokk for røtter og en synål.

Et avansert samfunn trer fram for 3800 år siden

Rundt år 1800 før Kristus er kulturen rundt Varangerfjorden annerledes enn tidligere. På dette tidspunktet er klimaet litt varmere enn det har vært i historisk tid. Arkeologene finner tuftene etter store torvhus med tak i avanserte trekonstruksjoner. Vi må se for oss en befolkning på mange hundre mennesker fordelt på ganske store bosettinger rundt fjorden. Menneskene er ikke lenger nomader, de bor på samme sted året rundt. Samfunnet hadde et tydelig hierarki, med en leder på toppen. Gjenstandene arkeologene finner, har en rik utsmykning, menneskene var tydeligvis opptatt av og hadde tid til estetikk. Kulturen kalles Gressbakken-kulturen, etter ett av utgravningsstedene.

Avfallsdynga er en kilde til informasjon

En dolk i kopper ble funnet i en mødding, ordet arkeologene bruker for avfallsdynga full av matrester og ødelagte redskaper. Den er laget av råkopper fra Sibir, og har sikkert gått fra hånd til hånd som byttemiddel helt til Stuorravuona/Karlebotn. I møddingene finner arkeologene også skjeletter av mennesker. Kanskje er det drepte fiender, eller det er kan hende de døde som skal fortsette å være til stede blant de levende. To 4 cm lange menneskefigurer av reinhorn fra samme mødding som kopperdolken kan være forfedre eller gudebilder. De er i dag museets logo.

Den samiske jernalderen trer fram

I tida før og rundt Kristi fødsel oppstår det som kalles siida-samfunnet. Det faller sammen med at jernet kommer inn, og at klimaet blir litt kaldere. Denne kulturen kaller arkeologene samisk, fordi den har nær sammenheng med den samiske kulturen vi kjenner fra senere. Vi vet ikke så mye om hvilke etniske grupper som fantes i årtusenene før, men før eller rundt år 0 smelter lokale etniske grupper og kulturimpulser utenfra sammen til den samiske kulturen. Samisk identitet har altså sannsynligvis oppstått på hjemlig grunn, den er ikke et resultat av at et nytt folk vandrer inn. Følgelig står samisk kultur i nær sammenheng med de tidligere kulturene i området, uten at vi kjenner detaljene.

Siidasamfunnet eksisterte i over 1500 år

Det samiske ordet siida betegner et lokalsamfunn, en gruppe av mennesker med flere familier. Dette lokalsamfunnet har hevd på et område hvor de utnytter naturressursene. Innenfor området hadde samene årvisse flyttinger for å drive jakt og fiske. Folk i Varanger ble igjen mer nomadiske, kanskje fordi klimaet blir kjøligere og man må flytte på seg for å finne fram til ressursene. I Varanger var samfunnet organisert i siidaer fram til 15-1600-tallet når både levemåte og religion gjennomgår store endringer.

Gravgavene forteller hva som var viktig

En typisk begravelsesmåte var å legge de døde i en pulk i en steinur. I en kvinnegrav fra 400-tallet fant arkeologene rester av ski og en bue. Kanskje man tenkte at kvinnen trengte en bue med seg for å gå på jakt om vinteren. Dette forteller igjen noe om kjønnsroller. Den romerske historieskriveren Tacitus beskriver samiske kvinner som driver jakt. I kvinnegraven fra Áppošborri/Abelsborg fra 900-tallet er den døde svøpt i never. Hun har med seg gravgaver som draktnåler, spinnehjul, en perle av granat, en hornskje og noen sneglehus.

Sieidit er hellige steder

På vandringen rundt museet er offerstedet et av de mest slående stedene. En sieidi, et hellig sted, står gjerne ved en slående fjellformasjon. Ulike steder er viet til ulike guddommer, og ofringene foregikk til ulike tider på året.   Det ble ofret tran til fiskeguden for å sikre godt vær og fiskelykke. Rein ble ofret for å sikre jaktlykke.

Gudene var på himmelen, på jorda og under jorda

Guden Raðði, som hadde skapt himmel og jord, inntok øverste posisjon i den samiske gudeverdenen. Jordiske guder som Matteráhkká ble det ofret melk og brennevin til. Den underjordiske guden Ruto spredde sykdom og død, men kunne blidgjøres med hesteoffer.

Noaiden var i kontakt med gudeverdenen

Noaidi – sjamanen – var den i siidaen som kunne samtale med gudene. Til det brukte han eller hun en egen tromme. Den var laget av en treramme eller en treskål, som det så var trukket et skinn over. På skinnet var det tegnet et mylder av figurer som representerte guder og helligdommer. Når så noaidi trommet, kom hen i transe og kunne søke råd og hjelp hos gudene på den andre sida. I museet er en kopi av sjamanen Anders Poulsens tromme som ble beslaglagt i 1692. Originalen kan dag sees på De samiske samlinger i Karasjok.

Villreinjakta bestemte mye av årsrytmen

I Varangerområdet kunne det i gode år være 40 000 villrein. De oppholdt seg i innlandsstrøk om vinteren, og vandret over eidet til Varangerhalvøya på sommerbeite. Siidaene samarbeidet om jakta på våren og høsten. Lange gjerder av stein, stokker og ris førte ut i styggura, eller reinen datt ned i fangstgroper hvor de lett kunne drepes.  Villreinjakta må ha vært både hardt arbeid og en stor sosial hendelse i årssyklusen.

Pelshandelen hadde vide forgreninger

Samene deltok også i internasjonal handel. Oter, røyskatt og bever ble jaktet på, og var etterspurt i Europa på grunn av de myke skinnene. Beveren ble til og med utryddet av det. Hvalross ble jaktet på både for støttennene og for de sterke reipene av hvalrosshud. Også hvalrossen forsvant på grunn av jaktpresset. Endelig var edderdun, dun fra ærfugl, viktig. Ottar fra Hålogaland, en stormann fra Troms som besøkte kong Alfreds hoff i England rundt 890, forteller om denne handelen.  Fra 1000-tallet av utviklet byen Novgorod i Russland et handelsnettverk som strakte seg til Varanger. Det ser vi av gravgavene av karelsk og russisk opprinnelse.

Kristendommen ble innført på 1600-tallet

Kristendommen hadde vært kjent gjennom middelalderen, men på 1600-tallet var misjonsiveren særlig sterk. Dermed ble sjamantrommene konfiskert, kirker ble bygd og folk måtte delta i gudstjenester og religiøse handlinger. De gamle forestillingene fortsatte imidlertid å eksistere ved siden av de nye. Det var til å begynne med vanlig å dåpen av barna, nærmest reversere dåpshandlingen. Fram til midt på 1800-tallet smurte fiskerne tran på Transteinen på Mortensnes for å sikre fiskelykken.

Villreinjakt blir til reindrift

Fra slutten av 1500-tallet og framover gikk det tilbake med viltet. Geværet var innført, og samene ble utsatt for skattetrykk fra Russland, Sverige-Finland og Norge. Da begynte noen samer å temme reinen. Tamrein hadde eksistert før, først og fremst brukt til å lokke villreinen. Nå begynte man å holde større flokker tamrein, og villreinen gikk sterkt tilbake. I dag er det bare tamrein i Varanger som ellers i Nord-Norge.

Grensene stenges i 1852

Vinterbeitene for tamreinen var på finsk side, mens Varangerfjorden og Varangerhalvøya var sommerbeite. Lappekodisillen, en avtale mellom Norge og Sverige-Finland fra 1751, gav nemlig samene rett til å krysse grensene med reinen sin. I 1852, da Finland var blitt et russisk storfyrstedømme, ble grensene stengt for reinflyttinger. Da måtte noen bli på finsk side om sommeren, mens andre måtte finne nye vinterbeiter i Norge. Årtusengamle trekkveier, bestemt av klima og beiteforhold, ble sperret.

Varangersamene er sjøsamer

Sjøsamer er samer som lever ved kysten og i fjordene i mye av Nord-Norge. Tradisjonelt har de levd av fiske i havet, jakt og innlandsfiske, samt et enkelt februk med kyr, sauer og geiter. Sjøsamekulturen har stått særlig sterkt ved Varangerfjorden, og sjøsamene her kalles ofte for varangersamene.  Fra 1600-tallet av begynte varangersamene å veksle mellom to boplasser, tidligere hadde de flere. Om vinteren var de inne i fjordene, hvor det var rikelig med brensel og lett å drive jakt og innlandsfiske. Sommerboplassen var lenger ute i fjorden. Her var fiskefeltene nær, og de russiske handelsmennene, pomorene, kom på besøk for å kjøpe tørrfisk. Buskapen hadde godt og rikelig beite. Denne sesongflyttingen varte noen steder fram til 1940.

Det finnes både enkle og mer avanserte gammer

På Varanger Samiske Museum ser du også gammene. Den enkleste er den runde buesperregammen, bealjegoahhti. Den er laget av to buer laget av bøyde trestammer, som så dekkes med stokker og torv, med en grue midt i. Stavgammen har en mer komplisert konstruksjon, og her kan det bygges større, rektangulære hus med plass til både buskapene og menneskene. Etter 1900 begynte tømmerhus av norsk type å erstatte gammene, men gammene kom tilbake i 1944, da mange hus i Varanger ble brent og ødelagt.

Dagliglivet møter oss

Gjenstander fra dagliglivet for noen generasjoner vises fram i Varanger Samiske Museum. Vi ser osteformer og leser om rømmekolle som letter c-vitaminopptaket i en lang vinter. Neverkurver ble brukt til bærplukking. En rekke fiskehoder på et gjerde ble tørket for å brukes som dyrefor i vårknipa. Alle redskapene er fra nyere tid, men bygger på ubrutt kunnskap som går tusenår tilbake.   

Fornorskningspolitikken gjør seg gjeldende i Varanger

I to tusen år, kanskje lenger, var samisk språk og kultur enerådende langs den indre Varangerfjorden. I 1851 vedtok imidlertid Stortinget det såkalte Finnefondet, et tilskudd til lærere som arbeidet hardt for å fornorske samene. Fra 1898 var det forbudt å bruke samisk i klasserommene, og man forsøkte også å hindre skolebarna å snakke samisk i friminuttene. De samiske samfunnene rundt Varangerfjorden holdt imidlertid på språket og kulturen. Barna kom på skolen uten å kunne norsk, og lærerne måtte mime, tegne eller gjøre noe ulovlig, nemlig å bruke tolk for å nå fram til barna.

Samisk kultur holder likevel stand

Sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var skolegangen begrenset, og barna gikk rett tilbake til en nesten fullstendig samisk hverdag. Klassebildene fra denne tida viser at alle går i kofte. Nordmenn og kvener som kom inn i samfunnet i disse årene tok også kofta i bruk, både fordi det var praktisk og for å gli inn. Fornorskningen gikk altså tregt.

Krigen er et tidsskille

Utover trettitallet begynte folk å kle seg i mer vanlige, norske hverdagsklær. På søndag og til fest holdt imidlertid kofta stand. Siden festkoftene ble sydd hjemme av importert klede, ble det imidlertid slutt på koftesying under krigen, det var jo ikke stoff å få tak i. I 1944 stakk de fleste i Varanger til fjells og unngikk å bli tvangsevakuert sørover. Imidlertid ble de fleste husene brent, og gamle gjenstander og drakter forsvant. Folketellingen i 1950 er den siste som registrerer etnisk tilhørighet i Norge, man spurte rett og slett folk om hvilket språk de snakket hjemme. Da svarte over 60% at de brukte samisk.

Norsk vinner fram, selv om fornorskningen oppheves

Fra 1959 av ble den offisielle fornorskningspolitikken lettet på og opphevet. Samtidig var norsk nå et språk de fleste behersket, og mange snakket norsk med barna for at de ikke skulle oppleve de samme problemene foreldrene hadde opplevd i sin skolegang. Fra sekstitallet av kunne altså barna norsk når de kom på skolen. Det ble også mer skolegang, og barna ble oftest sendt på internat hvor det ble snakket norsk. Flere unge tenkte nå på å søke arbeid utenfor bygda, og da var norskkunnskaper viktige, både av rent praktiske årsaker og fordi man fort kunne bli hetset i norskspråklige samfunn i Finnmark. Nå var også kofta stort sett borte fra hverdagen. Overgangen til norsk språk skjedde altså i hovedsak etter at fornorskningspolitikken var opphevet.

Kofta kommer tilbake, og så kommer språket

I 1970 hadde én gutt kofte på på fellesbildet av konfirmantene i Nesseby. Utover syttitallet ble det imidlertid stadig flere, og det ble stas med kofte i 17. mai-toget. Tok man seg en tur til Vadsø på ettermiddagen, ble kofta tatt av, elles kunne man få stygge bemerkninger slengt etter seg. I 1970 ville noen foreldre ha undervisning på samisk på skolen, men det kom først i stand i 1977. Bevisstgjøringen ble bare sterkere på åttitallet, og fra 1992 av er samisk obligatorisk på skolen. Snakker du norsk hjemmefra, lærer du samisk som fremmedspråk, snakker du samisk, er begynneropplæringen på samisk. I Varanger er dermed de yngste flinkere i samisk enn de middelaldrende.

Sjøsame i år 2000 viser både nyskapning og tradisjon

Fotoutstillingen Sjøsame i år 2000, altså da utstillingen ble bygd opp, viser dagligliv og mennesker fra Varanger som lever i den nåtidige utgaven av sjøsamekulturen. Her møter moderne teknologi og internasjonal underholdning behovet for å få bærhøsten i hus og gleden over fisken som biter ute i Varangerfjorden. Det ene utelukker ikke det andre.

En konkurranse nytolker samisk husflid

Når du har gått 10 000 år rundt hele Varangerfjorden, kan det passe med noe litt lettere. I 2016 utlyste Varjjat Sámi Musea – Varanger Samiske Museum en konkurranse i duodji, altså samisk håndverk over hele det samiske området i Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet er en fargeglad samling kofter, komagbånd, belter og skaller. Noen av knivskaftene har tradisjonelle mønstre, andre bringer lekent inn moderne elementer.  Det finnes ikke noe bunadpoliti i Sameland, så nye og gamle elementer eksisterer side ved side. Hva er egentlig galt med en rosa kofte, og pumps til kofta kan være pent.

Besøk på Varjjat Sami Musea – Varanger Samiske Museum

Varjjat Sami Musea ligger rett ved Øst-Finnmarks viktigste kryss, nemlig der E6 og E75 møtes. Hit kommer du enten du kommer fra Kirkenes, Nordøst-Finland, Karasjok, Vadsø eller Tana. Ingen steder blir sjøsamene presentert så grundig som her, og med så lange historiske linjer. Det er naturlig å også besøke Ceavccageađge, Mortensnes, ti-femten minutters kjøring mot Vadsø. Her ligger det et arkeologisk område av stor betydning som tematisk henger sammen med museet. Museet har en liten gavebutikk med litteratur om arkeologiske, kulturhistoriske og samiske tema og lokal husflid.

Siste lørdagen i august er det best tenkelige tidspunktet

Museet er åpent hele året, men det aller beste tidspunktet er den siste lørdagen i august. Da finner nemlig det samiske markedet Vuonnamárkanat sted. Her kan du kjøpe høstens grøde, slik som bær, sopp, fisk og kjøtt. Dette er en anledning som ingen annen for å smake seg igjennom 10 000 års historie ved Varangerfjorden. Den kulturelle betydningen av et slikt marked kan knapt overvurderes, men det hele er enkelt og lokalt med senkede skuldre. Her trives med andre ord de fleste.