Å er så langt du kan kjøre i Lofoten, og hvilken finale er det ikke! Bratte fjell, det ville Atlanterhavet og de gamle husene på handelsstedet gjør Å til et sted som ingen andre. Sørg for å ta han helt ut i Lofoten og kjør helt til Å.
Å er ved slutten av lofotveien
E10 går helt fra Luleå i Nord-Sverige nesten innom Narvik og så utover til øyene, både Hinnøya, det sørligste av Vesterålen og hele Lofoten. Hele den siste delen av ruta danner Nasjonal Turistveg Lofoten. Denne storslagne ruta ender i Å. Siden å også er den siste bokstaven i alfabetet, må vi si at Lofoten ender på beste måte i Å.
Å gir en følelse av Verdens Ende
Når du står på en knaus på Å, vet du at du har nådd et endepunkt. Bak deg reiser de bratte fjellene på Moskenesøya seg, og ser du utover mot sørvest, ser du over Moskstraumen til øya Mosken og videre utover til Værøy som reiser seg som en fjellfestning der ute. Er været godt, ser du fastlandet nord for Bodø og kanskje sørover mot Svartisen.
Å ligger rett ved Malstrømmen
Havet mellom Å og Mosken er den berømte malstrømmen, den som er kjent fra Jules Vernes og Edgar Allan Poes romaner. Malstrømmen fantes på engelske og nederlandske sjøkart allerede på 1600-tallet, og var kjent og fryktet av alle sjømenn. Nå skal den kalles Moskstraumen, men er også kjent som Moskenesstraumen. Denne havstrømmen skapes av at flo og fjære går over grunt vann mellom det åpne Atlanterhavet og Vestfjorden, havet mellom Lofoten og fastlandet. Nå er det nok ikke så mange havuhyrer i malstrømmen lenger som man mente før, men det trengs en erfaren kaptein for å styre skuta gjennom Moskstraumen.
Hvorfor er navnet så kort?
Å er jo egentlig et litt gammeldags ord for elv, for eksempel i uttrykket mange bekker små blir til en stor å. Å i Lofoten er ikke det eneste stedet som heter Å, det finnes flere bare i Nord-Norge, og også sørpå og i Danmark, Sverige og svenske Finland finnes det steder som heter Å. Sammen med den franske landsbyen Y er de oppført i Guinness’ rekordbok.
Lofotfisket starter på Å
Å er det ytterste av de mange fiskeværene som ligger langs den sørøstlige kysten av Lofoten, innsida som man sier i Lofoten. Lofotfisket starter straks over jul når skreien svømmer elskovssyk fra oppe ved iskanten for å gyte i lunere vann i Lofoten. Skreien dukker først opp ved Røst, Værøy og ved Å. I januar en torsken feit og fin, men i gytetida tar den ikke til seg næring, den bruker tida på helt andre ting. I mars er imidlertid torsken vandret til de indre delene av Vestfjorden, og da er den tynn og mager. Den feite torsken er etterspurt i Sør-Italia, mens norditalienerne foretrekker den slanke og strømlinjeformede skreien fra Øst-Lofoten.
Lofoten Tørrfiskmuseum
Et skilt på en garasjedør avslører den italienske forbindelsen: Si vende stoccafisso – tørrfisk til salgs. Parker bilen og gå ned bakken til Lofoten Tørrfiskmuseum. En omvisning her tar deg gjennom alle de ulike kvalitetene, som alle har italiensk navn, stor og liten, feit og mager, fisket tidlig eller seint i sesongen. 95% av norsk tørrfisk går til Italia, mens det meste av det øvrige går til Kroatia. Hauan – altså hodene – går til Nigeria, hvor de pulveriseres for å lage aromatisk fiskesuppe. Etter et besøk her er du informert om viktig kulturhistorie.
Ellingsen sine var nessekonger på Å
Fiskeværet Å var eid av handelsmennene i Ellingsen-familien. De leide ut rorbuer til fiskerne som kom fra hele Nord-Norge og Trøndelag for å fiske, de solgte mat og brennevin til fiskerne, de kjøpte opp fangsten og eksporterte den og de importerte kaffe, mel og andre viktige importvarer. Fiskerne sto ofte i gjeld til Ellingsen sine, og da kunne de ikke levere hos han Dahl i Nusfjord eller han Johansen i Stamsund eller et annet handelssted, de var bundet til Å. Kjøpmennene ble kalt for nessekonger, og dette økonomiske systemet hadde sin storhetstid på 1800-tallet, og varte ved til etterkrigstida.
Norsk Fiskeværmuseum er et helhetlig bevart fiskevær
Ellingsens handelssted er særdeles godt bevart, og er i dag Norsk Fiskeværmuseum. Det finnes flere statelige våningshus fra 1800-tallet, langsmale nordlandshus i to etasjer. Mellom dem er det fine hageanlegg, som var et statussymbol. Butikken, som i dag er museets resepsjon, ble bygd i 1843.
En rusletur rundt museet gir innsikt i kystkulturen
Husmannsstua fra 1925 viste hvordan småfolk hadde det, overfylt og trangt med en vevstol midt på gulvet for at kona kunne tjene litt ekstra på håndarbeid. Naustet viser de ulike båttypene som ble brukt langs kysten, og du får også et inntrykk av overtroen knyttet til fiske. Tranproduksjon var også viktig, og damping av tran demonstreres for å få ut den verdifulle fiskeoljen som ble brukt til at fra å steke i til å male hus med.
Belønningen er en kanelsnurr fra den gamle bakerovnen
Bakerovnen er fra 1844, og har blitt tatt i bruk igjen. I ovnen bakte handelsstedet brød til hundrevis av fiskere, slik at de hadde styrke til å være ute på en kald og hard dag på Lofothavet. I dag er det hele blott til lyst, så det bakes kanelsnurrer og annet søtt bakverk du kan nyte til kaffen etter omvisningen.
Litt om Å
Å ligger i Moskenes kommune, og er det ytterste steder i Lofoten man kan kjøre til fergefritt. Langs innsida av Moskenesøya ligger det en rekke av fiskevær, fra Sakrisøy, Hamnøy og Reine sørvestover mot Sørvågen og Tind, med Å som det ytterste.
Det er bare få kilometer fra Å til Moskenes fergekai, hvor det går ferge til Bodø. Du kan fly til Bodø og ta ferge over «fjorden» til Moskenes, og så bussen til Å. Mange kommer selvsagt i egen bil. Det er også flyplass på Leknes, en times kjøring nordøstover.
Nei, ikke helt. De to øysamfunnene Værøy og Røst tilhører også Lofoten, men hit går det ikke an å kjøre fergefritt. De ligger for seg selv sørvest for Å.
Lofoten Info er har mer informasjon om Å og alt annet i Lofoten.
