En novemberkveld, da det snødde enda en gang i Tromsø, tok Virgil Reglioni fra turselskapet Wandering Owl i Tromsø en liten gruppe nordlysgjester ut av byen. Vi ba ham fortelle hva som skjedde, og med fransk energi og entusiasme tok han oss tilbake til den kvelden. Her er historien.
Værkartet er et bra sted å begynne
Det handler om å finne klar himmel. Tromsøområdet er rett under nordlysovalen, så ethvert nordlysutbrudd er synlig her på en klar kveld. Det som virkelig gjelder for en nordlysguide, er å finne klar himmel. Virgil sjekket opp flere ulike værapper og nettsteder. Med et trent øye så han på hvordan skysystemene kunne trenge inn i en dal eller fjordbotn, men misse på en annen. Værkartene er en svært god venn, men de må tolkes. Denne kvelden var ikke den enkleste.
Det ble gjettet kvalifisert
Virgil gjettet. Skibotndalen, denne tørre inlandsdalen mellom Lyngenfjorden og finskegrensa, er gjerne et sikkert stikk. Virgil var imidlertid klart til å stikke ned i Tamokdalen, hvor det også finnes lommer hvor skyene sjelden når inn. «Jeg ombestemmer meg ofte» sier han. Nordlysguider må kunne snu seg på hælen.
Alternativene var under overveielse
Det fine med nordlyskikking i Tromsø-området er de mange mikroklimaene rundt byen. Når høytrykkene ligger over området, foretrekker Virgil å kjøre ut på Kvaløya rett utenfor byen. Here kan man se nordlyset strømme over spisse tinder, og det hele ligger maks en times kjøring unna. Litt lenger unna ligger Ringvassøya, hvor det ofte er klarvær når det snør tett i Tromsø. Vind teller også med; iskald vind på en strand på yttersida kan oppleves som svært ubehagelig.
Innover landet er bedre når det er skyet
Når Tromsø drukner i regn eller snøen laver ned, trekker gjerne Virgil mot innlandet. Han nevner et par fine nordlyssteder som Breivikeidet, Laksvatn og Meistervik. Er forholdene spesielt vanskelige, er det de fjerne innlandsdalene som gjelder, selv om det betyr et par timers kjøring. I noen tilfeller krysser han til og med grensa til Finland, hvor det er mulig å finne klar himmel når det er fullstendig tett på den norske sida.
Alt må sjekkes før avgang, også været
Virgil kom på jobb en halv time før avgang. Han så over kamerautstyret og batteriene, så til at kollegene hadde pakket ved til bålet, skuterdresser, støvler, ekstra fotostativ, suppe og varm drikke. Da alt var ferdig, sjekket han været. «Hadde det vært en åpning i skyene på Kvaløya, hadde jeg snudd 180 grader og reist ut dit» smiler Virgil, «men så heldige var vi ikke».
Stemningen i bussen var trykket
Lave, snøtunge skyer over Tromsø da de kjørte innover gjorde lite for å løfte humøret. Tvert om var det trykket stemning og en anelse pessimisme i lufta. Virgil så det som sin jobb å live opp litt. Han forklarte værsituasjonen og hvordan været kan være helt annerledes langt fra kysten. Han gikk ganske detaljert til verks. «Dersom vi ikke ser lyset, vet de i alle fall at vi har prøvd veldig hardt». Ettersom det var god tid, kunne han også fortelle mer om nordlyset generelt, dele noen gode historier og snakke om området.
Virgil fant et sted borte fra hovedveien
Virgil nøler når jeg spør om hvor favorittstedet hans er i Skibotndalen. «Det er opp i dalen, til høyre ved…», jeg klarer ikke å følge det, og det er kanskje like greit. Han syns at det er best å kjøre av hovedveien og finne et litt skjermet, fredelig sted. For storbymennesker er jo selve stjernehimmelen en sjeldenhet, så det er en bonus bare å være ute i naturen. Virgil tok altså med flokken sin til et sted mellom skog og fjell og høyt over fjorden.
Hvordan ta nordlysbilder
Stegvis guide
Kameraene må stilles inn
På den siste kneika opp i dalen fortalte Virgil hvordan kameraene skulle stilles inn. Mange har gode kameraer nå for tida, men å ta bilder på natta er noe av det vanskeligste man gjør. Derfor kikket Virgil også på hvert enkelt kamera til dem som ville da gjestene gikk ut av minibussen.
Hvordan kler man seg for å møte Aurora?
Det handler om skuterdresser når man skal være ute i vinternatta. Det er litt styr å ta dem på, men det er lett å bevege seg i dem. Det viktigste er at de holder deg god og varm. På denne kvelden var temperaturen -14. Det er kaldt nok, men langt fra noen kulderekord her inne.
Så må man finne et sted å tenne bål
Da alt og alle var klar, tok Virgil dem med inn i skogen på en liten tur. Her fant de et sted å tenne bål, og det gjorde Virgil mens han småpratet med gjestene. Himmelen var klar, og stjernene lyste. Virgil hadde gjort det han skulle gjøre, nemlig å finne klar himmel. Nå var det bare ho Aurora og hennes berømte humørsvingninger det kom an på. Ingenting annet å gjøre enn å servere varm suppe og håpe på det beste.
Finn nord og se etter nordlyset
Virgil lærer alltid gjestene å finne ut hvor nord er, der Nordstjerna er. Mot nord kan man ofte se en tynn dis, som stjernene skinner igjennom. Så oppstår det gjerne en bue fra nordøst mot nordvest på nordhimmelen. Da er det gjerne aktivitet på gang. Et sterkere utbrudd vil ses over hodet på oss, mens de skikkelig sterke til og med kan sees på sørhimmelen. Men alt starter i nord.
Endelig kom ho Aurora på besøk
Da suppa var spist, sånn rundt kvart på ti, begynte det. Litt forsiktig først, men så ble himmelen fylt med grønne bånd. En solid stripe rosa nederst, og antydninger til lilla i midten, og så alle avskygninger av grønt fra lime til akvamarin. Gjestene lo, gråt og hoiet, endelig hadde øyeblikket kommet. Virgil tok også portretter av dem som ville bli fotografert med nordlyset.
Noen tok en stille stund
Ettersom lyset flammet over himmelen, gikk noen av gjestene bort fra de andre. De la seg ned i snøen, så opp mot himmelen og nøt synet. Borte var tanken om å få det beste nordlysbildet, det var viktigere å sette pris på det dyrebare øyeblikket de hadde reist så langt for. Da fikk Virgil også tatt noen bilder for seg selv.
Kakao egner seg til debriefing
Som man forstår, hadde stemningen i gruppa tatt seg betydelig opp. Virgil serverte varm sjokolade da nordlyset svant hen mot stjernehimmelen, og det var mange smil over koppene rundt bålet. Så var det på tide å dra tilbake til byen. Virgil lot gjestene sove, og svarte bare på spørsmål med lav stemme for dem som ville. Da gjestene ble satt av i byen, forsikret de ham at de kom til å huske dette lenge.
Hva om det ikke blir nordlys?
Finner du alltid nordlys, spør jeg med et blunk. Han svarer med et ekte fransk trekk på skuldra; «ingenting er garantert i livet. Noen ganger finner vi klar himmel, men ingenting skjer der oppe». Været er imidlertid hovedproblemet. Er det ingen åpninger i skydekket på stedet Virgil har siktet seg inn på, må han bare flytte på seg. Noen ganger må han også innrømme nederlag. Aurora gjør det hun vil, så enkelt er det.
Virgil jobber for Wandering Owl
Virgil Reglioni er en av guidene i turselskapet Wandering Owl i Tromsø. Det er et av de mindre av de mange selskapene i Tromsø som tilbyr nordlysturerer. Virgil kommer fra Grenoble-området i de franske Alpene, men har bodd flere vintersesonger i Tromsø. Som fotograf er han selvlært, men resultatene er beundringsverdige. I 2021 ble han årets nordlysfotograf i Capture_The_Atlas. Et bilde fra Senja er Frankrikes kandidat for Wold Photography Cup i 2022.
