Litterære landskap – utvalgte nordnorske forfattere

Det er lett å bli bergtatt av natur og kultur nord i landet, men hvordan sette ord på opplevelsene? La oss dykke ned i litteraturens verden. Litterære landskap skildret av forfattere i verdensklassen, med lokal tilhørighet eller god innsikt i lokale forhold. Kunstmalere fra inn- og utland har latt seg inspirere av ramsalt kystkultur og kontrastfylt natur i vår nordligste landsdel i flere århundrer. Det samme gjelder for skrivekunstnere fra sør og nord.

Jakten på det skrevne ord fra Nord

En morgenstund i Nord-Norge: Alt er kaldt og grått, mørkt og rått. Vesterålens tinder skjuler seg bak tett tåke. Men plutselig: På et par sekunder lokkes fjellene fram av lyset. Sein soloppgang gir dramatisk effekt. Varme, duse farger tegner bratte berg som stiger opp fra havet. Det er som en langsom avduking av en voldsom skulptur. Det norske flagget med posthornet bakerst på skipet vaier ekstra stolt i vinden og maner fram spontan nasjonalromantikk. Været veksler og varierer. Sterk sol, lave, grå skyer. De pittoreske havnene med fargerike bygninger innerst i fjordene under mektige fjell gir en fornemmelse av å bli hensatt til enklere og ubebygde tider, langt, langt borte – nærmest ved verdens ende.

Det er en moderne sjøreise, men omgivelsene er de samme som fikk barokkens poet Petter Dass (1647-1707) til å blåse i sin nordlandske trompet på slutten av 1600-tallet, i sin berømte hyllest til nettopp denne regionen:

Jeg til Vesteraalen mig føyer,
At søge dens Øer og roendens Vær,
Dens Klipper og Klumper og farlige Skiær,
Hvordan de sig krummer og bøyer.

Petter Dass, fra «Nordlands Trompet» (1739).

Presten fra Alstadhaug på Helgelandskysten hadde som hensikt å lovprise Guds skaperverk, og det er sannelig lett å bli sakral når Hurtigruten glir langsomt gjennom sjøen mellom Vesterålen og Lofoten midt i indrefileten av norsk natur. Før skipet svinger innaskjærs ved Andenes flyter skarven uanfektet i blikkstille hav. Et par spekkhoggere bryter overflaten som om de hilser på den passerende farkosten, mens knallrøde rorbuer på land nærmest forlanger å bli fotografert.

«Nordlands Trompet» ble utgitt i 1739, og er en levende skildring av både naturen og folket i Nordland, mens det religiøse budskapet i «Katekismesangene» fra 1715 regnes som hans viktigste utgivelse. Kommentaren til Luthers katekisme ble svært populær i sin tid, og bidro i stor grad til å stimulere framveksten av trykkekunst og lesekunst.

Å eg veit meg et land, langt oppe der nord

Naturen og bibelen var også inspirasjonskildene til Elias Blix (1836-1902) fra Sandhornøya i Gildeskål like sør for Bodø. Teologen, politikeren og salmedikteren som blant annet er kjent for salmen «No livnar det i lundar» fant ofte motiver og fortellinger fra bibelen, og flyttet dem til et norsk kystlandskap. Hans «Barndomsminne frå Nordland» fra 1896 er en kjærlighetserklæring til Nordland:

Aa eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord
med ei lysande strand, millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
Å eg minnest, eg minnest, so vel dette land!

Elias Blix fra hans «Barndomsminne frå Nordland / Å eg veit meg eit land» (1896)

«Barndomsminne fra Nordland» blitt en av våre nasjonalsanger i Nord. Dette har ikke minst har Bodø/Glimts store supporter, Halvdan Sivertsen sørget for. Før hver hjemmekamp på Aspmyra og på bortebaner Europa rundt, runger denne nasjonalhymnen før hans egen «Hver gang vi møtes» allsynges av begeistrede nordlendinger, begge fremført i stolthet for deres landsdel, folk og lag:

«Langt der uppe mot nord» var også hjemstedet til den første store kvinnelige forfatteren fra Nord-Norge. Regine Normann (1867-1939) ble født på gården Mårsund i Bø, og giftet seg med en 21 år eldre lærer og klokker da hun var bare 17 år gammel. Dette skulle bli et ulykkelig ekteskap, men også starten på et langt forfatterskap. Hun skrev i skjul for ektemannen, og gjemte manuset til det som skulle bli hennes første bokutgivelse i en hule. I dag er Sinahula oppkalt etter Regine Nordmann (som egentlig het Serine Regine), og regnes som et viktig kulturminnested. Da «Krabvaag – skildringer fra et lidet fiskevær» ble utgitt i 1905 hadde hun flyttet til Oslo, og honoraret fra utgivelsen skal ha gitt henne muligheten til å betale for skilsmissen. Selv om hun var basert i hovedstaden hvor hun virket som både lærer og forfatter, var Vesterålens natur og tradisjoner – samt hennes egen brokete oppvekst – ofte en inspirasjon bak flere av utgivelsene til «Nordlandets Forfatterinde».

Johan Bojer (1872-1959) var født og oppvokst i Trøndelag, men Nord-Norge og særlig Lofoten spilte en viktig rolle i forfatterskapet hans. Som ung reiste han på flere forretningsreiser til Lofoten, og særlig i sine senere bøker skildrer han livet til fiskerne i nord på svært realistisk vis. «Den siste viking» fra 1921 er et godt eksempel. Denne handler om trøndere som var avhengige av lofotfiske for å sikre sårt tiltrengte inntekter, og beretningen står som en bauta over denne epoken av norsk historie:

Et land mot Ishavet, som alle gutter langs kysten drømte om å få komme til. Der ble det øvd storverk. Der kunne en vinne rikdom, der kappsegla karene med døden. Noen kom med heim med en blank skilling, men de fleste segla livet igjennom i fattigdommen. Og likevel – dit opp søkte de igjen, år etter år, den ene slekta etter den andre. Det var eventyret. Dit måtte de. Og nå var det hans tur. Nå så han Lofoten.

Fra «Den siste viking» av Johan Boyer (1921)

Her er det empati for både fiskernes røffe kår, og den emosjonelle byrden hos familien som satt hjemme og ventet på fiskerne som bare kanskje returnerte fra havet. Historien handler om det fargerike mannskapet på båten «Kobben», som blant annet havner midt i det berømte Slaget i Trollfjorden (1890).

Nordlendinger i litterær utlendighet

Tilværelsen i små kystsamfunn i Norge på slutten av 1800-tallet var ikke alltid rosenrød. Mens mange søkte lykken i storbyen, valgte andre å legge ut på en lengre reise i jakt på bedre kår. Dette var høyden av den store emigrasjonsbølgen til USA.

Nordlendingen Ole Edvart Rølvaag (1876–1931) fra Dønna var en av dem som søkte lykken på den andre side av Atlanterhavet. Han hadde vokst opp i et klassisk kystsamfunn i Nordland og jobbet med det tradisjonsrike Lofotfisket, men pakket Amerikakofferten som 20-åring og mønstret på båten over Atlanterhavet. Rølvaag etablerte seg i Sør-Dakota i 1896 hvor han ble professor, og senere grunnlegger av Norwegian-American Historical Association – en forening som blant annet ville bevare den norske identiteten og kulturen hos innflytterne.

Han skulle senere bli kjent i Norge som en av de fremste skildrerne av utvandringen. De første bøkene («Amerika-breve» fra 1912 og «Paa glemte veie» fra 1914) kom for øvrig ut under pseudonymet Paal Mørch. Ti år senere var han en etablert forfatter av utvandrerromaner. «I de dage» fra 1924 og firebindsverket om norsk-amerikansk immigrantlitteratur «The Giants of the Earth» regnes som det fremste i sin sjanger.

Knut Hamsun (1859-1952) trenger neppe noen ytterligere introduksjon. En av de virkelige bautaene i norsk litteraturhistorie ble født i Gudbrandsdalen, men flyttet sammen med familien til Hamarøy i Nordland da han var tre år gammel. Det var her han vokste opp, og ballasten fra en barndom i tradisjonell kystkultur ble en viktig brikke i hans forfatterskap. Hamsuns skildringer fra Nordland er hyppige innslag i forfatterskapet, fra Pan (1894) til August (1930), hvor metaforene i naturen er tydelige: «Det lå et skjær langt ute, det lå alene, når sjøen ravet oppover dette skjær, steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste seg våt i været og så utover verden, fnysende så hår og skjegg stod som et hjul omkring hans hode».

For et dypere dykk ned i Hamsuns nordnorske verden, kan Nils Magne Knutsens utgivelse «Knut Hamsun og Nordland. Den lange veien hjem» fra 2006 være interessant lesning. Hamsun-eksperten vil vise hvordan den store forfatteren brukte nordnorsk stoff i litteraturen sin. Det er også verdt å ta en tur til Hamsunsenteret i naturskjønne omgivelser ved havstrømmen Glimma i Hamarøy for å se en utstilling som utforsker forfatterens omstridte liv og litteratur – og samtidig gir en fornemmelse av hva som kan ha inspirerte ham til å bli forfatter.

Da «Markens grøde» kom ut i 1917 ble den oppfattet som en hyllest til naturen og det enkle liv, men den kan også tolkes som en beretning om Nord-Norges moderniseringsepoke, kvinnekamp og spenningen mellom urbefolkningen og de moderne tidene. Boka som utvilsomt er Hamsuns mest kjente utgivelse, fikk Nobels litteraturpris i 1920.

Vett og uvett – stubber fra Nordland og Troms

Mens realismen sto sterkt i Hamsuns utgivelser, var Tromsø-mannen Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mer filosofisk anlagt. Han var først og fremst påvirket av den «filosofiske pessimismen» til tyske Arthur Schopenhauer, og utviklet sitt eget perspektiv på verden – omtalt som «biosofien». I tillegg til sine betraktninger utgitt i avhandlingen «Om det tragiske» i 1941, skrev Peter Wessel Zapffe blant annet «Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland» sammen med Einar K. Aas. Boka – som er illustrert av Kaare Espolin Johnson – gjengir 49 humoristiske beretninger fra 1800-tallet, blant annet basert på erindringer fra overlærer Ole Heide Aas (far til Einar) og hans oppvekst og virke i Øyhelle og Raftsundet.

Siden boka delvis er skrevet på nordnorsk dialekt, gir den innsikt i både språk og kultur i nord. Hans bok «Barske glæder – og andre temaer fra et liv under åpen himmel» (1969) ble kåret til tidenes norske fjellbok i 2008. For den som er ekstra interessert i tromsøværingens filosofi, er det verdt å merke seg «Å tenke med Zapffe – forfatteren, filosofen, pessimisten, humoristen, klatreren» av Dag O. Hessen som kom ut i 2024.

Cora Sandel (1880-1974) bodde flere steder i både Norge, Sverige og Frankrike, men hun skal ha omtalt Tromsø som sitt åndelig hjemsted. Sandel vokste opp i hovedstaden, og flyttet til «Nordens Paris» som 12-åring. Som en fiffig tilfeldighet skulle hun senere la seg fascinere av det virkelige Paris senere i livet, hvor hun først reiste for å utdanne seg som maler. Begge byene fikk viktige roller i hennes forfatterskap. Sandel er omtalt som en av Norges virkelige språkkunstnere, og skildrer ofte kvinneliv og kunstnersinn i de to byene. Selv om hun ikke skrev selvbiografisk, er hennes hovedpersoner gjerne kvinnelige kunstnere, mens handlingen er lagt til metropolen Paris og arktiske Tromsø. I Alberte-triologien går reisen fra en by som minner om Tromsø til det internasjonale kunstmiljøet i den franske hovedstaden.

Gisken Wildenvey (1892-1985) fra Austvågøy i Lofoten var på mange måter en del av kultureliten lenge før hun debuterte som forfatter. Jonette Pauline Andreassen fikk kallenavnet Gisken av den kjente østlandspoeten Hermann Wildenvey etter at de giftet seg i 1912, og hun fikk etter hvert sin egen karriere som forfatter. Selv om Gisken Wildenvey ikke ga ut veldig mange bøker, ble romankvartetten som startet med «Andrine» i 1929 svært populær. Ekteparet Wildenvey var lenge bosatt i København, men Lofotens taggete tinder og dype fjorder var alltid med når Gisken skrev sine bøker. Serien om Andrine gir for eksempel et glimt av oppvekst fra Lofoten og Vesterålen. Les mer om henne hos Arkiv i Nordland.

Hjemstavnsdiktning blir kult igjen

Leif B. Lillegaard (1918-1994) fra Sandnessjøen var en kjent kringkastingsmann fra NRKs radiosendinger, men ga også ut en rekke bøker om det hardføre livet til sjøs og langs kysten av Nord-Norge. I 1964 ga han ut en dokumentarisk bok om Majavatn-tragedien, hvor 23 motstandsmenn fra Helgeland ble fanget og drept av de tyske okkupantene. Dette temaet var bakteppet for flere av hans påfølgende utgivelser, som «Fangeskipet», «Draugen», «Siste Patrulje» og «Dramaet på Folla». Hans mest kjente bok skulle bli hyllesten til hans egen mor og en beretning om oppveksten på Helgelandskysten. «Mor» fikk bokhandlerprisen i 1981. Les mer om han hos Arkiv i Nordland.

Terje Stigen (1922-2010) fra Magerøya i Finnmark ble en kjent stemme i litteratur-Norge på 50-tallet takket være sine historiske romaner fra Nord-Norge. Han debuterte med «To døgn» i 1950, men gjennombruddet var «Vindstille underveis» fra 1956, hvor handlingen kretser omkring sørgående hurtigruteskip som får maskinstopp en sommernatt på Vestfjorden. Fire av passasjerene – tre menn og en kvinne – fortsetter reisen i en jekt, og slår i hjel kjedsomheten på den langsomme ferden med å fortelle hver sin historie om sine respektive liv langs kysten. «Stjernøy» (1959) er også en solid fortelling om livet på et (oppdiktet) fiskevær i nord. Ramsalt humor og blodig alvor fra en oppdiktet øy (men garantert inspirert av virkelige hendelser!), servert med livsvisdom og forfriskende naturskildringer.

Også Dag Skogheim (1928-2015) fra Helgeland var en produktiv forfatter som fokuserte mye på dramatiske hendelser i nordnorsk historie. Han skrev også mye om den medisinske kulturarven, basert på egne erfaringer som tuberkulosepasient. Skogheims litterære gjennombrudd kom med romanen «Sulis» i 1970, hvor handlingen er lagt til miljøet rundt gruvearbeiderne i Sulitjelma og på Nordkalotten.

Herbjørg Wassmo (1942-) fra Myre i Vesterålen er en av de mest markante stemmene fra nord. Den bestselgende forfatteren er kjent for bokserier hvor den nordnorske virkeligheten sett fra et kvinneperspektiv kommer fram. Wassmo ga ut to diktsamlinger skrevet på dialekt på slutten av 70-tallet, mens «Huset med den blinde glassveranda» fra 1981 ble hennes store gjennombrudd som romanforfatter. Dette var første del av triologien om tyskerungen Tora sin vanskelige oppvekst i etterkrigstiden i et øysamfunn i Nord-Norge, hvor tema som skam er en del av den naturalistiske skildringen. Serien ble fullført med «Hudløs himmel» i 1986.

I «Dinas bok» fra 1989 tar Wassmo leserne tilbake til et livlig handelssted med det fiktive navnet Reines på Nordland på midten av 1800-tallet. Hovedpersonen Dina Grønelv vokser opp på en stor gård, og fortellingen er spekket med dramatikk, og historien er ladet av spenningen fra barnets sårbarhet til kvinnens stolthet og iver etter å utfolde seg i et samfunn dominert av menn. Her er det ramsalte skildringer av kystmiljøet, ispedd emosjonelle karuseller og dramatiske hendelser med både dødsdrift og livslyst.

Oppfølgeren «Lykkens sønn» fra 1992 følger Dinas sønn Benjamin på studier til København, mens tredje bok i serien «I Karnas arv» fra 1997 er tilbake med nye generasjoner på Reines. Historien om Dina er også filmatisert i 2002 som «Jeg er Dina», med Maria Bonnevie og Gérard Depardieu i hovedrollene. Filmen ble spilt inn på Kjerringøy.

Lyrikk og saksprosa hever stemmen

Arven etter den folkekjære dikteren Arvid Hanssen (1932-1998) lever i beste velgående i musikkens verden, tonesatt av både Tove Karoline Knutsen, Kari Bremnes og Moddi – for eksempel «Søsken på Guds jord». Poeten fra Lenvik på Senja ivret etter å løfte samfunnets svakeste, og i tillegg til flere lyrikksamlinger ga han ut en rekke barnebøker hvor han skildrer fattigdom og sosial nød, men også varme og humoristiske skildringer av nordnorsk natur og hverdag. «Søsken på Guds jord» fra 1981 ble filmatisert i 1983, med Anneli Drecker i hovedrollen. Drecker har også gitt ut musikk med tekster av Hanssen.

Mens natur og kystkultur fra nord har vært inspirasjonskilde til utallige bøker, har også den moderne utviklingen i regionen vært et viktig tema for debatt. Sosiolog og forfatter Ottar Brox (1932-2024) fra Torsken på Senja utga flere bøker om dette temaet, deriblant «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966. Dette er en kritisk analyse av livsvilkårene i lokalsamfunn i nord, sett i lys av nasjonale strategier og sentralisering av både politikk og industri. Her rettet han en advarende pekefinger mot det stadig større effektiviseringsbehovet, som han mente ville ødelegge både lokalsamfunn og familier.

Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001) var både forfatter, illustratør, joiker og komponist. Den samiske multikunstneren også kjent som Áillohaš vokste opp i finsk Lappland, helt på grensen til Finnmark. Han ble født inn i en reindriftsfamilie, men tok lærerutdanning og etablerte seg raskt som kunstner i ulike sjangere. Hans første utgivelse på norsk var «Helsing frå Sameland» i 1979, en kunstnerisk og politisk tekst opprinnelig utgitt som «Terveisiä Lapista» i 1971. Stilen til Valkeapää beskrives som ekte og naturtro, mens hans lyriske tekster gjerne tar utgangspunkt i urfolks verdensbilde og filosofi. I tillegg til å være en sentral aktør i revitaliseringen av joik, komponerte han flere musikkstykker – deriblant til storfilmen «Veiviseren» i 1987, hvor han også spilte rollen som leder for siidaen.

Søringer blir nordlendinger

Noen blir nordlandsforfattere på grunn av arv, mens andre får sitt kall gjennom miljøet. Oslo-mannen Lars Saabye Christensen (1953-) faller helt klart i sistnevnte kategori.. Selv om mange av Saabye Christensens mest kjente utgivelser har handling fra hovedstaden, er det også veldig mye som utspiller seg nord i landet. Han bodde nemlig på Sortland fra 1983 til 1998, i det som i utgangspunktet bare skulle være et par år.

I Vesterålen møtte jeg en voldsom og fascinerende natur, og hyggelige og spennende mennesker. Dette ga meg nye bilder og historier. Naturen var sterk og jeg ble overveldet av lyset.

Lars Saabye Christensen, i intervju med VG da han etter hvert flyttet tilbake til Oslo

I 1989 skildret han naturen i nord i den illustrerte utgivelsen «Vesterålen – lyset, livet, landskapet», mens «Den arktiske drømmen» fra 2007 er en fengende tekst om vind, hav, tid og stillhet – med vakre bilder av fotografen Trym Ivar Bergsmo. Forfatteren som stadig inkluderte kultur og natur i nord i sine bøker var også en av de medansvarlige for «blåbyprosjektet» i Sortland. Her engasjerte han kystsamfunnets ungdom til å skrive tekster på de blå husveggene, i et prosjekt kalt «Skrift på blå bunn» fra 1998. Sortland har som seg hør og bør et eget bibliotek dedisert til Lars Saabye Christensen. I Saabyes Bibliotek finnes alle bøker av forfatteren, inkludert oversettelser (!). Biblioteket holder til på Sortland Hotell, som blant annet var sentralt i boken «Bisettelsen» fra 2008. Dette er avslutningen på triologien, som startet med den moderne klassikeren «Beatles» fra 1984.

Også Roy Jacobsen (1954-) vokste opp i Oslo, men i likhet med den jevnaldrende forfatterkollegaen Saabye Christensen bodde han flere år i Nord-Norge. Jacobsen flyttet nemlig til sin mors hjemsted på Dønna i midten av 20-årene. Dette ga mye inspirasjon til den historiske romanen «Seierherrene». Romanen fra 1991 ble en skikkelig bestselger, og følger tre slektsledd med utgangspunkt i Helgeland på 1920-tallet – og med avslutning i Oslo 60 år senere. Jacobsen vendte tilbake til kystmiljøet i Nordland i fortellingen om Ingrid Barrøy som startet med «De usynlige» i 2013. Dette ble en serie på fire bøker, hvor også «Hvitt hav» (2015), «Rigels øyne» (2017) og «Bare en mor» (2020) skildrer Helgelands kyst- og kulturhistorie på innsiktsfullt vis.

Litteratur fra Nord vinner hjerter og priser

Morten A. Strøksnes (1965-) har et allsidig forfatterskap av dokumentariske bøker. Flere av utgivelsene til den Kirkenes-fødte skribenten er i sjangeren reiseskildring, med alt fra bilturer i Øst-Europa til Mexico. Hans magnum opus er imidlertid «Havboka (Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider)» (2015) med handling fra Skrova i Vesterålen. Den kritikerroste boka tar for seg havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. En annerledes bok om Nord-Norge – og en moderne klassiker.

Fiskere snakker ofte om båter som levende vesener. Om de presses til det, innrømmer de selvsagt at båten er død materie, men innerst inne vet de at dette alminnelige synet er feil. Det er kanskje fordi de to er så nært knyttet sammen og at båtens egenskaper kan være et spørsmål om liv eller død når det røyner på.

Fra «Havboka» av Morten Strøksnes (2015)

Strøksnes har også skrevet «Hva skjer i Nord-Norge?) fra 2006, som er inspirert av Ottar Brox sin bok med samme tittel fra 1966. Her reiser han fra Vesterålen til Kolahalvøya for å belyse Nord-Norge fra ulike vinkler, i det som er en beretning om utvikling, historie og ikke minst identitet.

Laila Stien (1946-) fra Rana i Nordland og bosatt i Alta er både novellist, romanforfatter og oversetter. Hun har utgitt en rekke diktsamlinger og barnebøker fra nordnorsk og samisk miljø. Hun har dessuten gjendiktet og oversatt flere samiske utgivelser til norsk, deriblant Nils-Aslak Valkeapää sine utgivelser. Hennes egen «Vekselsang» fra 1997 handler om tre samiske kvinner fra hver sin generasjon som forteller om sine liv til en fremmed samfunnsviter som holder på med et forskningsprosjekt. Det gir både innsikt fra en kultur i endring, og perspektivet fra den utenforstående. I 2015 ble Stien utnevnt til æresdoktor ved Norges arktiske universitet for innsatsen med nettopp oversettelsesarbeid fra samisk, samt hennes eget forfatterskap.

Sissel Solbjørg Bjugn (1947-2011) ble født på Setermoen i Troms og vokste opp i Østfold og Oslo. Hun studerte filosofi i Tromsø, jobbet i fiskeindustrien i Båtsfjord og bosatte seg senere i Sulitjelma og Bodø. Hennes bokdebut kom i 1978 med diktsamlingen «Den første avisa på Lofotveggen og andre tekster», som hun selv omtalte som en montasje. Her er det en miks av tekster, sitat og tegninger, og utgivelsen ble belønnet med Tarjei Vesaas´ debutantpris. Hun utga både romaner, diktsamlinger og barnebøker. Mange bøkene til Sissel Solbjørg Bjugn har røtter i det nordnorske universet, og omhandler tema som klasseforskjell og moderniseringsutfordringer.

Ellen Einan (1931-2013) fra Svolvær jobbet blant annet som pleier ved en aldersheim og hotellresepsjonist i Lofoten, og det var først i godt voksen alder at hun begynte å skrive. Selv om debuten med «Den gode engsøster» kom ut først i 1982, ble hun raskt en anerkjent lyriker – men hevdet selv at hun ikke forstod hva hun selv skrev – i en stil omtalt som «automatskrift». Det gjorde uansett inntrykk på andre, og i 2009 ble hun tildelt Havmannsprisen for «Noen venter på bud». Les mer om henne hos Arkiv i Nordland.

Ellen Hofsø (1948-) fra Bodø og i en periode bosatt på Stokmarknes har skrevet flere romaner med tema fra nord. I 2023 ga hun ut «Messe for de navnløse» som handler om pitesamisk historie. Hofsø tar også for seg de litt glemte sidene av nordnorsk historie, og «Elvesang» (2017) er en historisk roman om transporten av kvenske barn fra Tornedalen i Sverige til kysten av Norge på midten av 1800-tallet.

Nyere penner fra Nord

Den relativt sparsomt befolkede landsdelen lengst nord er full av særpreg. Det gjelder både natur og lynne, og selv mange av de etablerte forfatterne fra Nord-Norge som har flyttet til andre steder i landet eller utlandet, har med seg arven fra nord. Vind og vær og fjord og fjell fortsetter å inspirere nye generasjoner av forfattere. Her er noen nyere stemmer fra Nord-Norge verdt å sjekke ut:

Endre Lund Eriksen (1977-) ble født i Bodø, og er bosatt i Tromsø. Den produktive forfatteren er særlig kjent for bøkene om «Pitbull-Terje», og fikk Kirke- og Kulturdepartementets litteraturpremie for debutboken «Pitbull-Terje går amok» i 2002. Han fikk også Havmannprisen for «Ingen kan stoppe meg no», en oppvekstroman fra Bodø på 80-tallet. Sammen med Mathias N. Asplund, Sondre Midthun, Morten A. Strøksnes, Ragnfrid Trohaug og Tor Eystein Øverås fikk Endre Lund Eriksen frie tøyler til å skrive om sin relasjon til Bodø i «Bodøboka» (2024), i en tekstsamling hvor noveller, essays og poesi løfter alternative historier om byen og menneskene frem.

Ragnfrid Trohaug (1975-) kommer fra Bodø og er bosatt i Oslo hvor hun er forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm. Hun har selv skrevet flere barne- og ungdomsbøker. Hun ble tildelt Blix-prisen og Kulturdepartementets debutantpris i sin sjanger for debutboka «Okkupert kjærleik» i 2000.

Tor Eystein Øverås (1968-) ble født på Finnsnes, og har tilhørighet til både Trondheim og Bodø. Hans første bokutgivelse var «Tittelløs» i 1993, og har senere vært redaktør for litteraturmagasinet Vinduet og gjort seg bemerket som litteraturkritiker. De siste årene har han blant annet gitt ut «monografi» om Sissel Solbjørg Bjugn, og var en av forfatterne som bidro til «Bodøboka» i 2024.

Litteraturviter og barnebokforfatter Thoralf Fagertun (1980-) fra Meløy og bosatt i Bodø ga ut den festlige barneboka «Familien Gnork» i 2022. For denne ble han nominert til debutantprisen Trollkrittet. I «Kobbs hus» (2024) får leseren bli med ut på en spennende skattejakt hvor ingrediensene er alt fra sinte isbjørner og honninggrevlinger, vennskap og morsomme eventyr.

Frode Granhus (1965-2017) fra Leknes i Lofoten gjorde kometkarriere som forfatter med bokserien om politibetjent Rino Carlsen – og skapte nærmest sin egen litterære sjanger omtalt som «Lofotkrim». Den ville naturen og det voldsomme været i regionen skaper perfekte rammer til dramatiske historier og dirrende spenning. En miks av mystiske lurendreiere, lokalsamfunnets særpreg og geografiens kontraster gjør seg godt i krimsjangeren. Granhus debuterte med «Hevneren» i 2003, og det store gjennombruddet kom med «Malstrømmen» sju år senere. «Stormen» fra 2012 ble nominert til både Rivertonprisen og Bokhandlerprisen.

Mikkel Bugge (1978-) ble født på Sortland, og vokste opp i Vesterålen. Forfatteren som er bosatt i Oslo debuterte med novellesamlinga «Yttersider» i 2007, og fikk Havmannprisen for «Gå under jorda» fra 2010 – en bok forfattere og anmelder Knut Faldbakken omtalte som «en mørk saga som likevel er både lett og fornøyelig å lese» i VG. I den Brageprisnominerte novellesamlinga «Tauet» fra 2014 er blant annet Steigen en del av historien.

Sigrid Agnethe Hansen (1989-) fra Harstad gjorde seg først bemerket med debutboka «Ser du dette?» i 2020. Tre år senere fikk hun Blixprisen for sin andre utgivelse, «Du veit ingenting». Fortellingene i bøkene henger til en viss grad sammen, og handler om en ung jentes oppvekst, med sårbare tema som utenforskap, vennskap og søskenkjærlighet.

Henning Howlid Wærp (1959-) er litteraturforsker, forfatter og kritiker. Som professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet har han gitt ut flere relevante bøker om nordnorsk litteratur, hvor særlig «Arktisk litteratur. Fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde» fra 2017 er interessant for alle som jakter nordnorske referanser i litterære utgivelser. Her får vi alt fra analyser av polarekspedisjoner til romaner og lyrikk fra nord, med fokus på både sakprosa og skjønnlitteratur signert alt fra moderne bestselgere til gamle, glemte forfattere.

Ellisiv Lindkvist (1973-) fra Dyrøy mellom Senja og fastlandet i Troms er dramatiker og forfatter med røtter i Nord-Norge. Bokdebuten kom med «Alt jeg skriver er sant» fra 2007, mens Lindkvist fikk Havmannprisen for «Ditt røde hår, Unn» i 2013.

Den samiske poeten og forfatteren Sigbjørn Skåden (1976-) fikk tildelt samme litterære utmerkelse for beste nordnorske bok for «Våker over dem som sover» i 2014. I boka følges den unge samiske kunstneren Amund Andersen som reiser til Kautokeino for å jobbe mot en utstilling, mens historien fletter inn fortid og de store omveltningene i samenes kultur i moderne tider. Skåden debuterte med langdiktet «Skuovvadeddjiid gonagas» i 2004, hvor tema og handling er fra mellomkrigstiden i Ofotenregionen. I 2012 skrev han faktabarneboka «Sámit/Samer», som er utgitt på nordsamisk og norsk og er en del av Cappelen Damms faktaløveserie.

Kjersti Kollbotn (1959-) kommer opprinnelig fra Nordfjord, men har vært bosatt i Tromsø siden midten av 90-tallet. Hennes romandebut «Eg er mamma, eg skal vere god» fra 2009 skildrer livet i Tromsø og Nord-Norge, og fikk Blix-prisen i 2010.

Ingeborg Arvola (1974-) vokste opp i Tromsø, og bosatte seg siden i Oslo. Flere av hennes romaner har nordnorsk tema, og «Ingen dager uten regn» fikk Havmannprisen i 2008. I 2022 vant hun Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for voksne med boken «Kniven i ilden. Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet». Dette er en historisk roman som begynner med at finske Brita Caisa bryter opp med hjemstedet og går på ski mot Bugøynes i Finnmark i 1859, hvor havet visstnok skal koke av fisk. Den levende stilen beskrives så realistisk at leseren nærmest kan lukte blodet etter slaktingen av reinsdyr, kjenne den sursøte smaken av multebærene som plukkes fra vidda og føle på kulde og varme. Boka gir en leseropplevelse som «skjærer inn i et krevende liv på Nordkalotten, med den fascinerende kvinnen Brita Caisa i front – vakker og myteomspunnet», skrev VGs anmelder da boka kom ut i 2022. Den fikk også Brageprisen samme år. To år senere var oppfølgeren «Vestersand» klar, også denne til svært positive omtaler. Her er det tema som hvalfangst og amerikareiser, fiske og badstue – ladet med sjalusi og kjærlighet.

Mari Andreassen (1983-) kommer fra Tromsø, hvor hun også har gått på forfatterstudiet. Hennes bokdebut kom i 2019 med novellesamlingen «Hvor lenge varer vi». Denne ble nominert til Brageprisen.

Saia Marilena Stueng (1993-) fra Karasjok debuterte med den nordsamiske ungdomsromanen «Hamburgerprinsessa», satt til en liten samisk bygd i Nord-Norge. Den ble så populær at forlaget var utsolgt for bøker bare kort tid etter utgivelsen, og fikk oppfølger i form av «Hamburgerprinsessa – Eallá dušš oktii» i 2023. Stueng har gått på Samisk forfatterforening og Smaetinges forfatterstudium, og har mastergrad i samisk litteratur fra Uit Norges arktiske universitet.

Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia, Arkiv i Nordland, NRK og ulike forlags egne omtaler av deres utgivelser.