Nordlandsbanen er den store reisen mot nord

Tilbakelent i et togsete, trekkes vi gjennom frodige daler, over fjellkjempen Saltfjellet, inn i et grenseland mellom sør og nord. Forbi Polarsirkelen, som fra våren av markerer den lyse, forførende sommernatta. Så godt det er å synke ned i togsetet etter at all bagasje er trygt plassert! Rykket i togsettet markerer en ferie i emning. Så velkommen det hele er.

Reis nordover i menneskevennlig fart

Uansett om du klyver ombord i Trondheim eller i Bodø, får du ta del i en herlig forestilling som naturen og kulturlandskapet spiller opp til utenfor togkupeen. Skinnelangs spores vi inn mot både små og store opplevelser gjennom Helgeland og Salten. Kanskje har du en bok du vil lese underveis? Noen du vil skrive til? Eller dele reisen med, småprate om det utenfor som du tar del i? Underveis er det tid til å bli bedre kjent, være nær og til stede: Ta igjen tid, sammen.

Jeg har med en liten venn som reisefølge

På denne ferden er min vitebegjærlige nevø med. Nord-Norge er for han som har vokst opp i Valdres som et fremmed, ukjent land han kjenner fra tantes beskrivelser, fanget ned på postkort over år. – Tenk tante, nå skal jeg til Nord-Norge! Adam er en engasjert førstegangsreisende på åtte år, med en iver som smitter over. Alt jeg har sett før, forsterkes. Å nesten komme for sent til avgang, ble en opplevelse det også: I Trondheim rakk vi akkurat toget på morgenkvisten. Vi koste oss sånn at tiden fløy. Som pusten igjen ble følbar, kunne vi innta medbrakt frokost fra Hotel Britannia. Reisen begynte som en drøm i en lettere sjokkert, nyvåken tilstand. Pui! Jo, det var godt å lene seg tilbake i togsetet!

Aktivisering og litt action oppstår naturlig underveis

Når pusten igjen er en venn er vi vel vitende om at de neste ni timene ligger befriende åpen foran oss før vi når frem til stormhavets rand; begynnelsen av den beryktede Vestfjorden. Umiddelbart går det sport i å fotografere der hvor toget stanser. Aktiviteten oppstår naturlig. På alle av Nordlandsbanen togstasjoner stikker vi nesen ut der vi kan. «Den store reisen» dokumenteres behørig med bilder av oss selv under stedsskiltene. Frosne øyeblikk som umiddelbart sendes til mormor Sigrid, barnefødt i Breivika i Salten, eller Salta som de riktig gamle sa. Bevis på at Adam endelig er på sporet av nord, kvart nordlending som han er. Selv om vi beveger oss i vårt eget land, reiser vi i landskap ulikt innlandet han kommer fra. En eventyrlig variasjon ligger foran oss.

Sol midt på natta, går den an?

– Hæh? Det tror jeg ikke på, sier Adam og ser undrende på meg. Snakker jeg sant? Eller er det eventyr jeg forteller igjen? – Jo, påstår jeg. Solen skinner også sent om kvelden, stedvis midt på natta i Norge vårt Nord-Norge. Nei, det tror han ikke på, altså. Jeg smiler mens jeg minnes barndommens fortryllende, lyse sommernetter i Breivika. Å være underveis med en liten pjokk som selv mener han er ganske stor, innebærer rastløshet og minst tusen spørsmål. Ja, hvor mange tuneller reiser vi gjennom på Nordlandsbanen? Før jeg avslører at jeg ikke vet, distraherer jeg han: Se fossefallet! Se det juvet, se huset fra gamle-gamle dager og se der! Så, når Adam blir rastløs igjen, leter jeg frem kompassappen. I togsetet lærer han om himmelretninger, og ekstra spennende blir det å følge med på kompasset når toget svinger. Gaveforslag noteres ned; et ekte kompass!

Underveis kjenner jeg i mitt indre kompass at vi er på riktig vei

Plutselig er jeg i en tidsreise. Tilbake til min egen første reise med Nordlandsbanen. Med mormor Ragna fra Lofoten. Vi reiste midt på natta, vinterstid. Vi hadde Breivika i Salten som mål. Sånn omtrentlig på den andre siden av Skjerstadfjorden fra Fauske. Minnet om en konduktør i staselig uniform og lue med brem dukker opp, som vennlig geleidet oss inn til et lite krypinn av et ly for natten. Kofferter uten hjul ble buksert inn, under den nederste av tre køyer.

Gjenkjennbare lyder fremkaller gamle reiseminner

Minner om en myk, tykk nattkjole i bomull og klatring i stige etter tannpuss dukker opp.Helt oppunder taket, mens mormor Ragna snorket lett i køya under, ble jeg vugget i søvn av uvante lyder. Over Saltfjellet i et kav av vind og snø. Gjennom natten nordover forsøkte jeg å holde meg våken, men slumret lett og våknet til og fra av metalliske lyder fra bremsene, av lys fra perrongene som fant veien inn på sidene av en blendegardin: Snøen føyk under glødende lampeskinn. Så plutselig, i løpet av natten på uvisst sted kom plutselig en fremmed inn! Kvinnen la seg i den nederste, ledige køyen. Den gang kunne man dele kupe. Mormor lå trygt under meg i midten, å høre hennes lette snorking fant jeg enda mer trygghet i: Jeg visste at hun var der, nære. Reisen ga en følelse av spenning, et eventyr inn i det ukjente. Tilbakeblikket er også en reise inn i krokene hvor sorgen også bor. Savnet, etter dem som var. 

Tante! Er vi i Nord-Norge snart nå?

Adam har stilt seg i midtgangen for å kjenne på togets bevegelser. Opp med telefonen! Joda, vi er en blå prikk på en app som nærmer oss en rød stripe: Grensen til Nordland fylke. Nøye følger vi med, jubelen fyller kupeen når prikken er på riktig side. Vi forstyrrer få; lørdag er en rolig helgedag. Åtteåringen telefonerer sporenstreks hjem til mamma Tove i Valdres, barnefødt i Bodø: Nå er jeg i «Nord-Norge-landet» hoier han, og ser spørrende på meg: – Var du like liten som meg da du reiste med oldemommo? Tidsaspektet på over tretti år er som en evighet for en pjokk som starter sin egen tidsregning ved iPhone 4. – Tja, jo, kanskje ett år eller to mindre. Siden ble det mange reiser skinnelangs nordover. For min absolutte favorittmåte å reise på er med tog.

Gjennom et frodig skoglandskap nærmer vi oss Mosjøen

Mosjøen er en sjarmerende trehusby, med lang kafétradisjon. Reiser du på hjul, sving endelig av fra E6! Derfra er det umulig å se hvilken herlighet du ellers går glipp av! I Mosjøen ligger kafeer og spisesteder i idylliske Sjøgata, et «må-oppleve» for den som er nostalgisk anlagt. Her ligger en fotogen, særdeles insta-vennlig og verneverdig bensinstasjon fra den tiden da E6 gikk rett gjennom byen! Søker du litt mer action, ligger det en Via Ferrata på den andre siden av den her temmede og ellers ville lakse-elven Vefsna som renner forbi rekken med gamle trebrygger før den sammenblandes med Vefsnfjorden. Action får du om du våger deg ut i Zip-linen et stykke på vei opp i fjellsiden av Øyfjellet. Hui hvor det går! Gjør du som oss, og tar turen to ganger på rad?

En historisk trebebyggelse gjør inntrykk

Her, hvor det gamle er så visuelt til stede, ramler man raskt inn i forestillinger om hvordan livet har vært. Nedenfor togstasjonen som åpnet i 1940, tett på elvebredden, ligger Fru Haugans, ett av våre historiske hoteller. I drift siden 1885, av fem generasjoner med kvinner. Hotellets tilstedeværelse er enda eldre, helt siden 1794 har folk kunne fått ly for natten her. I museumsavdelingen får du se hvordan rommene var innredet den gang da. Overnatting er allerede bestilt, til returen på vei sør. Vi stiger raskt av for nye bilder på togstasjonen, før vi raskt er om bord igjen.

Mo i Rana, byen ved «Den blå veien, er i utvikling

Ferden videre til Mo i Rana er flott, jernbanen tar oss tett på Vefsnfjorden, kalt Vaapstenvoene på sørsamisk, mot den tidligere industribyen som ligger i hellinga ned mot østsida av Ranfjorden, hvor fjell og fjord forenes. Mo i Rana kan skilte med en innholdsrik og omfattende industrihistorie, med mange menneskeskjebner, samt en sterk teatertradisjon med varierte oppsetninger på scenen til Nordland Teater. Omstillingen byen har vært gjennom de siste årene, byr på flere spennende opplevelser for tilreisende og fastboende. Helt nytt er et innholdsrikt vitensenter hvor også Helgeland museum, avdeling Rana; holder til.

Vi tar en avstikker mot kysten og under jorda

Fra Nordlandsbanens stopp på Mo i Rana, kan du ta deg ut til kysten med buss. Til det ytre av Helgeland. «Den blå vegen», fortsetter fra Mo som en del av Europavei 12, videre helt ut Træna vest i havet. Ferjen ut dit over det åpne havstykket Trænfjorden er en del av veinettet, som henger sammen helt til Petrozavodsk i Russland, gjennom Sverige og Finland, øst av Mo i Rana. Langt tilbake har det vært en utstrakt handel på tvers av grensene. Ved Hemmavann tilbys svenskevarer fra en veteranbuss, et populært tilbud hos fastboende. En gang var det svenskene som trakk ned til Mo i Rana for å handle og bytte varer. Et visuelt hint av den tiden er den eldste delen av Meyergården, et tradisjonsrikt hotell som til likhet med Fru Haugans er sammenføyd med en moderne fløy. Etter å ha hoppet av og på perrongen også her, gleder vi oss til returen, til å utforske grottene utenfor byen, og til følge «Den blå veien» til kyststedet Nesna, til ørnesafari og ei snill stund i «Lille Syden», et sjarmerende lite badeland.

Det stiger langsomt mot grenseland

Spenningen stiger gjennom Dunderlandsdalen. Vi nærmer oss polarsirkelen: Midnattssolens grense. Som toget skrår opp mot Saltfjellet, er vi på sporet av en svunnen tid. Det mektige dalføret langs vassdraget Ranelva, en fosserik og sterkt svinget bre-elv. Vi farer over broer stablet stein for stein, noen tilvirket av sagnomsuste rallere, hardføre grovarbeidere. Broer som lar Nordlandsbanen bringe oss over juv og avgrunner. Stedvis skvetter vi til, ettersom vi kommer ut av en skog og plutselig føler at vi henger litt i luften. Vi suser forbi gamle høyløer som nok blir stående til de faller sammen. Forbi nedlagte stasjonsbygg, og gården til Ole Tobias Olsen, Nordlandsbanens far. Tre generasjoner tok det å kjempe frem banen. Før sin tid, mens banen var et tankesprang og en kampsak, kaltes den Via Dolorosa, kan vi lese. I flere slektsledd måtte folk herfra vandre til maktens sentrum i sør med et urokkelig pågangsmot i motgang, for å forfekte håp og drømmer før Nordlandsbanen endelig ble vedtatt, og påbegynt.

En voldsom historie skjuler seg bak sterke naturopplevelser

Jo, takk skal de ha, forkjemperne, for at vi kan vi lene oss tilbake og ta inn over oss naturen utenfor på vei opp fra dalen: Opp sørøsthelningen av Saltfjellet til en naken fjellslette hvor høyeste punkt ligger 680 meter over Nordsjøen. Fjellheimen vi forserer er et grenseland for en rekke arter. Grana vokser ikke nord for Rana, sies det på folkemunne. Men. Nordlandsbanen, denne vakre togstrekningen, er også en del av et mørkt kapittel i samferdelshistorien. Det dramatiske bakteppet berører. Særlig over Saltfjellet.

Motorsykkelmuseet og Blodveismuseet forteller om lidelse

Hos Arctic Motorcycle Museum på Storforshei nord for Mo Rana, får vi på vei sør igjen et sterkt innblikk i historien. Her viser Benny Sætermo, eier av museet fram krigsrelaterte gjenstander. Han formidler engasjert historier han har fått overlevert muntlig av tidsvitner av andre verdenskrig. – Få steder er det grått så mange tårer som langs Nordlandsbanen, forteller han. Samlingen hans av gjenstander tar besøkende nært på den voldsomme historien om Polarbanen som den da het. En historie vi ikke kommer vi unna. Vanskelig skal det la seg gjøre å forbli uberørt. Når vi tar inn over oss lidelsene er det en liten flik av en trøst å tenke på medmenneskeligheten som ble utvist av lokalbefolkningen i Saltdalen. På Blodveismuseet på Rognan kan du forsterke din tilnærming til det som for oss er historie, som for andre var en knallhard virkelighet. Rundt 30.000 krigsfanger anslås å ha utført tvangsarbeid på Nordlandsbanen.

Spor av menneskelighet gjør inntrykk

Det blir en trøst å få vite at flere Saltdalinger hjalp fanger med å unnslippe. På mange gårder finnes fortsatt små gaver som sultende krigsfanger laget og kastet over piggtrådgjerder i takknemlighet for en matbit, stukket til i smug. Som små skrin, laget av det lille de hadde tilgjengelig. Noen av krigsfangene som overlevde rømmingen ved hjelp av en fjellvant befolkning gjennom et viltert og storslått landskap, kom tilbake mange år etter. Nok med et urolig sinn til en storslått natur. Mor Sigrid husker takknemligheten mange av de viste til lokalbefolkningen. Men også deres desperasjon, og rene skjære fortvilelse over gjensyn med steder hvor umenneskelige krigsforbrytelser fant sted. – Det er en grusom historie, som fortsatt lever i oss har satt en real støkk i meg, selv om jeg ble født i 1957, forteller hun. Som mange i Salten har hun vokst opp med skildringer fra en tid vi bare kan håpe at mennesket lærer av.

Nord har en sterk tiltrekningskraft

Å krysse Polarsirkelen gleder mange seg til.  – Det er jo en grunn til at folk går ned på kne på parkeringsplassen og frir, forteller Benny. Polarsirkelen er for mange en viktig grense å krysse: Den anses som porten til det høye nord. På nett kan man se det historiske øyeblikket da Polarsirkelen ble krysset første gang med togpassasjerer om bord. Et tau ble kuttet med tollekniv: Silkebånd og saks passet seg ikke på denne værharde togstrekningen. Trekker vi en linje rett ut til kysten, krysser polarsirkelen omtrent der hvor havfjellet Trænstaven dekkes av øyfjellet Hestmona. Vipps, så er man i midnattssolens rike! Kanskje en klisje, men, klisjeer har blitt til av gode grunner! Landskapet blir villere etter Saltfjellet.

Landskapet blir villere etter Saltfjellet

Selv om man ikke umiddelbart merker polarsirkel-grensen over det viddeaktige Saltfjellet, så endrer landskapet seg like etter, på vei ned fra Saltfjellet. Så annonseres Lønsdal stasjon: En mulighetens stasjon. Her stiger man av toget og kommer rett inn i fjellheimen. Fantastisk! Herfra er det mange turmuligheter. Nedstigningen bringer frem et minne som får meg til å holde meg godt fast i togsetet bare ved tanken. Rett før nedstigningen; pass på å se ut!

Junkerdalsura er et dramatisk elvejuv i øst.

Av mine første minner i livet er en kjøretur på den stedvis elleville gammelveien, riksvei 77, «Graddisveien» over Kjernfellet, som i dag er sykkel og vandringsvei. – Det sier seg selv, det var om å gjøre å ikke se ned, når vi kjørte rundt skrenten. For da så vi rett ned i juvet langt nedenfor oss! Delvis kjørte vi på gammelveien som ble utbedret i 1973. Så smalt var det at vi måtte stoppe for møtende biler på tilmålte møteplasser. Husker du skiltene med M, spør mor Sigrid i telefonen, og skyter inn: – Men det var da ikke noe spesielt, slik var det over hele Saltdalen, påstår hun. Uansett, ned fra Saltfjellet har du foran deg et  mektig panorama, min absolutte favoritt-strekning på Nordlandsbanen.

Brems! Bli med på et lite tilbakeblikk

Forresten, vent litt, før vi suser ned mot Storjord langs en bratt fjellside: Lønsdal var en tid Nordlandsbanens endestasjon. En tid ble fisk ble sendt opp hit i biler for videre frakt med tog mot sør. Noe av drivkraften til Nordlandsbanens pådrivere, var at fiskerne skulle få bedre utbytte av fisken sørpå og i Europa. Fryst fisk ga visst bedre priser enn tørrfisk. Herfra er dengamle rallarveien ned til Storjord under utbedring. For den som liker å sykle kan du enkelt ta deg videre fra Storjord til Rognan stasjon på flat mark. Eller gjøre som vi, leie sykler på Nasjonalparksenteret, for å utforske merkede stier som tar oss over luftige hengebruer som tar oss over Junkerdalselva og Lønselva. To elver som møtes ved Storjord og danner Saltdalselva. Her kunne vi studere dødisgropen like bortenfor det lille, sjarmerende Storjord Hotel.

Vi takker ja til sjokolade og nytrukken kaffe

Plutselig komme kafevert Yvonne og vennlig byr på nytraktet kaffe og sjokolade. Vi har unnet oss litt luksus, og reiser på det man i gamle dager kalte for første klasse. Tante drikker så mye kaffe på en ni timers tur at det raskt lønner seg uansett. For med pluss-billett får man med i prisen en uant mengde oppkvikkende styrkedrikk. Å plutselig få en sjokoladebit rett i handa gleder en liten pjokk.

Så annonseres Fauske over høyttaleren

Kompassappen jobber intenst i det vi svinger vestover, fra Fauske videre mot Vestfjorden, og endestasjonen Bodø. Fauske er forresten fortsatt et viktig knutepunkt videre nordover, med buss. Visstnok strømmet et hav av mennesker til i november 1958 da Nordlandsbanens etappe fra Røkland til Fauske åpnet. Selv om strekningen bare talte 40 kilometer, lå det et realt arbeide bak den utfordrende strekningen.

Nostalgien har ikke stått stille

Ved perrongen er det et spor av en tid som var, som fortsatt er: Fauske jernbanekafe. Kan vi kalle den for en institusjon? En slik som folk kanskje tar litt for gitt i hverdagen, den er der jo bare. Maten kan vi bringe til bordet på velbrukte brett, servert og ekspedert av en hyggelig betjening. Her har nok mange stilnet sulten mens de har ventet på skyss til steder de forhåpentligvis gledet seg til å komme til.

Vi nærmer oss, sville for sville

Langsetter den brede Skjerstadfjorden flukter jernbaneskinnene stedvis omtrent med fjorden. Vi passerer gamle, velholdte hus i kjent nordlandsstil og forfalne husmannsplasser som man får lyst til å gi en klem. Reiser du utenfor sesong, før løvet spretter eller etter at det faller, får du den beste utsikten! Etter Tverlandet, ut mot Saltstraumen, tegner Børvasstindene seg mot himmelen på den andre siden av Saltfjorden.

Når toget nærmer seg endestasjonen, pakker vi og gjør oss klare

Himmelen er klar i dag, og jeg er så spent på Adams reaksjon når han senere på kvelden skal få se sola før han legger seg. Første store mål for reisen nærmer seg, Nordlandsbanens endepunkt: Bodø, ved terskelen til Vestfjorden. Å reise sakte, med tog, føles så riktig. Et sted leste jeg at en eldre kvinne gjerne ble sittende noen timer på flyplassen, mens hun ventet på at sjelen skulle komme etter. Den har vært med oss hele tiden, føles det som! Herlighet så glad jeg for at vi reiser skinnelangs, tenker jeg mens vi lytter til Moddi: «Hundre mil er ikkje langt i jernbanevogn.»

Endelig er vi fremme ved reisens mål

Hurra, vi er fremme, i Bodø by! En hyggelig konduktør som har sett oss hoppe av og på ved stasjonene underveis, spør vennlig om vi vil foreviges sammen. Så koselig det er å ha et bilde av oss to sammen! Slik vennlighet gjør oss like lys til sinns som den klare nordlandsnatta ser ut til å bli. Vi er fremme ved endestasjonen for Nordlandsbanen, som svært etterlengtet i 1962 ble åpnet i full flaggutsmykning og jubel fra de fremmøtte. I dag kan vi med den største selvfølgelighet ankomme Nordlands fylkeshovedstad. Beriket av alt det som skjedde mellom avgang og ankomst. Vel fremme ønsker jeg at togreisen vedvarte. I sporet bak oss har vi en reise i gode samtaler, spørsmål, forklaringer og for meg en ny forståelse for hvilken læring det er i ulike apper. Eventyret og «Den store reisen» skal få fortsette fra Bodø. Først må vi bare sikre oss bilder, hoppende glade, foran Bodø-skiltet.

––––––––––

Nordlandsbanen er en uavbrutt linje i jern, et direkte bånd mellom Oslo og Bodø med Trondheim som bindeledd. Nordlandsbanen før ble kalt Stambanen mot nord, på samme måte som E6 tidligere ble kalt for Stamveien.