Det slår deg når du reiser i det ytterste nord at mange av husene ser ut til å være bygd samtidig. Det er de også, og Ingebjørg Hage tar i denne artikkelen oss igjennom gjenreisningsarkitekturen i Nord-Troms og Finnmark. Her er det nemlig mange overraskelser og mye fin arkitektur skapt med begrensede midler.
Reiser du i Nord-Troms og Finnmark, ser du at bebyggelsen over store områder er ganske enhetlig i størrelse og formspråk, det gjelder både i byene og på landsbygda. Det er gjenreisingsbyene og gjenreisingsbebyggelsen. Tidens idealer for arkitektur og byplanlegging førte til byer og bebyggelse som kjennetegnes av enkelhet og den menneskelige målestokk.
Gjenreisningsarkitekturen er synlig over alt
I byene er det sentrumsområder med lyse bygninger bygd i mur og betong omkranset av boligområder med fargeglade trehus. På landsbygda er det gårdsbebyggelse med bolighus og uthus, gjerne med lyse bolighus og låverøde uthus. Det vi ser er bygd i siste del av 1940-tallet og på 1950-tallet. Det er resultatet av myndighetenes og befolkningas felles anstrengelser for å få en hel landsdel i gang igjen etter krigen. Siste verdenskrig rammet Nord-Troms og Finnmark hardt. I store områder ble førkrigstidas bygninger og infrastruktur utslettet ved okkupasjonsmaktens tilbaketrekking og brenning høsten og vinteren 1944/1945.
Byene måtte reises fra grunnen
Byene i Øst-Finnmark – Kirkenes, Vadsø og Vardø – ble skadet av alliert bombing gjennom hele krigen. Byene i Vest-Finnmark – Honningsvåg og Hammerfest – ble derimot ødelagt i krigens siste fase, ved tysk tilbaketrekking og brenning siste krigsvinteren. Planlegginga av Finnmarksbyene ble dermed gjort etter krigen.
BSR – Brente Steders Regulering – planla gjenreisningen av byene
De ødelagte byene i Norge ble planlagt av det statlige kontoret Brente Steders Regulering (BSR), både under og etter andre verdenskrig. Under krigen var det under okkupasjonsmaktens kontroll, og kontoret ble reorganisert da krigen var slutt. Rett etter frigjøringa i 1945 var det motstand mot byplanene som var laget under krigen, og kritikken rettet seg i hovedsak mot den påståtte tyske påvirkningen. Men planene fulgte en allerede etablert tradisjon som rådde grunnen både i Norge og Europa, med røtter både i den engelske hagebybevegelsen og en klassisistisk arkitekturoppfatning.
Demokratiske verdier lå til grunn i gjenreisninga
Like etter krigen var det de demokratiske verdiene som var ledetråden i planlegginga. I en planleggingsprosess betydde det at folket skulle være med. Men ei demokratisk innstilling skulle også føre til ledig, uformell og fleksibel formgiving av byen. Det skulle tas hensyn til naturforholdene og de stedlige forholdene samt prinsippene om naboskapsenheter, sonedeling av byen og en åpen bebyggelse. Det var tanker som var vokst fram i et sosialdemokratisk Norden med utgangspunkt i funksjonalismen på 1930-tallet.
Byplanen ble formet av landskapet
Hammerfest, honningsvåg- og vadsøplanen viser at planleggerne var opptatt av dette. Hvert steds karakter, egenart og fortrinn skulle framheves, og arkitektonisk ble det i Vadsø gjort ved å samle store offentlige bygninger som fylkeshus , prestegård og kirke på brinken over forretningssentrum. I Hammerfest lå de derimot spredt ved den langsgående hovedgata, med Hammerfest kirke på det høyeste punktet.
Alle boligene fikk utsikt
I alle byene ble boligene plassert for å få best mulig utsikt – de lå som setene i teateret og havna var scenen – som planleggerne sa det. Planene viser at det i stor grad ble tatt hensyn til eksisterende gate- og ledningsnett, historisk utvikling og tradisjoner. Det ble videreført i framtidsplanene for byene, som i Hammerfest. Der ble det gamle brannskillet Torgalmenningen til det nye parkdraget som gikk fra sjøen til fjellet.
Byrom med akser og fond ble videreført etter krigen
Akse- og fond-tenkingen var typisk for BSR-planleggerne under krigen, som i Bodø og Narvik. En akse er en forbindelseslinje, slik som en hovedgate, mens en fond er en bygning som avslutter et byrom. Prinsippet var mindre i bruk etter krigen, men fortsatt ligger Vadsøkirka[IH2] som fond i Kirkegata, med aksen vridd noen få grader i forhold til gata. I Kirkenes ligger rådhuset og gruveanleggets administrasjonsbygning https://arkitekturguide.uit.no/items/show/1109 og viser styrke i hver sin ende av Rådhusgatas akse – med hovedinngangene i fond mot hverandre.
Offentlige bygninger preger sentrum
De offentlige bygningene i gjenreisinga ble på samme måte som byplanene tegnet av arkitekter, både i byene og på landsbygda. Det ble holdt flere arkitektkonkurranser, noe som skulle sikre et godt resultat, som for Fiskarfagskolen i Honningsvåg.
Hvilke arkitekter virket under gjenreisningen?
De fleste arkitektkontorene var lokalisert i Sør-Norge, men i gjenreisingsperioden var det små arkitektkontorer både i Bodø, Tromsø, Alta og Vardø. Noen arkitekter ble mye brukt, som Kirsten Sjøgren-Erichsen i Alta. Oslo-kontoret Berner & Evensen hadde filial i Vardø og tegnet flere store skoleinternater og andre offentlige bygninger i Øst-Finnmark. Blakstad og Munthe-Kaas hadde flere gjestgiverier og alle de ødelagte fyrstasjonene i Finnmark, se Makkaur, Slettnes, Bøkfjord og Kjølnes som ligger lett tilgjengelig ved veien til Berlevåg. (alle ligger i Arkitekturguiden)
Forretningsgårdene er enkle og rektangulære bygg i betong
Gjenreisingsbygningene i forretningsområdet er ofte enkle rektangulære bygningsvolumer, bygd i branntrygge materialer og med skifertekte saltak. De store bygningsanleggene ble delt opp i mindre, sammenføyde volumer. De kunne få saltak som Kirkenes rådhus, eller flate tak som rådhuset i Hammerfest og fiskerfagskolen i Honningsvåg. Alle forretningsgårder og offentlige bygninger i byene ble bygd i etterkrigsårenes mest moderne materialer, jernarmert betong og mur, med pussoverflate.
Bæreelementene er synlige i fasaden
Konstruksjonssystemet ble gjerne vist i fasaden, ved at de bærende elementene ble gitt en annen overflatebehandling eller farge. Mange gjenreisingsfasader fikk slik en struktur med opprutet karakter, som ved Festplassen i Honningsvåg Funksjonalismens ideal om at bygningens indre, funksjonen, skal avspeiles i fasaden, var i stor grad tilstede i gjenreisinga. Rådhuset i Hammerfest ble oppdelt i volumer eller fløyer alt etter innhold, og fasadenes utforming og detaljering viser kontorer og bystyresal.
Torget og byparken ble påkostet
Fellesskapets mest brukte byområder ble mest påkostet, som torget og byparken. På samme måte fikk de mest brukte og offentlige delene av både private forretningsgårder og offentlige bygninger, som innganger og vrimlearealer, forseggjort detaljering i materialer som skifer, marmor og edle tresorter.
Vadsø kirke er et eksempel på monumental arkitektur
Vadsø kirke har monumental beliggenhet og utforming, der den troner øverst i Kirkegata. Den lå på samme sted før ødeleggelsene. Men det nye kirkeskipet ble lagt i nord-sør retning, ikke i øst-vest retning som tradisjonen tilsa. Den imponerende kirkefronten vender slik mot sør, mot bysentrum og mot fjorden, og den ligger som en øvre vegg i byrommet Kirkegata. Kirka var et av de siste arbeidene til arkitekt Magnus Poulsson, en av de to arkitektene bak Oslo rådhus.
På landsbygda ruvet kirkene og skolene
De viktigste offentlige bygningene på landsbygda og på tettstedene var kirkene og skolene, og det ble satset mye på skolene i gjenreisinga. Det var statens ansvar å bygge og drive internatskolene, og det ble bygd arkitektonisk fine anlegg rundt i Finnmark, mange er ikke i bruk i dag. Oslo-kontoret Berner & Evensen hadde filial i Vardø og tegnet flere store skoleinternater, som i Karlebotn. Arkitekt Kirsten Sjøgren-Erichsen i Alta tegnet mellom annet sykestue og skoler der, som Eidebakken skole. Felles for skolene er nøkterne og solide materialer som tre, mur og skifertekte tak samt skulpturelt oppbygde anlegg.
Kirkene ble bygd etter skoler, boliger og arbeidsplasser
De nye kirkene ble bygd utover på 1950-tallet, først måtte boliger, skoler og arbeidsplasser prioriteres – det var ikke penger, materialer og arbeidskraft til å få gjort alt samtidig. Kirkene på landsbygda er gjerne tradisjonelle i formen og kunne bygge på langplanen eller åttekantformen. Kirka i Havøysund ble tegnet av arkitekt Espen Poulson i Oslo. Den lille kvitmalte murkirka med mørkt treverk i de kneisende gavltrekantene og den høyreiste takrytteren er godt synlig fra sjøen og fra stedet for øvrig. Kautokeino kirke er ei langkirke med tårn over inngangen i vest, og den framstår ved første øyekast som tradisjonell. Ved nærmere ettersyn har den samtidig mange trekk i form og detaljering som både er spesielle for denne kirka og typiske for kirkene fra 1950-tallet.
Bebyggelsen på landsbygda fulgte tradisjonelle mønster
På landsbygda og i tettstedene er det i stor grad den enkelte tradisjonelle driftsenheten, som består av bolighus, fjøs/låve og skjå eller naust som preger bebyggelsen. I fiskeværene og tettstedene ligger enhetene tett sammen, som øyer i landskapet, mens de på landsbygda ofte er spredt utover som enkeltbruk. Uthusa ble malt i den tradisjonelle låverøde fargen, mens når det gjelder bolighusa var det to ulike holdninger til fargebruk. Noen steder ble bolighuset malt i lyse fargetoner som hvitt, lys gul og lys grønn. I Simavåg i Skjervøy er alle bolighus kvitmalt og driftsbygningene som fjøs med låve og naust er rødmalt. Andre steder ble det brukt kraftigere farger som okergul, mellomgrønn eller blå på boligene.
Gjenreisninga var et løft
Det er anslått at 12 000 boliger som skulle huse 60 000 mennesker skulle gjenreises. Det var begrenset med penger, og det måtte bygges økonomisk. Myndighetene ønsket samtidig modernisering av boligmassen, og standardiserte godkjente boligtegninger ble en løsning. Bolighuset var slik gjenstand for mye oppmerksomhet i gjenreisinga.
Boligene ble bygd etter typetegninger
Det er anslått at omlag 70% ble bygd etter typetegninger. De ble utarbeidet forskjellige steder i Nord-Norge eller i Oslo. For eksempel hadde gjenreisingas sju distriktskontorer egne tegninger, Finnmarkskontoret hadde sine, og en arkitektkonkurranse i 1945 brakte også fram typetegninger. Etter hvert ble det Boligdirektoratet i Oslo som hadde ansvaret for tegningsarbeidet. Direktoratets tegnekontor produserte et stort antall – delvis etter forslag fra distriktskontorene.
I Kåfjorddalen er mange ulike typehus fra gjenreisninga representert
Kåfjorddalen i Nord-Troms er et område med mange forskjellige bolighus og fjøs/låver fra gjenreisingsperioden (1945-1960) representert. Det var også typetegninger for fjøs/låve, med en størrelse som varierte alt etter hvor mange husdyr det var på gården.
Bolighusa var enkle og nøkterne
Det som karakteriserer bolighusa fra gjenreisinga er nøktern materialbruk og knapp detaljering. Planformen er rektangulær eller kvadratisk, med pipa i midten. Husa er bygd av trematerialer og er oftest i 1 1/2 eller 2 etasjer, med saltak. Utvendig er de kledd med stående eller liggende trepanel og taket er oftest tekket med skiferheller eller papp.
Niemenaikku gård er en velbevart gjenreisningsgård
Gården Niemenaikku i Kvænangsbotn er en slik typisk gjenreisingsgård, med et bolighus som også har den karakteristiske luftebalkongen i andre etasje. Den kom inn som et helt nytt element med gjenreisingshusa. Det var de kvinnelige arkitektene, med distriktsarkitekt Kirsten Sand på Skjervøy i spissen, som fikk på plass luftebalkongene. Denne balkongen gjorde husmødrenes hverdag enklere, da de slapp å gå ned og ut for å få luftet sengeklærne.
Brakkene fra etterkrigsåra ble til uthus
Mange bodde i provisoriske gjenreisingsboliger de første årene, for å få tak over hodet. Slike små boliger gikk gjerne over til å bli uthus, eller de kunne utvides og forbedres til å godkjennes som gårdens hovedbygning. Eksempelet fra Slettnes i Jøkelfjord viser ei slik utvikling.
Husbanklån var statens redskap for å hjelpe huseierne økonomisk
Gjenreisinga av Nord-Troms og Finnmark var den viktigste grunnen til at Husbanken ble etablert i 1946. Husbanklån ble koblet med nedskrivingsbidrag, som var et direkte statlig tilskudd. De som hadde hus som var ødelagt i krigen fikk selvsagt krigsskadeerstatning, men det var ikke tilstrekkelig til å få opp et nytt og ofte bedre hus enn de hadde hatt tidligere. Målet var at alle skulle kunne få seg en brukbar bolig, til ei husleie de hadde mulighet for å klare.
Gjenreisninga viser både bakover og framover
Gjenreisinga betydde modernisering av Nord-Troms og Finnmark, i forhold til byplan og bygninger, realisert med knappe økonomiske ressurser. Samtidig ser vi at byplanen også bygger på en eldre europeisk byformingstradisjon, og bygningene bygger på norsk trehustradisjon. Arkitekturen er en sammensmelting av tradisjonen og det moderne, som i Norges Bank sin bygning i Vardø. Denne arkitekturen er ikke enestående for gjenreisingsområdene, det er en 1950-tallsarkitektur som vi også finner andre steder i Norge. Forskjellen er at det i Nord-Troms og Finnmark er mye av den – den dominerer. Gjenreisingsarkitekturen har helhetlige estetiske kvaliteter, så vel i byplan som i bygninger og bygningsdetaljer.
Om artikkelforfatteren
Ingebjørg Hage er arkitekt og professor emerita i kunsthistorie ved Norges arktiske universitet, Universitetet i Tromsø. Hun skrev sin doktorgrad om gjenreisingshusa og har skrevet flere artikler om temaet. Hun leder også arbeidet med den nettbaserte Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard. Om du ønsker å lese mer om gjenreisingsbebyggelsen:
- Ingebjørg Hage, Som Fugl Fønix av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, AdNotam Gyldendal 1999.
- Ingebjørg Hage, «Byplaner og bygninger i gjenreisingsbyene» i Arkitektur i Nord-Norge, red. Hage, Haugdal, Hegstad, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke 2008.