Lysets landsdel – utvalgte nordnorske kunstmalere

Et grønt flimmer av nordlys over taggete tinder, knallrøde rorbuer og fisk på hjell. Fotografiene av nordnorsk natur fungerer som en magnet på turister nå for tiden. Men også kunstmalerne har bidratt til å skape internasjonal blest om den naturskjønne landsdelen. Nord-Norge har fascinert og inspirert kreative sjeler i flere århundrer.

Nordover med staffelier og pensel

Peder Balke (1804-1887) fra Helgøya i Mjøsa ble også fristet nordover. Balke var en annerledes maler og pioner som forente den romantiske bevegelsens dragning mot det naturalistiske med sin egenartede stil. I 1832 dro han på en lang reise langs hele kysten av Nord-Norge, og i tre måneder var han konstant eksponert for spektakulær natur hele veien fra Bodø, Tromsø, Skjervøy, Nordkapp, Vardø og til Vadsø. Balke hadde en særegen stil som kanskje ikke ble anerkjent mens han levde, men både «Nordkapp» og  «Stetind i tåke» er nå anerkjente klassikere.

Otto Sinding (1842-1909) er en annen fra sørlige strøk som fant inspirasjon i Nord-Norge, og spesielt landskapet i Lofoten. Han reiste på flere studieturer til Svolvær om vinteren, og malte store landskapsbilder fra Lofoten. Sinding ble godt kjent med Gunnar Berg, og sammen med Peder Balke skal trioen sine utstillinger i Tyskland med motiver fra Nord-Norge ha gitt mye oppmerksomhet – og inspirerte en strøm av andre europeiske malere til å oppsøke landsdelen. En stor samling av Sindings malerier med glimt fra vinterlivet i Lofoten henger på Galleri Lofotens Hus i Henningsvær, deriblant «Fra Reine i Lofoten».

Fra realistisk til romantisk på Helgelandskysten

Rogalendingen Knut Baade (1808-1897) gjorde seg også bemerket med kunst fra nord. «Øya Træna i Nordland» viser en jekt i urolig sjø på Helgelandskysten. Mange av Baades litt dystre malerier har maritime tema, deriblant flere varianter av «Skibbrudd».

Even Ulving (1863-1952) fra Ylvingen på Helgelandskysten begynte sitt virke som håndverksmaler, men reiste til kunstens sentrum i Kristiania for å studere kunstmaling da han var 18 år, og var blant annet elev ved Knud Bergsliens malerskole. Senere studerte han kunst i både Tyskland og Frankrike, og i hans store produksjon er naturalistiske bilder er motiv fra Helgelandskysten en gjenganger. I 1889 reiste han til Henningsvær. «Fiskevasking» og «Henningsvær havn» er tydelig inspirert av tiden i Nord-Norge, og kunstneren var selv til stede under Lofotfisket med pensel og lerret. Ulving fra Ylvingen regnes som en av Helgelands mest framtredende kunstmalere gjennom tidene.

Thorolf Holmboe (1866–1935) vokste opp på Helgelandskysten, men flyttet til Tromsø som 10-åring. Her var faren kunsthandler og etablerte Tromsø Kunstforening. Thorolf reiste etter hvert til Berlin hvor han var den siste norske eleven som gikk i lære hos Hans Gude. Helgelendingens verker regnes som en del av nyromantikken, og er i hovedsak malerier av nordnorske landskap. Han var likevel en allsidig kunstner som også drev med tegning, illustrasjoner, bokkunst og vasedekor.

Fjordlandskap tiltrekker kongelig influenser

Nordlandskysten har utvilsomt et fjordlandskap som bergtar. Mens tilreisende kunstnere for lengst hadde begynt å reise til Nord-Norge i jakten på inspirasjon, innså også Eilert Adelsteen Normann (1848–1918) fra Vågøya utenfor Bodø at omgivelsene han vokste opp i egnet seg godt i form av kunstneriske tolkninger. Kunstmaleren var sterkt påvirket av de nasjonalromantiske superstjernene Hans Gude og Adolph Tidemand – og skulle selv bli mentor for selveste Edvard Munch. Normann var døråpner til verden da han inviterte den da ukjente Munch til å stille ut i Berlin i 1892. Utstillingen ble en skandale, men Munch fikk sin berømmelse, noe han kunne takke «Gentlemannen fra Vågøya» for.

Han flyttet til Tyskland for å søke lykken på kunstakademiet i Düsseldorf i 1869, og bosatte seg senere i Berlin. Men fjord og fjell fra Nord-Norge var alltid med når Normann malte. Det spesielle lyset var en tydelig inspirasjonskilde, og maleren inkluderte også bratte fjellsider og småhusbebyggelse – gjerne under midnattssolas evige sol. Det var faktisk kunstmiljøet i Tyskland som sørget for at Norge havnet på det internasjonale turistkartet. De tyske landskapsmalerne Josef Krieger og Johann Adalbert Heine hadde tidligere vært på inspirasjonsreise til nettopp Nord-Norge og malte det de så. Da keiser Wilhelm så duoens motiver fra Lofoten og særlig Digermulen på Hinnøya på en utstilling i Berlin i 1888, ble det på mange måter starten på den internasjonale fjordturismen i Norge.

Keiseren ble dypt fascinert, og bestemte seg for å se med egne øyne om landskapet virkelig var så vakkert som kunsten antydet. Ikke lenge etterpå var han på plass i norske fjorder med skipet «Hohenzollern» – en reise han skulle gjenta hver sommer i flere tiår, og som gjorde norgesferie trendy blant eliten i hele Europa. Eilert Adelsteen Normann må altså ha fungert som en slags ambassadør for turismen til Norge. Kunstneren fra Bodø tilbragte ofte deler av sommeren i Nord-Norge. Her tegnet han skisser og tok bilder som grunnlag for landskapsmalerier i stort format, deriblant «Fiskevær i Nord-Norge». I 1890 kjøpte den tyske keiseren sitt første maleri av Normann fra en utstilling i Berlin. Senere skulle han bestille et tre meter stort maleri av Lyngsalpene, men på grunn av utbruddet av 1. verdenskrig ble dette aldri ble levert til keiseren.

Lofotmalerne blir et begrep

I tillegg til å feste nordnorsk natur til lerretet og begeistre en av datidens store kjendiser med sin kunst, inspirerte Normann svolværingen Gunnar Berg (1863-1893) til å reise til Düsseldorf på kunststudier. Berg skulle bli en av Lofotens store malere, selv om han døde av kreft allerede da han var 30 år. Hans portefølje består blant annet av mange motiver fra Nord-Norge, hvor fiskeskøyter og fjell er i harmoni. Det finnes også en mer alvorlig undertone, eksemplifisert i maleriet «Trollfjordslaget» som i dag er utstilt på Galleri Gunnar Berg på Svinøya i Svolvær. Berg var også en ivrig fotograf, og mange av hans bilder er en del av utstillingen i hjembygda.

Ole Juul (1852-1927) vokste opp på en gård i Dypfjorden ved Henningsvær i Vågan.  Inspirert av sin fetter Eilert Adelsteen Normann reiste han til Düsseldorf for å gå maleskole. Juul fikk aldri noe særlig gjennombrudd som kunstner, men helt på tampen av livet fikk han helt uventet og litt tilfeldig anerkjennelsen som gjør at han i dag regnes som en betydelig kunstner. Først i en alder av 70 år ble han «oppdaget» gjennom en stor utstilling i Oslo, hvorpå kunstkritikere i Dagbladet skrev om en maler «av et betydelig talent».

Anna Boberg (1864-1935) fra Sverige var en selvlært kunstner, som først lenge etter sin død høstet jubel for kunsten sin. Boberg var dypt fascinert av nordlys og midnattssol, og besøkte Lofoten flere titalls ganger for å male og hente inspirasjon. Hennes verk har fått nytt liv gjennom det svenske Nasjonalmuseet i senere år.

Halfdan Hauge (1892-1976) fra Svinøya i Svolvær vokste opp i en tid hvor omgivelsene han vandret rundt i til hverdags var ettertraktede kunstmotiver. Selv om han begynte sitt yrkesliv som tønnemaker og skomaker, ble han etter hvert fulltids kunstner, og de fleste av hans arbeider viser livet i Svolvær.

Einar Berger (1890-1961) fra Reinøy nord for Tromsø hadde en litt utradisjonell vei inn i kunstens verden. Som så mange andre gutter fra Nord-Norge dro han på sjøen for å delta i Lofotfisket i ung alder, og ble senere fiskehandler i Oslo. Forretningen gikk imidlertid dårlig, og selv uten noen formell kunstnerisk utdanning begynte Berger å male. Å være selvlært på denne tiden var ikke nødvendigvis positivt for ryktet, og han måtte jobbe ekstra hardt for å få anerkjennelse for kunsten sin – med sitt ekspresjonistiske uttrykk preget av tiden i nord var han i tillegg ulik de øvrige «lofotmalernes» stil.

Begrepet «Lofotmalere» var også en betegnelse som ble brukt på kunstnere som kom sørfra og fant motiver i nordnorsk natur. Nord-Norge hadde blant annet en stor påvirkningskraft på en folkekjær kunstner fra Kragerø. Omtrent på samme tid som Berg og Normann brukte penslene til å forevige det dramatiske landskapet og det mektige lyset, gjorde Theodor Kittelsen (1857-1914) seg bemerket som illustratør av norske folkeeventyr. Men Kittelsen var også bergtatt av fjell og fjord i Norge, og det var under et opphold på Skomvær fyr i Lofoten at han malte oljemaleriet «Ekko», som ble vist på Verdensutstillingen i Paris i 1889 – samme arrangement hvor Eiffeltårnet sto ferdig. I Lofoten skapte han flere tegninger senere utgitt i bokform, deriblant «Fra Lofoten 1» og «Fra Lofoten 2» fra 1889-1890.

Furet værbitt over vannet

Kanskje var det på grunn av det magiske landskapet at lofotmalerne gikk litt mot strømmen og valgte romantikkens stil – som egentlig ikke var den store trenden blant kunstmalere. Etter hvert skulle den barske naturen også inspirere en annen type kunstnere.

Kaare Espolin Johansen (1907-1994) preget store deler av 1900-tallet med sine mørke og dystre, men også humoristiske tegninger og illustrasjoner av nordnorske motiver som viser at livet på sjøen i Nord-Norge slettes ikke er noen dans på roser. Her er det furede ansikter travelt opptatt med å holde båtene flytende i storm og uvær – ofte med truende lofotfjell faretruende nært. Galleri Espolin i Kabelvåg viser et stort utvalg av kunstnerens særegne og tankevekkende uttrykk.

Lars Lerin (1954-) fra Värmland i Sverige er billedkunstner og forfatter. Han var bosatt i Lofoten gjennom hele 90-tallet, og hans akvareller skiller seg ut fra de fleste andre malerne som la grunnlaget for Nord-Norges status blant kunstnere i århundret før. Lerin velger det mørke og mystiske framfor «postkortmotivet» av Lofoten, men fjell, fugler og fiske er likevel ofte med – alltid med den svenske kunstnerens særegne blikk for lys. Lerin har også skrevet og illustrert en bok om sitt møte med landsdelen; «Lofoten» fra 2023 (på svensk).

Åpne landskap og brede lerret

Nord-Norge er mye mer enn dramatiske fjell og ramsalt kystkultur. Landsdelen består også av innland og vidde, og handler om både reindrift, samekultur og åpne landskap.

Gustav Adolf Mordt (1826-1856) fra Oslo var skolert på Kunstakademiet og København og hos Hans Gude i Düsseldorf. Men det var på vidda i Finnmark han fant inspirasjon. Mordt malte i hovedsak romantiske landskaper, og har flere motiver med rein på beite i vakre omgivelser i Nord-Norge.

John Savio (1902-1938), fra Sør-Varanger er spesielt godt kjent for sine tresnitt. Disse regnes som de første moderne samiske kunstuttrykkene, og gir oss enestående innblikk i samisk hverdag fra tidlig i det 20. århundre. Bildene er ofte enkle, men sterke, i tresnitt som viser rein på vidda, ulv, enslige trær og samiske spisshunder. Savio ble aldri anerkjent i sin egen levetid, som var preget av både fattigdom og sykdom. Nå er han imidlertid hyllet som en stor kunstner, blant annet representert i Nasjonalmuseet i Oslo med over 100 arbeider. I 1994 ble et eget Savio-museum åpnet i Kirkenes, og med en solid samling av hans verk er dette det beste stedet å bli kjent med kunsten til den samiske kunstneren og grafikeren.

Nils Nilsson Skum (1872-1951) skildret også reindriften i sin kunst. Den svenskfødte reindriftssamen som ble født under vårflyttinga fra Kautokeino til Gällivare i Sverige, utviklet sine kunstneriske ferdigheter uten hjelp fra andre. Han skildret livet til samene i tegninger og pastellmaleri, ofte i en enkel stil, men med et tydelig blikk for særegenheter. Skum publiserte dessuten flere bøker om livet på vidda.

Iver Jåks (1932-2007) fra Karasjok kom også fra en familie som drev med reindrift, men da han som 8-åring fikk en alvorlig skade i foten etter å ha kjørt med rein ble det klart at livet som reindriftssame ikke skulle bli hans vei videre i livet. Den unge mannen fra Karasjok gikk via samisk folkehøgskole i Karasjok til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo og Kunstakademiet i København. Han giftet seg med den 12 år eldre danske kunstneren Inger Nielsen, og flyttet til Tromsø i 1991 etter å ha bodd lenge i Karasjok. Som tegner, skulptør og maler var Jåks opptatt av samiske tradisjoner. Han benyttet gjerne naturlig materiale som skinn, tre, horn og bein, lagde tegninger med kull og tusj, akvareller og grafikk, og produserte dessuten storskalaskulpturer i tre og betong.

Per Adde (1926-2020) og Kajsa Zetterquist (1936-) kom opprinnelig fra Sverige, og etablerte seg i Saltdalen på 60-tallet. Her bygde de et hjem og atelier i en dal, hvor de fant inspirasjon i de naturskjønne omgivelsene. Både Adde og Zetterquist har en ekspresjonistisk malestil med sterke farger. I tillegg har begge engasjert seg i kampen for den samiske befolkningens rettigheter, naturvern og kunstpolitikk. Adde Zetterquist Kunstgalleri er en harmonisk bygning, og formålet er passende nok å formidle kunstparets engasjement for å beskytte både natur og kultur. Paret var med på å starte Kabelvåg kunstskole i 1983, samt Nordnorsk kunstsenter i 1973.

Fra lys og bølger til refleksjon og abstraksjon

Oscar Bodøgaard (1923-2011) fra Bodø var kjent som «lysets maler». Sånn må det nesten bli når du vokser opp mellom Børvasstindans taggete topper og storhavets horisont. Bodøgaard var kunstutdannet i Trondheim, Oslo og København, men bosatte seg hjemme i Bodø hvor han ble en markant skikkelse som kunstner. Bodøgaard tolket naturen på sitt vis. Hans kunstneriske uttrykk var alltid i utvikling, fra det naturalistisk figurative i tidlig fase av livet og videre til mer abstrakte tolkinger av lyset sett gjennom årstidene. Oscar Bodøgaard jobbet i tillegg med tegning, grafikk, mosaikk og materialbilder. Arven etter Bodøs store billedkunstneren står sentralt i Galleri Bodøgaard. Her er både lyset og landskapet i bildene lett gjenkjennelig; kunstneren hentet særlig inspirasjon fra de nærliggende og majestetiske Børvasstindan.

Karl Erik Harr (1940-) fra Kvæfjord har eget galleri på Kjerringøy, og har dessuten flere bilder utstilt i kafeen ved Kjerringøy handelssted på samme sted. Som både maler, grafiker og forfatter er han inspirert av landskapet i Nord-Norge, særlig Lofoten. Kunsten speiler både respekt og kjærlighet for natur og tradisjoner, gjerne med et nostalgisk blikk på kystkulturen. I galleriet på Kjerringøy er det utskiftende utstillinger for å vise Harr sin allsidige og tallrike kunst i figurativ stil. Det er altså lett å kjenne seg igjen: Her er det ikoniske malerier fra Helgeland, Lofoten og Vestfjorden, men også fra Kjerringøy hvor kunstneren har bodd deler av året helt siden 1978.

Eva Harr (1951-2024) var en norsk billedkunstner kjent for sine drømmende og poetiske landskapsmotiver. Lillesøsteren til Karl Erik Harr fant inspirasjon i naturen, og selv om hun i store deler av sitt liv var bosatt i Oslo var det aldri noen tvil om hvor hun fant motivasjon. De nordnorske røttene satt dypt, og landskapsmaleriene inneholder både lengsel og romantisering av landsdelen i nord. Reine Kultursenter har en fast samling av Eva Harr sine malerier.

Are Andreassen (1954-) er opprinnelig fra Tromsø, men bor på Fleinvær utenfor Bodø hvor han jobber med grafikk, malerier og installasjonskunst. Are Andreassen var en av initiativtagerne bak kunstformidlingsprosjektet NorlandiART fra 2016, som viser historier fra og om regionen sett gjennom kunstneres øyne på ulike steder i byen. Han er spesielt opptatt av lokal identitet og naturens samspill med kultur, noe hans egen samtidskunst i stor grad reflekterer – om det er et trykk eller en installasjon ute på en forblåst holme.

Hugo Aasjord (1955) fra Steigen har galleri på Engeløya. Han tok kunstutdannelse i Tyskland, og har en allsidig karriere med mye abstrakt kunst, som gjerne er inspirert av kysten og havet i Nord-Norge. Han jobber også med å restaurere et gammelt fiskebruk på Skrova til galleri. Som kunstner har han stått for flere offentlige utsmykkingsoppdrag. Hugo Aasjord er også hovedperson i forfatter Morten Strøksnes sin bestselger «Havboka».

Gunn Vottestad (1949-) fra Myre i Vesterålen er maler og grafiker. Hun studerte tegning og maling i fem år hos Hans Köhler og ved Oslo Tegne- og Maleskole, og etter sin kunstneriske debut i 1997 er hun blitt kjent for sine karakteristiske motiv av nordnorske hus, kirker og fiskevær. Kunstneren er bosatt i Oslo, men reiser regelmessig til huset sitt i Nyksund – og har uttalt at den evige lengselen og tiltrekningskraften til Nord-Norge er en av årsakene til malestilen.

Lars Erik Karlsen (1948-) ble født i Trysil, er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men bor og jobber i Svolvær i Lofoten hvor han har atelier. Her bruker han kystlandskap og sjøfugler i kunsten, og han er særlig kjent for sine lundefuglmotiver. Han lager tresnitt som på avstand virker figurative, mens de har mer fargerike og abstrakte nyanser på nært hold.

Yngve Henriksen (1965-) fra Svolvær har base på hjemmebane i Lofoten. Han er utdannet fra Kunstskolen i Kabelvåg og Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen. Fra sitt atelier i Lofotens hovedstad maler han i grenseland mellom det figurative og abstrakte, alltid drevet av landskapet han bor og lever i. Henriksen søker den spesielle energien i nord, som eksisterer i både fysisk og mental form.

Marit Kristine Bockelie (1933-) er billedkunster og musiker fra Bodø, men oppvokst i Tromsø og bosatt i Oslo. Hun har jobbet med tegninger, akvareller, grafikk, oljemaleri og spesielt mosaikk. Bockelie har blant annet kunstutdanning fra «Mosaikk-akademiet» Accademia di Belle Arti i Ravenna i Italia. Fasaden til flere bygninger i Tromsø er dekorert av Bockelies mosaikker, deriblant det nydelige «Solkysset» på Torgcenteret i hjertet av byen.

Dette var et utvalg relativt klassiske «nordnorske» billedkunstnere, som har latt seg inspirere av landsdelen vår gjennom tidene. Neste «lerret å bleke» er mer modernistiske billedkunstnere, men det er en annen historie.