Ä’vv skoltesamisk museum forteller om et lite folk

Skoltesamene er en liten gruppe samer med sitt eget språk, et særpreget levesett og en tilknytning til den ortodokse kirken. Fra gammelt av levde de i små, velorganiserte samfunn som vandret mellom kyst og innland etter årstidene. Jakt, fiske og fedrift ble utøvd i fellesskap. I løpet av 18- og 1900-tallet kom de imidlertid i veien for nasjonalstatenes framvekst, og for krig og endrede grenser.   

Det hele starter i Skoltebyen

Da vi kom inn døra på Ä’vv skoltesamisk museum, spør direktøren oss «dere var vel nede i Skoltebyen?». Det var vi, og det er den rette måten å gjøre det på.  Nede ved Neidenelva ligger noen av de eldste bevarte bygningene i Finnmark. På en mo ved elva står det et bittelite kapell med et ortodoks kors på. Et gammelt sjelehus, et bittelite minnesmerke over de døde, er også forsynt med et ortodoks kors. Rundt står det små tømmerhus, alt er av ulik dato og opprinnelse. Det hele er Njauddâm-siijdens sommerbosted, stedet der skoltesamene bodde om sommeren. Nær fjorden, den lakserike elva og på de grønne vollene var skoltebyen et godt sted å bygge opp vinterforråd.

Sankt Georgs kapell fra 1565 er Finnmarks eldste kirke

Den høyst beskjedne lille tømmerstua ser ut som en kirke bare fordi den er forsynt med et ortodokst kors. Skulle man være så heldig og få komme inn, vil man imidlertid se en ikonostas, en vegg med ikoner av helgener og engler. Største takhøyde er imidlertid 2,05 meter, så det ikke bygd for å holde liturgi, ortodokse messer. Det skjer på vollen utenfor, hver sommer i august. I stedet var det ment som et bønnerom.

Skoltefossen er stedet for kastenotfisket

I bakken ovenfor Skoltebyen ligger den vannrike, imponerende Skoltefossen. Laksen går opp i Neidenelva helt inn på finsk side hver sommer. Her praktiseres det spesielle kastenotfisket, som på skoltesamisk heter livjelak og på kvensk/finsk käpälä. I kulpene i fossen er storlaksen lett å se, og da kaster man en spesiell not over, som så hales inn med en gang. Dette er en skoltesamisk spesialitet, og tidligere hadde skoltesamene enerett på å fiske i fossen.

Skoltesamisk museum setter det hele i sammenheng

Noen hundre meter fra fossen, oppe på en mo i furuskogen, ligger Ä’vv Saa’mi Muzei / Ä’vv skoltesamisk museum. Navnet Ä’vv betyr noe så vakkert som solspeiling, for eksempel på vann eller snø. Det skoltesamiske språket er blant Europas mest truede språk, men i utstillingen Saa’mijânnam – Skoltelandet – er det førstespråket. En museumsrunde eller omvisning på Skoltesamisk museum er dermed ikke bare et møte med et lite folk, men også med språket deres.

Skoltesame er ordet på norsk

Ordet skoltesame er av usikker opprinnelse. Selv kaller de seg bare sää’m, altså samer. I møte med andre samer kaller de seg nuõrtalažžak, de fra øst. På norsk har både skoltesame og østsame vært i bruk, men samene på Kolahalvøya høres også til østsamene. Skoltesame er med andre ord det greieste å si. Skoltesamisk språk er ett av ti samiske språk, og er i nær slekt med nabospråk som enaresamisk og kildinsamisk. Nordsamisk, som er det samiske språket vi hører mest, er litt fjernere, men kan forstås med litt godvilje fra begge sider.

Utstillingen Skoltelandet tar deg fra steinalderen til nåtida

Landet sør for Varangerfjorden har hatt bosetting i 10 000 år. I århundrene fram mot Kristi fødsel utviklet den samiske kulturen seg i Nord-Skandinavia, sannsynligvis ved at gamle kulturer i området smeltet sammen med innflytelse utenfra. I utstillingen finnes det både en 3000 år gammel sledemeie og keramikk laget av fangstfolk, og man aner kontinuiteten mellom de gamle kulturene og den senere skoltesamiske kulturen.

Skoltelandet er delt inn i siijder

Det opprinnelige Skoltelandet strekker seg over Norge, nemlig Sør-Varanger kommune, det nordvestligste Finland og større områder på den vestlige Kolahalvøya.  Dette området var delt opp i sju territorier, tilhørende hver sin siijd. En siijd, ordet er det samme som nordsamisk siida, er et lokalsamfunn og en samfunnsordning. Innenfor sitt område flyttet hver siijd etter et fast mønster for å utnytte ressursene, fisk, jakt og etter hvert et enkelt februk. Ressursene var felleseie, mens man eide hus og eiendeler selv. Noen deler av året bodde familiene spredt, andre deler av året var hele siijd’en samlet for å samarbeide om jakt og fiske. Dette er klart og enkelt forklart på museet.

Skoltesamene flyttet mellom kyst og innland

Tilgangen på mat bestemte hvor i siijd-terroriet skoltesamene befant seg. Om vinteren var de i innlandet, her fant reinen godt beite, det var ved og man levde også på fisk og kjøtt fra sommeren. Det var tid for bryllup, for sosiale møter og for at fellesrådet, Norrōs, skulle tre sammen. Mens det ennå var sledeføre, vandret skoltesamene i mars-april nærmere kysten. Her ble reinen merket, det ble fisket i råker i elveisen og sanket krekling fra i fjor.

På sommeren skal maten sikres

Somrene var preget av travelhet, mat skulle sikres for den lange vinteren. Skoltesamene trakk da til fjordene og den ytterste kysten. Det ble sanket fugleegg, og framfor alt ble det fisket. Gjedde ble fisket i vatnene, torsk på havet. Utpå sommeren vandret laksen opp i elvene. I senere århundrer drev de også et enkelt februk hvor vollene ved elvene ble slått til for. Endelig var bærsanking og småviltjakt viktig fram mot høsten.

Skoltesamene knyttes til Moskva

I 1517 garanterer storfyrsten av Moskva samene støtte og vern, mot at de betaler skatt og bidrar med båttransport for fogden hans. På 1500-tallet blir altså skoltene knyttet til Moskva, kjernen i det senere russiske riket.  Det lille kapellet i Neiden fra 1565 er et minne om det. Kirken i Boris Gleb var fra samme år, men overlevde ikke 2. verdenskrig. Klosteret i Petsjenga ble grunnlagt i 1533 litt lenger øst, men ble ødelagt av et svensk røvertog i 1583. Både Danmark-Norge og Sverige gjorde imidlertid krav på skoltesamenes område, og skoltesamene måtte betale skatt til alle tre landene. Grunnlaget var lagt for framtidige konflikter.  

Grensene trekkes opp midt i Skoltelandet

I 1826 ble grensa mellom Norge, Keiserriket Russland og Storfyrstedømmet Finland, under russisk overhøyhet, trukket. Fem av siijdene kom på russisk side, mens Paččjokk-siijden ble delt på langs langs den nye norsk-russiske grensa. Njauddâm-siijdens sommerområder havnet på norsk side, mens vinterområdene havnet på finsk side. Først fortsatte de årvisse vandringene, men etter hvert måtte skoltesamene velge hvilken side av de nye grensene de skulle bo i.

Skoltesamene kommer i mindretall

På 1800-tallet fant det sted en innvandring fra alle kanter til det skoltesamiske området. Russere bosatte øst for den nye grensa, det kom nordmenn fra vest inn i Pasvikdalen, kvener kom fra Finland, særlig i nødsårene på 1860-tallet og det vandret inn norske samer fra bygdene i Varanger. Kvenene og nordmennene var jordbrukere, mens samene var spesialister på reindrift. Skoltene hadde høstet mer allsidig, mindre spesialisert, og nå kom ressursene under press.

Etter første verdenskrig trekkes nye grenser

I 1917 ble Finland selvstendig fra Russland. I 1920 ble grensene endret, slik at Finland fikk en korridor ut mot Ishavet. Dermed ble Paččjokk-siijden, Peäccam-siijden og Suō’nn’jel-siijden finske. De tre østligste siijd’ene kommer til Sovjetunionen, og gjennomgår tvangskollektivisering. Deres etterkommere lever i dag midt inne på Kolahalvøya i samfunnet Lovozero. De tre siijd’ene som er i Finland beholder mye av sin samfunnsstruktur og sitt tradisjonelle levevis. Imidlertid bygger det nye Finland opp havneanlegg og veier i området, og folk flytter til de nye territoriene fra resten av Finland.

I 1949 flytter tre siijd’er til Rest-Finland

2. verdenskrig foregikk midt i Skoltelandet, og området var frontlinje i tre år. De finske skoltesamene ble evakuert vestover fra sine utsatte bosettingsområder. De opprinnelige områdene deres ble så avstått til Sovjetunionen etter krigen. I 1949 ble imidlertid bygda Čeʹvetjäuʹrr, finsk Sevettijärvi, grunnlagt av 51 skoltesamiske familer fra Peäccam. Her og i området rundt bor i dag rundt 1000 skoltesamer, og rundt 300 av dem snakker det skoltesamiske språket. På 1970-tallet tok de i bruk et nytt skoltesamisk skriftspråk. Skoltesamisk språk og kultur lever i dag altså hovedsakelig i Čeʹvetjäuʹrr,

Skoltesamene i Neiden kom under press

Skoltesamene i Njauddâm, Neiden, opplevde på 1800-tallet at samfunnet deres kom under press. Finske innvandrere vandret inn og dyrket opp jorda langs elva. Nordsamer fra lenger vest tok i bruk reinbeiter. I 1903 ble fellesjorda ved Neidenelva stykket opp i småbrukt, så den gamle fellesutnyttelsen av jorda forsvant. I 1908 mistet skoltesamene eneretten på laksefisket i Skoltefossen.

De kulturelle særdragene svekkes

I 1914 ble det siste barnet døpt i St. Georgs kapell, den første verdenskrig og så den russiske revolusjonen satte stopp for kontakten med de ortodokse trosfrendene. Religiøse handlinger måtte deretter foregå i den norske, lutherske kirken. Gjennom tiårene ble den språklige og religiøse identiteten gradvis utvisket, selv om den aldri helt forsvant. I dag holdes det igjen ortodoks liturgi hver sommer på vollen utenfor St. Georgs kapell. Språket er dessverre lite i bruk, men læres av en liten gruppe interesserte.

Ä’vv Skoltesamisk museum er lett å besøke

Museet oppe på moen er åpent hele året, fire dager i uka. Utstillingen er av det moderne slaget, og forteller med enkle ord opp de historiske linjene. Tekstene er lettfattelige, men gir deg bilder i hodet, og den visuelle utformingen er enkel og smakfull. Det er en rikdom av historiske bilder, den største bidragsyteren er den norske forfatteren og fotografen Ellisif Wessel, som bodde i Kirkenes før århundreskiftet. Hun fotograferte skoltesamene, både på russisk og norsk side.

Neiden er en kulturhistorisk grensebygd

Som nevnt er Skoltebyen et sted man bør besøke. En liten kjøretur unna ligger Neiden kapell. Dette er et praktfullt, lite bygg i norsk dragestil fra 1914, rødmalt med hvite vanger. I et område med sterke skoltesamiske og kvenske røtter bygde den norske staten i en nasjonal stilart for å hevde norsk kultur. På veien nordvestover til Vadsø og Tana, er fiskeværet Bugøynes med sin kvensk-finske arv en artig avstikker.