Verdensteatret i Tromsø er over hundre års filmhistorie

Husker du Giuseppe Tornatores film Cinema Paradiso fra 1987, en kjærlighetserklæring til kinoens gullalder? En annen kino som kunne fortjent en feelgood-film er Verdensteatret midt i Storgata i Tromsø. Dette storslåtte kinobygget fra 1916 har overlevd både lydfilmens inntog, krigen og etterkrigstidas byggeboom. Nå blomstrer Verdensteatret i en ny tid, og samler Tromsøs mange filmgale hver eneste dag.

Fasaden er en perle i Storgata

Når du gjør det tromsøværingene elsker mest – fintrør i Storgata – er Verdensteatret en av de mest iøynefallende bygningene. Fasaden har elementer fra flere stilarter: vinduene er typisk jugendstil, de markante søylene peker mot klassisismen og den lette, elegante ornamentikken er inspirert av Louis Seize-stilen. Markerte søyler deler fasaden i tre, og et mansardtak på toppen får midtseksjonen til å minne om et tårn. Selve kinosalen er en langstrakt bygning fra fasadebygget ned mot Havnegata, og alt er tegnet av byarkitekten Peter Arnet Amundsen.

Overraskende godt bevart innvendig

De ulike rommene innvendig er bevart i varierende grad, men inne i kinosalen er det meste slik det var i 1916. Setene er riktignok byttet ut flere ganger, og orkestergrava er dekket over for å gi plass til en scene. Forhallen som leder inn i salen, kjent som Stenersenrommet, er også fantastisk godt bevart med svart-hvite gulvfliser og originale himlinger. Til og med toalettene er tro mot originalstilen, selv om porselenet er nyere.

Rommet hvor kafeen befinner seg i dag er imidlertid endret flere ganger. Opprinnelig var mesteparten en barberer, og kinogjengerne kom inn via dagens hoveddør til en korridor med en halv trapp opp til billettluka, som igjen førte til Stenersenrommet og videre inn i salen.

Veggmalerier i varme farger pryder kinosalen

I 1921 malte Tromsø-kunstneren Sverre Mack veggmalerier i sterke, varme farger. På hver side av salen er det fem veggfelter, hvert med et motiv fra en norsk folkevise. På 1920-tallet ble det produsert mange stumfilmer med bonderomantiske temaer, så norsk folklore var en nærliggende inspirasjon til kinoutsmykning. Freskene krever jevnlig vedlikehold, og selve salen kunne nok også trengt et strøk maling. Slik er det med historiske bygninger.

Filmen kom til Tromsø i 1898

I 1898 viste en omreisende filmframviser de første levende bildene i Tromsø, og det ble en sensasjon. De neste årene trakk omreisende filmvisninger fulle hus, og i 1909 åpnet den første faste kinoen i Amtmandsgata – der baren Bardus ligger i dag, under navnet Tromsø Kinematograf.

Direktør Thoralf Willumsen kunne stolt fortelle at de viste de samme filmene som i Christiania. Å holde samme nivå som søringan har visst alltid vært viktig for oss. Det funket, for pengene strømmet inn. Folk fikk aldri nok av det nye mediet, noe kommunen merket seg.

Nye medier må kontrolleres

Som alltid med nye medier var noen bekymret. Var det egentlig lurt at vanlige folk ble utsatt for så mange inntrykk – politisk agitasjon eller usedelige scener? Det måtte sensur og kontroll til. Tromsø Kinematograf holdt seg unna de mest usømmelige filmene, så vi kan nok anta at økonomiske hensyn var den egentlige årsaken til at kommunen tok over.

I 1913 bestemte Tromsø by seg for å bygge en ny og fin kino. Byggingen startet i 1915, og i juni 1916 kunne den storslåtte åpningen av Verdensteatret – slik ble det stavet den gang – finne sted. Gammelkinoen i Amtmannsgata holdt ut i noen år til.

Storslått åpning i 1916

Den 5. juni 1916 åpnet Verdensteatret. Kinosjef Karl J. Hall fortalte om byggeprosessen, byorkesteret spilte ouverture, og til slutt ble den svenske filmen Skjæbnens Søn eller Madame de Thébes Spaadom vist.

Fire hundre publikummere, en tredjedel med ståplass, slapp inn, mens mange måtte snu i døra. Tromsø hadde fått en av landets flotteste kinoer – den «ble til og med beundret sørfra», ble det sagt. Det blir jo ikke bedre enn det.

Stumfilmer trengte levende musikk

I stumfilmtida var musikken avgjørende. Av og til spilte en enslig pianist nocturner til kjærlighetsscener og Mendelssohns bryllupsmarsj til bryllup på lerretet. Ofte spilte et fullt orkester. Til den norske filmen Lajla ble til og med en sangerinne engasjert. Men det var hardt arbeid – og hver feil ble nådeløst kommentert av både publikum og lokalavisene. Tromsøværinger har meninger om det meste.

Orkestergrava er det laveste punktet i salen og ble til en kuldegrop, et sted der kulda samlet seg. Musikerne satt dermed med pelslua på, og slet mye  med forkjølelse.

Lydfilmen tok over

I 1931 markerte Prinsgemalen – Love Parade – med Maurice Chevalier starten på en ny æra, nemlig lydfilmen. Verdensteatret har for øvrig aldri vært bare en kino. Her har det vært foredrag og kåserier, folkemøter, politiske samlinger og konserter helt siden starten og fram til denne dag. Folk blir faktisk gift der inne også.  

Verdensteatret viste alle de nye filmene til 1973

Allerede i 1918 var det snakk om en ny kino, og i 1930-åra ble ønsket stadig sterkere. Krigen og de trange etterkrigsåra satte planene på vent, men i 1973 åpnet den store nye kinoen Fokus. I mange år ble Verdensteatret brukt som B-scene. Når en Hollywood-film ikke lenger klarte å fylle Fokus-salen, fikk den en indian summer på Verdensteatret.

Den gamle damen fikk nytt liv

I 2004 ble den store Fokus-salen erstattet med et moderne flerkinoanlegg. Fra da av var Verdensteatret ute av kommunens faste kinoprogram. I et par år holdt bare filmklubben visninger, mens diskusjonene gikk om hvordan den gamle kinoen kunne reddes.

Fra 2006 ble det imidlertid nytt liv i Verdensteatret, da Tromsø Internasjonale Filmfestival tok over drifta. Nå er Verdensteatret igjen blitt et sted der det alltid skjer noe.

Stenersen slo ned på unoter

En legendarisk skikkelse på Verdensteatret er billettkontrollør Sigurd Stenersen. For et par generasjoner tromsøværinger sørget han for ro og orden. Knising og småprat under filmen ble kontant påtalt, og ble det knuffing i køen, kunne du bli sendt hjem til ho mamma. Til ære for ham, og som et godt minne for oss som har opplevd ham, kalles korridoren mellom kafeen og salen for Stenersenrommet.

Av og til går det bare for tregt

En av historiene som fortelles om Verdensteatret, handler om den norske filmen Hud fra 1987. Den hadde i god skandinavisk tradisjon sparsomt med dialog og et ettertenksomt tempo. Kinomaskinisten skulle imidlertid rekke bussen hjem, og utelot dermed å kjøre en av filmrullene, og filmen ble 20 minutter kortere. Dessverre hadde noen i publikum sett filmen før og sladret til ledelsen.  

Denne historien fikk vi fortalt inne på kafeen, og vi har ingen planer om å dobbeltsjekke om den er sann. Det samme gjelder de andre historiene om Verdensteatret som fortelles med et flir over kafébordene i Tromsø.

Nord-Europas eldste kino i kontinuerlig drift – eller kanskje ikke

Her nord er vi glade i superlativer. Vi har Nord-Europas fjellrikeste øy, verdens sterkeste tidevannsstrøm og Norges største Joker-butikk. Denne forkjærligheten for særpregede rekorder gjelder også Verdensteatret. Kinoen har blitt kalt Nord-Europas eldste i kontinuerlig bruk, men helt sikker kan man ikke være. Hvor langt sør går egentlig Nord-Europa? Og teller det som kontinuerlig drift når kinoen i et par år bare viste film et par dager i uka? Men én rekord er i alle fall ekte: Verdensteatret var den første kinoen i Norge som ble fredet.

Verdensteatret er en helligdom for filmhistorien

Når Hollywood skrur opp tempoet med heseblesende biljakter og krig mellom stjernene, har den moderne Fokus-kinoen noen hundre meter sørover flest spesialeffekter i arsenalet. Verdensteatret, derimot, er blitt samlingsstedet for ekte filmelskere. Filmklubben samler byens filmelskere til visning flere ganger i uka. Cinemateket har naturligvis Verdensteatret som sitt hjem i Tromsø, og de viser filmer fra hele filmhistorien. Her kan også utenbys besøkende lett kjøpe billetter.

Filmhistorie vises, og skapes på nytt

Om våren går Stumfilmdagene enda lenger tilbake i tid. Da får den gamle kinoen møte igjen filmene fra ungdommen sin. Av og til helt autentisk når en proff pianist hamrer løs på tangentene under biljakter og spiller mykt og ømt til kjærlighetsscener. Andre ganger får filmene nykomponert musikk, fremført av alt fra symfoniorkestre til rockeband.

På den andre enden av tidsskalaen finner vi Nordic Youth Film Festival – NUFF – som handler om framtida. Her vises kortfilmer laget av unge regissører under 26 år, og flere av dem spilles inn i Tromsø i løpet av festivalen. Dermed kan den gamle kinoen fortsatt inspirere de unge.

TIFF er årets høydepunkt

Men ingenting fyller Verdensteatret med liv slik som Tromsø Internasjonale Filmfestival. En hel uke i januar går filmene fra tidlig morgen til langt over midnatt. Kaféen i foajeen er stappfull, og filmdiskusjonene summer mellom de høye bordene. Når festivalen er over, trekker filmelskerne tilbake for ekstravisninger av de mest populære festivalfilmene.

Den gamle damen takler all viraken med stil. Festivalen forkortes for øvrig til TIFF, og skal du skli inn i miljøet i januar, er det bare å slenge rundt seg med den forkortelsen.

Hvordan besøke Verdensteatret?

De fleste utenbys fra går forbi og knipser bilder av den flotte fasaden. En god del tar også turen innom kaféen i foajeen, som selvsagt er pyntet med filmplakater og viser stumfilm på prosjektør mot sørveggen. På dagtid er dette et dempet sted hvor faste kunder sitter med nesa i Morgenbladet over kaffekoppen. I helgene blir det hele mer klubbaktig, og det danses på granittflisene til DJ-ens rytmer. Kinosalen kan være utilgjengelig, men en kinobillett løser problemet.

Men det viktigste er at Verdensteatret lever. Cinema Paradiso endte som parkeringsplass, men kanskje har vår ærverdige gamle kino ennå de beste årene foran seg.

Denne artikkelen er en uhøytidelig presentasjon av Verdensteatret til alle som besøker Tromsø. Praktboka – enn si storfilmen – om Verdensteatret har ennå ikke kommet ut, så vi tok en prat med tidligere kafevert og filmregissør Erling Falch og leste jubileumsheftet til Verdensteatret 35-årsdag. Mange av opplysningene er videre hentet fra museumsdirektør Astrid Fremmerlids svært velskrevne artikkel Verdensteatret i folkeopplysningens tjeneste i antologien Tromsøboka – den tredje fra 2002. Selve huset er mer utførlig beskrevet av Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard.