Knut Hansvold

Gå på byvandring i gamle Tromsø

Tromsøs gamle sentrum er en salig blanding av nytt og gammel, og blant betong, modernitet og forfall skjuler det seg historiske perler.

Det er knapt noen orden i Tromsø. I stedet blandes nytt og gammel, arkitektoniske mesterverk og kjappreist betong, forfall og kjærlig restaurering. Her er et forslag til byrunde til fots. Den kan du ta i ett sveip, kanskje avbrutt av en kaffepause. Du kan også ta den stykkevis og delt. Du kan til og med skumme igjennom og ha øynene med deg på vei til restaurant, museum eller utflukt i Tromsø.

Roald Amundsen vender ryggen til Tromsø

Et godt sted å starte er ved Roald Amundsen-statuen. Roald Amundsen var først på Sydpolen, først gjennom Nordvestpassasjen og sannsynligvis først på Nordpolen. Statuen hans vender ryggen til byen, mens blikket følger skipstrafikken på Tromsøsundet. Statuen fra 1937 dominerer den trekantede Roald Amundsens plass. Nede til venstre ligger en franskspråklig minneplate til minne om Latham-ekspedisjonen i 1928 som skulle komme det skipbrudne luftskipet Italia til unnsetning. Der deltok Roald Amundsen, og omkom sammen med det øvrige mannskapet.

17 jøder fra Tromsø døde i Holocaust

Mye tristere er minnesmerket i det nordøstre hjørnet av parken. Det er nemlig til minne om 17 jøder fra Tromsø som ble arrestert av det norske, nazistiske styret i 1942. Alle er menn, ettersom kvinnene hadde flyktet til Sverige. Mennene ble igjen for å passe på firmaene familiene levde av. De ble sendt til Oslo, og så videre med slaveskipet Donau til Szczecin (som da var det tyske Stettin) og videre med kuvogner til Auschwitz. Noen ble drept samme dag som de ankom, andre ble sendt på så hardt straffearbeid at de døde over de neste månedene. Bare én av tromsøjødene overlevde, men døde i Norge i 1945 av skadene. Når du går rundt i Tromsø, se etter «Stolpersteine» – snublesteiner. Det er en del av et kunstprosjekt hvor messingplater på størrelse med en brustein er støpt ned i fortauet foran et hus hvor omkomne jøder har bodd.

Eidis Hansa-steinen er gammelt fyllerør

Øverst på den trekantede Roald Amundsens plass står det en 371 kilo tung stein. Her sto det en gang en skjenkestue. Eidis Hansen, Hansa på dialekt, kom for vel 200 år siden roende fra Balsfjord for å besøke stedet. Nå hadde han nok forsynt seg litt av lommelerka underveis, for han ble nektet å komme inn på skjenkestua. Noe opphisset løftet han den store steinen fra fjæra, som den lang lå i nedkanten av dagens park og slapp den ned på dørstokken til skjenkestua. Utestedet er for lengst historie, men steinen står der ennå. Vi vet ikke når dette skjedde, tid og sted kan jo ha vært uklart for datidas observatører også, men historien har levd på folkemunne i vel 200 år. Herfra har du ellers også godt utsyn mot Nordnorsk kunstmuseum. Dette gamle, staselige postkontoret har gratis entré og en stor samling nordnorsk kunst, samt interessante vandreutstillinger.

Strandgata begynner med et flott empirehus

Overse Domkirken til høyre og ta til venstre inn i Strandgata. Da går du forbi Richard With-monumentet. Richard With grunnla Hurtigruten i 1893 fra Stokmarknes, men han var født og oppvokst i Tromsø. På hjørnet står det et flott, gult empirehus fra rundt 1820. Mot Strandgata er det en flott dør med klassisk innramming. Ta en titt inn i bakgården, her er det forfall og sjarme. Rester av gammel bakgårdsbebyggelse kan også sees om man går inn i smuget mellom Kaplan og Risø.

Ingen tog kommer til Tromsø Jernbanestasjon

Til venstre, på den nedre sida, av Strandgata ligger Tromsø Jernbanestasjon, 3,48 meter over havet. Tromsø ligger et godt stykke nord for jernbanenettet, så det kommer ingen tog hit. Som en klassisk jernbanestasjon får man likevel kjøpt øl her. Man sitter på togseter, de ansatte er uniformerte og praten avbrytes innimellom av annonsering av typen «hurtigtog fra Murmansk er forsinket på grunn av rein på sporet». Denne byvandringen har ikke vart i mange minuttene ennå, så det er kanskje litt tidlig for en pause. Eller kanskje ikke?

Strandtorget er en livlig liten plass

På den lille plassen Strandtorget kan det være mye folk både sommer og vinter. Kaia midt på er det gamle fergeleiet for ferga over Tromsøsundet. Den ble avløst av Tromsøbrua i 1960. Den gule trebygningen på venstre side, nordsida, er fra rundt 1820 og en av de eldste bevarte bryggene i Tromsø. Steinbygningen ved siden av, Skarven, er en gammel tranfabrikk som nå er en populær kafe. Om kvelden vil du finne flere hyggelige barer rundt Strandtorget. Ingen nevnt, ingen glemt.

Gå opp i Storgata og snu nesa sørover

Fra Strandtorget følger du den lille tverrgata Strandskillet opp til Storgata og går til venstre. På oversida av gata ligger det røde huset hvor Roald Amundsen pleide å bo når han var i Tromsø, nå Hard Rock Café. Apotekeren Fritz Zapffe tok alltid gjestfritt imot når oppdageren var i byen. Zapffes sønn Peter Wessel Zapffe (etternavnet uttales “saffe” i Tromsø) var en kjent fjellklatrer og forfatter. Herfra går du tre kvartaler sørover mot Macks bryggeri. Nede på venstre side ligger glasshytta Blåst. Her kan du til og med prøve å blåse glass selv.

Ølhallen er Tromsøs eldste vannhull

Ølhallen ble grunnlagt i 1928 og ligger i kjelleren på Macks bryggeri. Ishavsfolk pleide å sitte her og fortelle historier fra ishavsfangsten ved Øst-Grønland, på Svalbard og mange andre steder i det vidstrakte polområdet. Historiene ble mer og mer fantastisk med årene. Kvinner var ikke velsett her fram til 1970, og det var ikke dametoalett. Da førte press (du tok den?) til at det ble innredet et flunkende nytt toalett til guttene, og så fikk jentene bruke det gamle toalettet. Macks Bryggeri fra 1877 var verdens nordligste bryggeri inntil alle mikrobryggeriene begynte å dukke opp. Du kan være med på regelmessige omvisninger.

Stopp på Kunstforeningen for litt samtidskunst

Når du runder hjørnet ved bryggeriet og går oppover Muségata, er sentrum ganske tydelig slutt. I den åpne parken i sør – til venstre – ligger det gamle museet, bygd til byens hundreårsmarkering i 1894. Tidligere holdt Tromsø Museum, nå Universitetsmuseet, til her. I dag holder Tromsø Kunstforening til her, et av landets ledende gallerier for samtidskunst. Når du snur deg nedover, ser du opplevelsessenteret Polaria og ishavsskuta Polstjerna.

Prestenggata er en fargerik miljøgate

Prestenggata er et gammelt boligstrøk for arbeidere og håndverkere fra før forrige århundreskifte. Husene her er fargerike og fra litt ulike perioder. I dag er det gjerne de unge og urbane som bor her, og gata er stort sett bilfri. Gå ned til høyre når du kommer ut av Prestenggata, og gå ned Strandskillet til Storgata ved Scandic Grand. Gata heter Strandskillet fordi den skilte mellom kjøpstaden Tromsø og den litt slumaktige bebyggelsen på Stranda, som var utenfor bygrensa i Tromsøs grunnleggelsesår 1794. Dagens moderne hotell er en etterkommer etter Hôtel du Nord fra 1839, byens første ordentlige hotell.

Gå langs Storgata til Kirkeparken

Når du går nordover Storgata noen titalls meter nordover, kommer du til Kirkeparken med Tromsø Domkirke i midten. Den øvre enden av parken er en fargerik rekke lave, beskjedne trehus. Den første kirken i Tromsø ble ifølge sagaen bygd i 1252. Vi aner ikke hvordan denne kirken så ut, da det ikke er funnet noen rester av den. Det er likevel sannsynlig at den lå i det samme området som dagens domkirke. Vi har fått overlevert en tegning av en kirke fra tidlig 1700-tall, og ellers er et kirkebygg fra 1803 delvis bevart som Landskirken, senere Elverhøy kirke, som nå ligger på toppen av Tromsøya. Den ble flyttet ut av sentrum for å gi plass til dagens kirke.

Domkirken er den eneste i Norge i tre

Dagens domkirke er fra 1861, og er den eneste domkirken i tre i Den norske kirke. Med 800 sitteplasser er den også blant landets større trekirker. Stilen er nygotikk, «oversatt» til tre. Kirken er ofte åpen, og har til og med turistkonserter innimellom om sommeren. Da kan du være heldig og høre orgelet bygd av orgelmesteren Claus Jensen fra 1863. Orgelet er nå fullrestaurert.

Kirkeparken blomstrer fra tidlig vår til sen høst

I 2018 ble Kirkeparken betydelig pusset opp. Nå blomstrer det fra mars-april til oktober her, fra snøklokker til kinasøte. Rosene på sørsida er en overraskelse i juli-august. I det nordvestre hjørnet mot Storgata står en minnetavle over krigens ofre. Adolph Thomsen, domorganist i Tromsø, gjorde seg fortjent til en byste ved å skrive melodien til Elias Blix’ salme «Å eg veit meg eit land» – Nord-Norges nasjonalsang. Sørg for å se kirken fra alle sider, det er for eksempel noen svært gamle graver på østsida av koret. Kirkekanalen lengst ned i parken er fotografenes yndling, her speiler nemlig domkirken seg i vannet.

Steinhus danner nordenden av kirkeparken

Det kremfargede huset midt i husrekka på nordsida av parken kalles Stengården og er byens første steinhus fra 1880. Litt lenger ned ligger gamle Tromsø bad (i dag en kinarestaurant) som er omtrent like gammel. Stengården ble konfiskert av Gestapo under 2. verdenskrig, og i kjelleren ble motstandsfolk torturert til døde. En minneplate er festet til trappa på huset.  Den ruvende oransje bygningen med rundt hjørne mot Storgata er Tromsø Sparebank fra 1913. De runde formene og blomsterdekorasjonene røper jugendstilen. Stram, firkantet og modernistisk er derimot Norges Banks bygg fra 1972 lenger nede i rekka.

Gå over krysset der hele Tromsø møtes

Der Fredrik Langes gate krysser Storgata, møtes halve Tromsø. Dette krysset må sies å være det mest sentrale i byen. Legg merke til at de moderne husene på øversida er litt tilbaketrukket fra Storgata, gata er bredere noen meter nordover. Etter krigen ønsket man en mer moderne by med rikelige gateparkering. Derfor skulle den øverste husrekka rives for å erstattes med moderne hus, alt trukket litt tilbake for å gjøre gata bredere. Planen ble det, heldigvis, ikke så mye av.

Plutselig er det gammelt igjen

Den midtre delen av Storgata er en blanding av nytt og gammelt. Stopp ved «Sweetheart”, som er et gammelt uthus, kanskje en fjøs, i en gammel kjøpmannsgård. Gå inn i gården og følg den trange passasjen ned i Sjøgata. Da ser du at det gamle kjøpmannshuset, gården og det røde uthuset er del av samme kompleks. Sjøgata var byens første hovedgate, mens Storgata var en bakgate for nesten 200 år siden. Derfor ligger det beskjedne uthuset mot Storgata, mens den staselige hovedbygningen vender mot Sjøgata. Alle kjøpmannsgårdene hadde i sin tid en bakgård med bolig for tjenere og ansatte, samt staller og fjøs for hester, kyr og sauer.

Svingen i Sjøgata er noe av det eldste Tromsø

Tromsø sentrum ble planlagt med rette gater i rutenett. Imidlertid har Sjøgata en rar sving midt i. Dette er fordi den følger strandlinja fra 1794, helt i begynnelsen gikk nemlig folk i fjæra når de skulle noe sted. Husene på nedsida er gamle brygger, som opprinnelig var bygd på påler i vannet. På oversida bygde kjøpmennene sine hus i empirestil med markerte dørportaler. For to hundre år siden var det i Sjøgata man så og ble sett. Siden har all aktiviteten flyttet én gate opp.

I bybrannen i 1969 brente 29 hus

Nord for svingen i Sjøgata overtar plutselig rå, flassende betong. En storbrann i 1969 la nemlig et tett og kompakt trehus- og bryggeområde i ruiner, til sammen 29 hus brente. Gjenreisningen av området må sies å være lite vellykket, så legg heller turen tilbake opp i Storgata. Ta fire skritt til venstre og se opp Cora Sandels gate til biblioteket. Dette er nemlig en svært vellykket ombygging av tung, brutal betongarkitektur til svevende lett transparens. Du kan til og med gå opp dit og lese avisa. Eller snu på hælen og gå nordover Storgata.

Stortorget en en branngate

Plutselig åpner alt seg. Du kan se nedover Stortorget til Fiskeri- og fangstmonumentet og videre over sundet til Ishavskatedralen. Til venstre lokker jazztoner deg til å ta en pølse fra Rakettkiosken, og her kan du også ta kaffen ute. Den katolske bispegården fra 1830 rett bak, er et flott eksempel på empirestilen. Etter en runde ned i Torghuken fortsetter du oppover til Vår Frue kirke, byens bittelille katolske domkirke. Siden den ligger nord for den lutherske, er den selvsagt verdens nordligste. Det katolske samfunnet i Tromsø oppsto i 1860, og kirken er fra 1861. Den er ofte åpen. Følg blikket opp og ned fra kirketrappa, da ser du at alt det åpne skulle fungere som en branngate. Det funket, i 1969 stoppet bybrannen ved Stortorget.

Fra øverst på torget administreres byen

Fra kirketrappa ser du Tromsø Kulturhus midt imot, så Tromsøs moderne rådhus på øversida av Grønnegata og byens gamle rådhus fra 1864 rett til høyre over gata. «Rådstua» er nå sentrum for byens amatørskuespillere, og fungerer som et alternativt kulturhus. I 1843, før noe av dette var bygd, startet verdens første skirenn her. Kildene er sparsomme, men vinneren var visstnok en kven en kven som brukte to skistaver, mens de andre bare hadde én. Altså ble han disket, og det hele endte altså i drama.

Frelsesarmeen ligger i Helvetesveita

Gå noen meter nordover Grønnegata forbi Den katolske kirke og gå nedover det lille smuget. Det kalles på folkemunne for Helvetesveita (hæ- og med kraftig trykk på t’en). En gang i tida var det mye helvete her fordi det var et skjenkested øverst. Nå har imidlertid Frelsesarmeen overtatt stedet skjenkestedet sto, så nå ligger Frelsesarmeen i Helvetesveita. Offisielt heter det Schanckesmuget, men det vet ikke de fleste tromsøværinger.

Nordenden av Storgata er fargerik

Den delen av Storgata som ligger nord for Stortorget, er svært velbevart. Til Tromsø å være, er også husene pent restaurert. En gård til venstre for Helvetesveita ligger Urdal-gården, hvor Knut Hamsun fikk sin første roman, Den Gaadefulde, utgitt i 1877. Den solgte svært lite. Verdensteatret fra 1917 er blant Europas eldste kinoer i kontinuerlig bruk. Filmvenner bør stikke innom og se hva cinemateket og filmklubben viser, da får man også sett kinosalen med de vakre, nasjonalromantiske veggmaleriene fra 1920-tallet. Alle andre kan vurdere en kaffe og bolle i kafeen i foajeen. Perspektivet museum i nabohuset har en liten utstilling om Tromsøs historie, oftest en artig fotoutstilling i kafeen og gratis entré.

Bergen og Trondheim møtes i konfrontasjon

Perspektivet museum var opprinnelig bygd i 1838 av kjøpmann Mack fra Bergen. Stilen er bergensempire med liggende panel, svai i taket og to praktfulle portaler i hver ende av bygget. På motsatt side ligger den en gård i trønderempire. Her er fasaden noe dårligere bevart, men man kan lett se det stående panelet og det rette og mer beskjedne taket. Portalen har nok opprinnelig stått midt på fasaden. Da Tromsø vokste til, kom kjøpmennene fra Bergen, Kristiansund og Trondheim, og tok med seg sine regionale varianter av empirestilen. Vi ser både bergensempire og trønderempire rundt i byen, men her står de rett mot hverandre.

Turen går ned mot Skippergata

Nok en fin husrekke ligger langs nordvestsida av Ingvald Jaklins plass. Følg den ned til Skippergata. Nummer 11 er et velbevart, grått empirehus. Her er også bakgården bevart med rødmalte tømmerhus med grovt panel. Rødfargen var billig og egnet for bakgårdshus. Hagen på sørsida av huset er den eldste bevarte i byen, med typiske stauder og prydbusker som var vanlig i hager på 1800-tallet. Om sommeren gir en kaffekopp på uteserveringen gi tilgang til hagen. Fortsett forbi hovedhuset og gå ned Nordre Tollbugate. Dette er en ganske åpen gate omgitt av fargerike hus, og byr på mange fotomotiver.

Skansen er Tromsøs eldste hus

På en liten haug ligger Tollbua, eller Skansen som vi ofte sier. Dette er byens eldste hus, bygd rundt 1790. I 1788 ble byen Bergens monopol på handelen i Nord-Norge opphevet, og nordlendingene fikk handle med hvem de ville. For å administrere avgiftene på all den nye handelen, ble Tollbua bygd.

Skansevollen er det aller eldste Tromsø

Vollen som Tollbua står på, er mye eldre. Vanligvis dateres den til 1200-tallet, selv om arkeologiske funn og skriftlige kilder mangler. Vollen er bygd av jord og stein, og ble bygd som en ringformet festning med vann på tre sider og en vollgrav mot Nordre Tollbugate. På grunn av landheving og tørrlegging av land er ikke festningen så tydelig lenger. Man tenker seg at festningen har å gjøre med Norges konflikt med republikken Novgorod i senmiddelalderen. Kanonene stammer fra napoleonskrigene, og de løvtunge almetrærne gir en følelse av Mellom-Europa i Tromsøs subarktiske klima.

Polarmuseet er en velbevart brygge

Brygga nedenfor, hvor Polarmuseet i dag holder hus, var pakkhuset for Tollbua. Den er svært godt bevart, med hjulet for å losse og laste varer intakt. Innvendig er døråpningene lave og smale. Museet er viktig for å forstå mye av Tromsøs historie, og passer godt sammen med en byvandring. Det er noen få meter opprinnelig fjære rett utenfor Polarmuseet. Ellers i sentrum har strandlinja blitt flyttet utover av utbygging, så disse få meterne er den eneste originale fjæra i Tromsø sentrum.

Avslutt med å gå langs kaia

For å komme deg tilbake til den travleste bykjernen, foreslår vi å gå på kaia sørover fra Polarmuseet. Da passeres en pen rekke med tre store brygger, pakkhus. Disse ble bygd etter en brann i 1903. Ettersom murtvang ble innført i 1904, er dette blant byens sist bygde trehus. Herfra er det også flott utsyn over Tromsøsundet mot brua, Tromsdalstinden og Ishavskatedralen.

Utforsk Nordbyen

Ivrige byvandrere kan utforske enda mer av Gamle Tromsø. Alt ligger i gangsavstand, men husk brodder om du er ute vinterstid.

  • Tromsøs nye bydel Vervet ligger rett nedenfor Skansen. Kule, moderne kafeer og vinbarer og flott utsikt lokker tromsøværingene utover.
  • Verftsgata er en gatestump med gamle hus mellom Skansen og Tromøsbrua. Fortsett gjerne nord for brua til noen fine hus i Skippergata også.
  • Fra toppen av Nordre Tollbugate er det flott utsikt over byen i et område hvor det pusses opp i ett hus og er gammel eternitt og ugresshage hos naboen. Gå rett opp fra Skansen gjennom variert bebyggelse.
  • Kirkegårdsvegen er en gate over det gamle sentrum med flotte sveitservillaer og noen pene, litt engelskinspirerte hus i stein. Så har det blitt bygd mer moderne hus i hagene etter hvert.

Mange stilarter preger Tromsø sentrum

Det er svært lite som henger sammen i Tromsø, hverken stilmessig, fargemessig eller i volum.

  • I deler av byen, spesielt i Nordbyen, er det mange svært enkle arbeiderhus. Disse er små og beskjedne, uten noen form for utsmykning. Ofte har de en merkelig form, fordi de er påbygd i flere retninger.
  • Empire, eller klassisme, var moderne i Europa i første halvdel av 1800-tallet. Empiren var inspirert av det gamle Hellas og Roma. Tromsøempiren er en imitasjon av denne stilarten i tre, med halvsøyler, vindusomramninger og gesimser tatt fra greske templer. Bergensempire har liggende panel og ofte en dør i hver ende. Trønderempire har derimot stående panel, og en sentral dør. Tromsø har en av landets største samlinger med empirehus.
  • Historismen, altså inspirasjon fra hele stilhistorien, preger andre halvdel av 1800-tallet. I Tromsø finnes et par slående kirkebygg, og ellers er det sveitserstilen med sine frodige treskjæringer som preger Tromsø. Sveitservillaer finnes det flere av i utkanten av sentrum.
  • Jugendstilen, også kalt art nouveau, kom med murtvangen i 1904. Da brant Ålesund, og det ble forbudt med trehus i kjøpsteder. Steinhus i jugendstil har runde, organiske former og detaljer inspirert fra naturen. På 1920-tallet overtok en ny klassisme, og fra 1930-tallet av kom de første husene i stram funksjonalisme.
  • Gjenreisningsstilen preger Tromsø, selv om byen totalt unngikk ødeleggelser under 2. verdenskrig. I femti- og sekstiårene ble det ofte bygd enkelt og billig. Senere har noen av dem blitt pusset opp med mer tidsmessig kledning og nye vinduer, andre har blitt revet.
  • Norges velstand i oljealderen synes i Tromsø også. Kontorbygg, hoteller, leilighetskompleks; det mangler ikke på prosjekter. Fra utsiktspunkter over sentrum ser man hvilket volum de de har, og hvor liten den eldre bebyggelsen blir i sammenligning. Tromsøværingene rister på hodet over alt det nye, men de har de kanskje alltid gjort?

Kan man gå på byvandring om vinteren?

Tromsøværingene går selvsagt rundt i byen sin hele året. Sørg imidlertid for å ha brodder på glatt føre og gode klær så du holder deg varm. Er du skodd og kledd, er nedsnødde fortauer, store brøytekanter og stålis med gjenskinn fra nordlyset bare moro. Ta masse bilder.

Ofte stilte spørsmål

Selv den mest innbitte tromsøpatriot aner at det er en stor forskjell i Tromsøs og Paris’ størrelse og betydning i verden. Den tyske reisende G. Hartung var imidlertid imponert over språkferdigheter, dannelsesnivå og kunnskap om utenverdenen i byens overklasse. Damene var også antrukket i (nest) siste mote. Han skrev «om det høye nord skal ha et Paris, bør det bli Tromsø». Forventningene var kanskje litt lave også. Senere har man knyttet tilnavnet til byens uteliv, men det må sies å være en misforståelse.

I siste halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet var ishavsfangsten viktig for Tromsø by. Det ble drevet sel-, isbjørn- og hvalrossjakt i et vidstrakt område fra Canada til Vest-Sibir. Det betydde igjen at kunnskapen om Høyarktis var stor i Tromsø, det var et godt sted å orientere seg for vitenskapsfolk og polaroppdagere. Mange ekspedisjoner startet i Tromsø, og sjøfolk fra området var gjerne med som mannskap. Tromsø var rett og slett dit man måtte innom på vei til toppen av planeten.

Utelivsbyen Tromsø er et begrep som oppsto på åttitallet. Mens de fleste norske byer, i begynnelsen alle andre, stengte serveringen rundt midnatt, festet tromsøværingene til langt på natt. Storøyd rapporterte besøkende fra mer tilknappede byer om mange utesteder og lange nattklubbkøer. Nå til dags er jo åpningstidene de samme over hele landet, og mange andre byer har løsnet på snippen litt. Det er imidlertid liv og røre i Tromsø i helgene, og barer og puber er også godt besøkt i ukedagene. Utestedene er også gjerne lokalt eid, og inngår ikke i nasjonale kjeder.

Vi begrenser oss til to ting: Hålke om vinteren og måse om sommeren. Tromsøvinteren er regn, hard frost, snø og regn igjen, og kommunen har ikke mulighet til å sende ut nok strøbiler ettersom været skifter. Løsningen er så enkel som den er genial; brodder. De finnes til og med på Rema nå til en billig penge. Fra april er imidlertid måsen, måkene, en konstant trussel. De større måseartene kan finne på å stjele maten fra kafebordet eller stjele en varm pølse fra hånda di mens du går i byen. Løsningen er åpenbar; unngå kjappmat i gata, og pass på bollen din når du sitter på utekafe. Krykkjene har invadert byen de siste årene, og er ganske sure og grinete innimellom. Akkurat som tromsøværingene har de de imidlertid mest i kjeften.

Byens turistkontor og reiselivsorganisasjon informerer bredt om byen på sin hjemmeside.