William gikk ut i Tromsø – her er historien hans

Hvor skal man gå ut i Tromsø? Er utelivet i byen like bra som ryktet vil ha det til? Hva snakker man om over halvliterne i det høye nord? Vi konsulterte den uhildede ekspertisen: Søring og festløve William S. Mørch ble sendt ut for å finne fram i tromsønatta.

Fersk i Tromsø, ny i Nord-Norge, men selv i Søringenes rike har utelivet i Nordens Paris godt ry. Etter sporadisk å ha besøk en og annen bar, var det på høy tid med en ekte helaftens barsafari; dette var kvelden jeg skulle gå fra blåøyd hovedstadsutsending til lokal utelivskjenner. Kveldens mål var å finne essensen av Tromsøs uteliv, finne ut hvilken energi nordlyset fyller bar, bu og klubb med.

Rocken er ikke død, den er blå – Start på Blårock

Rumlende mager setter burger, brygg og bra musikk øverst på agendaen. Rockebarer finnes det faktisk flere av, men det åpenbare valget er institusjonen Blårock. Byens Bowies, Cobains og PJ Harveys sover fortsatt når jeg i sjutiden trår over terskelen til rockens kråkeslott med fotografen; foreløpig er det ikke særlig rølpete. Fra den bandbaserte burgermenyen bestiller vi hver vår «The Smiths»-vegetarburger med chilipomfritter, før vi klatrer opp de mange plattformene utestedet er sammensatt av. Mørke vegger, bord og tak er som tapetsert med gitarer, konsertplakater og rockestæsj, for eksempel en snerten jukeboks. Lokalets mange trapper, gelendre og plattformer gir meg lyst til å komme tilbake når det spilles konsert her, for lignende konsertlokale har jeg aldri opplevd. Det rister lett i rockefoten, og jeg skulle gjerne sett baren befolkes, men mette og klare for å finne flere steder som setter Tromsø på kveldskartet, setter vi kursen ut, rundt hjørnet til Storgata.

Når det er kult å kose seg – Balthazar og Mikrobryggeriet

Det blåser er surt drag gjennom Tromsøs hovedgate denne kvelden. Vi stikker hodet inn her og der på jakt etter stedet med den riktige stemninga og de varmeste vibbene. Balthazar Vinbar og Mikrobryggeriet er to utesteder, men deler lokaler. De svære vinduene vendt mot gata kaster ut en lun løper av glød og hygge det er vanskelig ikke å fristes inn av. Allerede klokken åtte er de fleste bordene besatt av mikrobrygg, gjæra druer og snasene cocktails, og ikke minst et variert klientell som setter pris på stemning. Jazzete hip-hop, hip-hopete jazz og elegant indierock setter en avslappet schwung på lufta, mens duse farger ispedd Basquiat-aktig kunst skaper en inviterende visuell stil. Alle vi prater med sier det samme: «Vi gikk inn fordi det så hyggelig ut.» Det er vanskelig å være uenig med det. Plutselig forteller klokka at vi ligger bak tidsskjema. Ingen stor sorg, samstemmer fotografen og jeg.

Har du hørt den om Rorbua?

Vi skrider videre til den smått legendariske Rorbua, åsted for NRKs skrøneprogram Du skal høre mye. Rødmalt ytre og et indre av treverk pynta med gamle teinekuler, ankere og annet maritimt ustyr gir bua en autentisk nordkyststil. Ei rorbu skal være der sjøfolk tar seg en knert og smuler til barten. En matros bekrefter at dette ennå gjelder, i det en fyr går forbi med tørrfisk stående ut av munnen og en pils i hver hånd. Ifølge ryktet fortelles fortsatt en og annen grovis, og når sjøfolk samler seg, bryter det visstnok ut allsang av sjantis. Det fikk vi dessverre ikke oppleve. En langskjegget rikskjendis (mer sier jeg ikke) forteller at han kommer fordi klientellet er voksent. Men når kveldens trubadur spiller opp til dans med country og norske hits, er det unge folk som svinger seg. Først og fremst framstår Rorbua som et ujålete sted med plass til alle.

Mimring mens vi rusler hit og dit – Minner fra Bastard

Utover kvelden titter vi inn i den lille kjellerbaren Bastard gjentatte ganger. Vanligvis henger kunstnere, musikere og andre røvere her, men i kveld er lokalet dessverre passe dødt. Dessverre, fordi undertegnede gjentatte ganger har snublet inn og blitt møtt av herlig leven. Bastard er en av de travleste og intimeste konsertscenene i landet, så det er fort gjort å få seg en het overraskelse: En gang hektet jeg meg på et polonesetog som danset inn og ut av baren og fikk uventet med meg siste del av en Mambo Kurt-konsert. Skjulte talenter sniker seg iblant opp på scenen ved de jevnlige jamkveldene, for eksempel han som alltid spiller selvsnekra kassegitarcovers av Britney Spears-låter. Dassturen er også trivelig: Veggene er fulle av omslag fra pornografiske bøker fra 50-60-tallet med navn som «The First Time I Saw a Penis», «The Lump In My Pants Means I Love You» og «Marriage Can Wait».

Vi venter gjerne på toget, selv om det aldri kommer – Tromsø Jernbanestasjon

Om det er spøk blitt til alvor, overtagelse av togvognsmøblement eller nordnorsk trass, vet ikke jeg; tromsøværingene har egen jernbanestasjon, men det går dessverre ingen tog dit. Etter tre stopp må jeg finne urinalen, hvor jeg kommer i prat med en Rødt-politiker: «Her vanker vanlige folk.» Jernbanen er gjenkjennelig brunt, men med klar egenart. Gammelt toginteriør møblerer stedet, publikum bærer preg av brun pub, men er variert nok til å speile den gjennomsnittlige togkupé på norsk langtur: frisk ungdom, pensjonister og alt imellom. Enhver respektabel jernbanestasjon byr på underholdning: foruten flytende moro, ligger laminerte kvisser på hvert eneste bord. Vi satt i baren, og måtte rappe en. Temaet var vi udugelige på, en god anledning til å prate med naboen. Kvissen gikk dårlig, men en spennende prat om fiske, motorsykler og politikk fikk vi. Hadde vi blitt, ville vi nok skåla med representanter fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet eller en annen bande.

Det handler om å danse – Gründer

«Alors on danse» synger Stromae, mens jeg kjenner at utelivsblæra har skrudd seg på. Fire karer i dress står på badet og diskuterer hvordan de skal få blås fra håndtørkeren. Jeg gliser, men må bite meg i tunga når også jeg sliter med tenninga. Fyr og flamme er det nå likevel: Dansegulvets vrikkende hofter og ristende rumper sender varmeenergi til resten av rommet. Som ellers i Tromsø blir jeg konfrontert med egne fordommer: Det er ikke bare dressmenn og kjoledamer her. Selv om anlegget holder det trygt på dansbart Topp 40, ser jeg representanter fra både den ene og den andre subkulturen i det store, halvmørke, men levende lokalet. «Alle mellom 20 og 25 kommer hit for å danse,» kan en lokal gjeng fortelle, «det er her det skjer, hit alle går.» Gründer skiller seg kanskje ikke ut, men dersom et gjenkjennelig, levende dansegulv er på agendaen, er dette stedet. 

Dannet cowboy søker film, samtalepartner og dansegulv – Verdensteatret

Byens cinematek, Verdensteatret, viser ikke bare film på ekte ruller, men spiller musikk på fra et velkuratert og bredt utvalg vinylplater i den godt besøkte baren. Rakkertoner fra svart plast surrer mens samtalene mine spretter fra performance kunst til rusomsorg til hvorfor man helst bør lese Immanuel Kant på tysk. Plutselig inntar kong DJ tronen sin over dansegulvet og prosjektoren stråler ut syrete visualiseringer på veggen; frekke beats suger oss ut på gulvet. Svette, smil og deilig stemning oser omkring oss, mens teknodunk dundrer i kroppene og det lille lokalet. Ut av mengden spretter en sort cowboyhatt fra hode til hode, i kveld er den alles, og ansiktene får trekk fra folk vi har truffet gjennom hele kvelden. Hatten lander endelig på hodet mitt, til jeg ser noen jeg forstår er ny i byen komme gjennom dørene. Nykommeren får hatten på hodet, inviteres inn i dansen: «Velkommen til Tromsø,» sier jeg.

William S. Mørch studerer Forfatterstudium 1 ved Kunstakademiet i Tromsø. Han har tidligere studert litteratur og tysk, hatt et utall jobber med ditt og datt, og publisert tekster i de fleste sjangere.

Ofte stilte spørsmål

Nei, langt i fra. Vi snakket bare med William over en kaffekopp og ba ham gå på oppdagelsesferd på egen hånd. Han valgte da å gå til litt ulike steder med ulik profil og ulikt klientell. Denne er historien om hvordan han hadde det i Tromsø akkurat den kvelden han var ute en torsdag tidlig i desember. Når du tar på deg dansesko med brodder og festallværsjakke, kan stemningen være en helt annen.

Det er absolutt en smakssak, for det fine med Tromsø er at det er folk ute hele uka. Riktignok er det ikke tenna i tapeten (uff, det høres vondt ut) alle steder hele tida, men du finner god stemning noe sted selv på en mandag. Noen steder, slik som BlåRock, kan være et nedpå sted for en burger en mandag, og så være fullt fra loft til kjeller en fredagskveld. Det enkleste er å gå seg en runde i byens kompakte sentrum og gå inn der det er folk.

Utelivet forandrer absolutt karakter etter årstid. Når russelufta driver kvikksølvet til værs i juli, er det uteservering som gjelder. Da kan det føles feil å gå på mørke, intime steder. Når høstmørket melder seg, tennes derimot telysene på alle barbord, og det er kos og hygge i lufta. Studentenes årssyklus, med utbetalt studielån i august og januar og eksamensangst i november og mai, er lett å lese av på byen.

Opprinnelsen til tilnavnet Nordens Paris har egentlig lite med uteliv å gjøre. Tidlige besøkende til Tromsø ble forbauset over dannelsesnivået hos byens borgerskap. Man ble ønsket velkommen på fransk, tysk og engelsk, damene var kledd i nesten siste mote og kunnskapen om verden utenfor var stor. Kanskje hadde også besøkende lave forventninger? Da utelivet i Tromsø ble et begrep på sytti- og åttitallet, ble det gamle tilnavnet omtolket til å handle om utelivet.

Visit Tromsø, byens reiselivsorganisasjon og offisielle verter, har en fyldig og informativ hjemmeside med severdigheter, aktiviteter, kulturkalender og restauranttips.