En sovjetisk krigsfange forteller sin historie

2. verdenskrig var en tragedie med store volum. Kanskje mistet 75 millioner mennesker livet. Av de anslagsvis nesten seks millioner sovjetiske soldatene som ble tatt som krigsfanger under 2. verdenskrig, omkom 57%, eller godt over tre millioner. Til Norge kom det anslagsvis 100 000 fanger, og av disse omkom rundt 13 700. Tallene er svimlende, og vanskelig å ta inn over seg. På Trondenes historiske senter har vi sjansen til å komme bak tallene, og få en førstehånds skildring av krigsfangenes historie. Her har nemlig én av de 13 700 omkomne skrevet dagbok. Ut fra dagboka fortelles en personlig krigshistorie av de mest skrekkinnjagende.

Konstantin ble sendt til Trondenes for å dø

Konstantin Grigorivitsj Seredintsev var 31 år da han ble tatt til fange ved Krasnodar i Sør-Russland i august i 1942. Han var bokholder, gift og hadde to små døtre.  Via en oppsamlingsleir i Polen ble han sendt til en fangeleir ved Trondheim. Her begynner han å skrive dagbok. I februar 1943 ble han så videresendt til leiren på Trondenes. Ankomsten er sjokkartet;

Det er sommerbrakker som ser ut som staller, og som er skitne, fuktige og kalde [..] det er klart for meg at vi har blitt brakt hit for å dø.

Konstantin fikk rett. Han kom til Trondenes 23. februar 1943, og døde 22. mai samme år. Vi må anta at han døde av å ha arbeidet alt for mye og fått altfor lite mat. Hans død er dermed en krigsforbrytelse.

100 mann bodde i hver brakke

Fangebrakkene på Trondenes hadde en base av betong, og resten var en enkel konstruksjon av kryssfiner. Størrelsen på brakkene var 15 ganger 6 meter, og her ble anslagsvis 100 fanger forlagt i hver. Det vil si at de hadde mindre enn én meter grunnflate. Fangene lå i køyesenger med beina mot veggen for å få plass, og det fantes ingen oppvarming. Det fantes en toalettbrakke, og etter hvert ble det også bygd et bakeri.

Konstantin jobbet ti timer nattskift

Et bilde i utstillingen på Trondenes historiske viser arbeidet. En mann står nederst i en grop og graver. En mann graver grusen videre opp til nok en graver, og så spar den fjerde grusen opp i en vogn. Slik sto de i ti timer. Konstantin skriver

Arbeidet er ikke tungt – men det er mye av det [..] Så jeg har gitt opp håpet om at jeg skal kunne overleve fram til slutten av krigen og om å bli løslatt fra dette forbannede slaveriet og fangenskapet

Han arbeidet fra klokka sju om kvelden til klokka fem om morgenen, ettersom det ble bygd døgnet rundt. Graving, snømåking, lossing av skip og annet hardt fysisk arbeid inngikk i oppdragene.  

«Jeg ga bedre mat til grisene mine hjemme»

Konstantin beskriver suppa til frokost som kokt vann fortykket med litt mel, og dårligere enn foret han pleide å gi til grisene hjemme. Middagen var en tredjedels kilo brød, 25-30 gram fett og 75 gram fiskehermetikk, samt en liten dråpe kaffe. Suppa til kvelds beskrives som laget på avfall. Våren 1943 fokuserte tyske leger på de høye dødstallene, og utarbeidet en rapport som konkluderte med å øke rasjonene. Deretter fikk fangene 350 gram brød, 700 gram poteter og 140 gram kjøtt om dagen. Etter dette gikk dødeligheten betydelig ned.  

Generell svekkelse og sirkulasjonssvikt var den vanligste dødsårsaken

Konstantin skriver etter ti dager på Trondenes at kreftene svinner hen.

Jeg går sakte og sleper føttene mine etter meg

Dødsårsaken er ifølge fangekortet hans nedsatt allmenntilstand og sirkulasjonssvikt, som er den vanligste dødsårsaken sammen med hjertesvikt og diaré. En slik dødsårsak forbindes med svekkelse i høy alder, og er helt uvanlig hos unge menn. Dødeligheten i leirene er svært høy, noe som kan direkte tilbakeføres til arbeidsforholdene og kosten.

Det kan ha vært opp til 1300 krigsfanger i Harstad på det meste

De første femti krigsfangene kom til Harstad bare et par måneder etter Hitlers angrep på Sovjetunionen sommeren 1941. I 1942 startet byggingen av festningsverket på Trondenes, og behøvet for arbeidskraft økte. Vi kjenner til 4 fangetransporter med båt fra Szczecin i Polen (som da var det tyske Stettin) via Oslo og Trondheim. Konstantin skriver

Vi ble drevet ned i et lite og fuktig hull som om vi var kveg eller noe enda verre.

Mens byggevirksomheten var på det mest intense, kan det ha vært 1200 fanger i leiren på Trondenes. I tillegg kommer rundt 100 fra ulike mindre leire i området.

Arbeidsleiren var utilgjengelig for harstadværingene

Folk flest fikk ikke lov til å ha noen form for kontakt med fangene. De kunne imidlertid av og til ses når de ble satt til å jobbe på ulike steder utenfor leiren. Da marsjerte de på rekke gjennom byen. Man kunne straffes for å hjelpe fangene med mat, slik som en tjenestejente på nærmeste gård som fikk to måneders fengsel. Etter hvert ble det en slags forståelse om at vaktene snudde seg bort når barn nærmet seg og skjøv matpakker under piggtrådgjerdet.

Byggingen av batteriet på Trondenes

Vågsfjorden, som Harstad ligger ved, er den nordlige innseilingen til Tjeldsundet, og én av to veier til utskipingshavna for svensk jernmalm i Narvik. Etter de allierte raidene i Lofoten i mars og desember 1941 ønsket okkupasjonsmakten å hindre de allierte i å blokkere den viktige skipstrafikken fra Narvik. Dermed bygde de festningsverk med store kanoner, på Engeløya i Steigen for å sikre den sørlige inngangen, og på Trondenes for å sikre fra nord. Byggingen av de enorme kanonene fordret graving og fundamentering, og her trengtes det masse arbeidskraft.

Operation Todt var Hitlers byggeorganisasjon

Fritz Todt var Hitlers rustningsminister, og sto ansvarlig for å bygge festningsverkene. Hans fremste instrument var organisasjonen Operation Todt, som skulle bygge ut krigsnødvendig infrastruktur i Tyskland og i de okkuperte landene. En viktig del av deres virksomhet var å organisere slaver og slavearbeid. Wehrmacht, den tyske militærmakten, hadde som oppgave å bevokte fangene.

Atlanterhavsvollen skulle sikre mot alliert invasjon

Befestningene på Trondenes var en del av noe mye større, nemlig Atlanterhavsvollen. Fra Øst-Finnmark til grensa mellom Frankrike og Spania ble det bygd bunkere, lagt ut minefelt og piggtrådsperringer og satt opp store kanoner. I dag smuldrer det betong langs hele vestkysten av fastland-Europa, og dette ble i stor grad bygd av sovjetiske krigsfanger og tvangsutskrevne fra okkuperte land.

Monumentet ble reist rett etter krigen

Området mellom leiren og kirkegårdsmuren, ser vi av gamle bilder, var selve krigskirkegården. Her sto de russisk-ortodokse trekorsene. Sovjetunionen var en ateistisk stat, men Stalin mobiliserte også de religiøse kreftene i Sovjet-samfunnet i krigsinnsatsen.  Et monument står rett på nordsida av kirkegårdsmuren, i svart stein med den sovjetiske røde stjerna på toppen. Den ble reist i ukene etter frigjøringen. 22. juni 1945 marsjerte de frigjorte krigsfangene gjennom Harstad, divisjonsmusikken spilte og ordføreren, Røde Kors og forsvaret holdt taler da monumentet ble avduket. De sovjetiske soldatene fikk en varm avskjed fra byen hvor de hadde lidd så mye, og alle var innstilt på å ta godt vare på krigskirkegården.

Operasjon Asfalt flyttet gravene bort fra Harstad

Høsten 1951 ble levningene etter 403 omkomne krigsfanger gravd opp, samlet i asfaltsekker og sendt til én sentral krigskirkegård for alle omkomne sovjetiske krigsfanger på Tjøtta på Helgeland. I Harstad, som mange steder i Nord-Norge, var reaksjonene svært negative til flyttingen, kalt Operasjon Asfalt. Man følte man hadde lovet å ta vare på gravene. I dag ser vi gjerne flyttingen av gravene i sammenheng med den kalde krigen. Man ønsket ikke antatte sovjetiske spioner som så seg rundt under dekke av å besøke krigsgraver. Det ble ellers flyttet levninger fra 403 personer, mens tallet 800 omkomne står på monumentet. Vi er i dag ikke sikre på hvor mange som egentlig døde.

Bånd kuttes over og knyttes igjen

Etter krigen fulgte den kalde krigen. All kontakt med Sovjetunionen opphørte, ingen fikk komme derifra for å se gravene, og brevkontakt var nærmest umulig. Selv om fokuset i offentlig debatt endret seg, levde historien om fangeleiren på Trondenes på folkemunne i Harstad.  Med tøværet på nittitallet ble nye bånd knyttet, og i 2002 besøkte den eldste datteren Tamotseka og Konstantins barnebarn Vitalij fangeleiren på Trondenes.

Hvordan ser leiren ut i dag?

I 1946 ble de dårlig bygde brakkene rett og slett brent. De var fulle av veggdyr, og sto midt i en bygd. Etter hvert grodde krattskogen til, og krigsfangeleiren ble usynlig og utilgjengelig. I løpet av flere år har imidlertid Sør-Troms Museum med god hjelp fra Rotary og andre frivillige hogd ned skogen og blottlagt restene etter brakkene. Det finnes også rester av et steinhus og det som kanskje var en bakerovn.  Landskapet holdes i dag åpent av Sør-Troms museum, så det er godt mulig å få et overblikk over området.

Hvordan skal du følge i sporene til Konstantin?

Å gi seg i kast med andre verdenkrigs gru er både krevende og verdifullt for oss som lever i dag. Vi anbefaler først og fremst å besøke Trondenes historiske senter, som ved hjelp av Konstantin forteller om det som skjedde på Trondenes under 2. verdenskrig. I sommerferien går det guidede turer til fots gjennom kulturlandskapet på Trondenes, hvor krigskirkegården er en hoveddel. Man kan også gå selv, ved hjelp av vår artikkel. Det skal en del fantasi til for å se for seg leiren, men et stort foto med dårlig oppløsning gir et inntrykk av fangetårn, brakker og piggtrådgjerder står inne i utstillingen.