Til Finnmark for første gang

Wow, Finnmark!? Mener du det? spør jeg Bo.

En reise til Nord-Norge er noe vi har snakket om i mange år, vi som tidligere har reist mye sammen ellers i verden. Nå skal det endelig skje.

– Stedene vi skal til ligger i nærheten av hverandre, og kommer til å gi deg en helhetlig opplevelse av Finnmark, sier Bo.

I motsetning til meg, er min gode venn og reisevante fotograf ofte i Nord-Norge, så han vet hva han snakker om.

Alta, Honningsvåg og Hammerfest er steder jeg bare har hørt om. Jeg ser for meg samekofter, reinsdyr og stiv kuling, så langt nord i Norge – og i det europeiske fastlandet som det er mulig å komme. Selv har jeg aldri vært nord for Trondheim. Kan det stemme at man får kongekrabbe til frokost og nordlys til kvelds?

– Du får se når vi kommer dit, sier Bo. Han vil ikke fortelle for mye nå, men jeg hører på tonefallet at dette blir gøy!

To hundre mil fra Oslo

Jeg starter forberedelsene med det samme. Hvor langt er det egentlig til Nordkapp, Norges nordligste punkt? Jeg finner frem kartet, bretter det ut over spisebordet og setter passerspissen i Oslo. Godt forankret i treverket under, trekker jeg ut blyant-enden til den nærmer seg spagaten på Nordkapp. Såpass ja. Når jeg vrir passeren rundt havner blyant-spissen i Milano, Italia. To hundre mil fra Oslo.

Tre ulike steder i nærheten av hverandre

I Finnmark bor det godt under hundre tusen mennesker, på et område større enn Danmark. Avstandene er store, men Bo er smart. Alta, Honningsvåg og Hammerfest ligger i nærheten av hverandre, og vi vil få oppleve både kyststrøk og viddelandskap. Samtidig er sjansen stor for at nordlyset dukker opp her. Dessuten går det direktefly fra Oslo til Alta. Derfra kan vi velge mellom buss, båt eller leiebil.

Jeg pakker kofferten

Men hva skal jeg ta med i kofferten? Blir det stiv kuling og snøfokk må jeg i hvert fall ha med varmt tøy. På Finnmarksvidda kan det bli skikkelig kaldt, har jeg hørt. Vi skal imidlertid oppholde oss nærmere kysten, og der er det ikke så kaldt. – Pakk for en vanlig norsk vinter – pluss litt ekstra, og en skikkelig varm jakke, sier Bo. Kaldt blir det nok uansett tenker jeg, så jeg pakker både ullgensere, ullsokker, lue og polvotter.

Direkte til Alta på to timer

Turen starter i en middels stor amerikansk Boeing, med en delvis spansk besetning og krigshelten Jan Baalsrud klistret på halen. Bo har fått plass ti rader bak meg, og damen ved siden av meg har sovnet allerede. Dette blir en rolig tur. Det summer i en lett blanding av latter og spanske ord. Vinden er med oss, og turen går fortere enn vanlig. To timer, sier kapteinen over høyttaleranlegget. Dette lover godt.

Ikke til Alta ennå

Snart fremme i Alta lyder beskjeden om at flyet ikke kan lande fordi det er is på rullebanen. Dermed rutes vi til Tromsø. Den sovende damen på samme rad gjesper og åpner øynene. Hun ser på meg med et ny-våknet smil.

– Det er ganske vanlig på denne tiden av året, forteller hun uanfektet på nordnorsk kystmål. Hun skal til Hammerfest for å hente noen gjenstander fra sin forrige leilighet. Jeg skal etter planen kjøre hundeslede og spise lokal sjokolade i Alta.

– Nå får vi noen timer å slå i hjel i Tromsø, sier hun og smiler. Jeg smiler litt nølende tilbake, usikker på hvor mange timer vi må vente, og hva vi rekker når vi etter hvert ankommer Alta.

Gutter på tur

Vi ler litt Bo og jeg, når vi ringer til hver vår mamma etter landing i Tromsø. To gutter på tur. Dette kan bli gøy. Men sju timer på en flyplass er ikke gøy. Lettet over å ha gitt beskjed om den trygge ankomsten, men oppgitt over å ha havnet på feil sted, tusler vi litt molefonkne ut for å finne en buss som tar oss til sentrum.

Døgnvill i Tromsø

Idet bussen ruller inn i Tromsø by er det første som møter oss et glimt av gult og oransje lys, mellom fjell og hav, fra en sol som aldri stod helt opp, og som nå er på vei til Amerika. Så blir det mørkt. Det kjennes ut som klokka er åtte eller ni.

– Neida, den er bare to, sier Bo og ler.

Jeg er døgnvill, men fornøyd over å se Tromsø for første gang.

Rakettpølse og rødvinsgløgg

Mørkt og surt er det, men byen er spennende og vakker, der den ligger og dupper i vannet, mellom to broer. I sentrum, midt i gågata, står den berømte «rakettkiosken» – verdens minste pølsebar. Her må nok kioskmannen gå baklengs ut når han skal stenge. Jeg prøver meg på en «Rakett spesial» med alt, og en rødvinsgløgg. Med 20-talls musikk surrende fra en høyttaler er opplevelsen komplett. Dette er langt bedre enn sju timer på en kjedelig flyplass.

Endelig fremme i Alta

Flyet til Alta senere på kvelden er forholdsvis presis, og etter en kjapp halvtime gjennom snøfulle skyer, lander flyet på Altas korte, nå litt mindre isbelagte flystripe. Damen på samme rad sover ikke nå. Vi utveksler heller ikke mange ord. Jeg tenker på hundekjøringen og den lokale sjokoladen vi gikk glipp av, men er glad for at reisen nå er tilbake i rute.

Sola går verken opp eller ned

Stemningen i Alta er helt spesiell. Stedet har sin egen atmosfære. Det duse, blå skumringslyset senker pulsen. Hjemme i Oslo stilner byens larm når det skumrer, og både fugler og folk roer tempoet. Her i nord varer skumringen fra sola ikke står opp, til den er helt forsvunnet. Deretter blir det bare enda mer stille. Nordlyskatedralen, som vokter over sentrum, er opplyst av et lilla lys, som understreker stemningen. Alt er duket for en god natts søvn. I morgen går ferden videre til Honningsvåg.

Månen vil være med

I Finnmark er det månen som lyser opp mest om vinteren, og med klarvær viser den seg store deler av dagen. Den vil tydeligvis også være med til Honningsvåg, og den følger oss hele veien over Sennalandet.

Vi velger leiebil

Det går både buss og båt på de korte avstandene i dette nordlige triangelet mellom Alta, Honningsvåg og Hammerfest. Vi velger leiebil, for å være mest mulig fleksible, og for å kunne stoppe, dersom nordlyset dukker opp.

På vei over Sennalandet

E69 mellom Alta og Honningsvåg bukter seg over Sennalandet, som er starten på Finnmarksvidda. 207 kilometer skal ta tre timer, sier Google. Bensintanken er full.

Jeg har hørt at vidda kan være lunefull, og at værets mottakelse er uviss.

– Det er vanlig med snøfokk og kolonnekjøring på denne strekningen, forteller Bo.

Bommene kan være stengt også. Her er det vinteren som bestemmer. Man kan aldri være helt sikre på hva den vil før den er der. Vi er imidlertid heldige med været. Det blåser, men det er relativt klarvær og månen følger oss trofast bakom et tynt skydekke.

En smak av Finnmarksvidda

Finnmarksvidda, eller Finnmárkkoduottar, som den heter på nordsamisk, er vid og vakker og utgjør hele 36% av Finnmark fylke. Her er endeløse sletter uten trær så langt øyet kan se. Selv om vidda ligger kun 300 til 500 meter over havet kan det noen steder trekke seg ned mot 50 minusgrader om vinteren. Turen over Sennalandet gir en liten smak av det Finnmarksvidda har å by på, og vi føler oss som moderne cowboyer, som farer over slettene i en rød, japansk diligence med piggdekk.

Fra vidda til Gollums huler

På vei ned fra Sennalandet snor veien seg langs den vakre Porsangerfjorden, en av havets lange armer, som strekker seg langt inn i Finnmark. Her er også lange og dype tunneler, grovt hugget ut i fjellet. Det minner om bergtrollenes rike, og jeg blir med ett litt urolig for hva som venter oss i bunnen.

– Slapp av, vi skal ikke gjette gåter hos Gollum i dag, sier Bo og ler, før veien med ett fortsetter oppover.

Måneskinn på overflaten

Snart ser vi den mørke, blåaktige dagen i enden av tunellen, og jeg er lettet. Månen møter oss i det vi kjører ut, og det er lett å glemme at den rolige fjorden skjuler en verden fylt med et yrende liv av fisk, hval og krabber. Under havflaten bor de underligste skapninger, hvor den sterkestes rett er nådeløs. Der er det kun én ting som gjelder: Å spise eller bli spist.

Kongekrabbe på Sarnes

Fæl er den, kongen fra havet. Med sine piggete armer og utstikkende øyne stirrer den mistenksomt på oss, i det den trekkes opp fra vannet. Vi har ankommet Sarnes, like utenfor Honningsvåg, og kongekrabben legges nå på bordet, for å bli slaktet og spist. Nå skal det bøtes for livet til alle fiskene og krabbene den selv har spist. Jeg er døgnvill, men magen kjenner tiden. Her skal vi ha lunsj.

Lokal mat fra fjern og nær

Selv om kongekrabben opprinnelig kommer fra andre hav, bor den nå i nordnorske farvann. Den har blitt lokal, og den smaker utrolig godt. Kokken Yves fra Belgia har også blitt lokal, og selv om han ikke snakker så mye norsk, kan han nok om kongekrabbe til å imponere en hvilken som helst nordmann.

Fortreffelig krabbe

Yves serverer kongekrabbe rett fra havet. Etter en halvtimes tur innom en kokende gryte med saltvann, etterfulgt av en rask nedkjøling, er krabben klar for servering. Ferdig oppstykket og lekkert dandert på et fat, plasseres den på bordet. Det skumle monsteret er ufarliggjort, og smaker rett og slett fortreffelig.

Honningsvåg i tåka

Vi ankommer Honningsvåg i tåke og tussmørke, og det er nesten umulig å si hvor mye klokken er. Alt er stille, og jeg undres om ikke vi de eneste som rører oss i byen nå. Til og med den legendariske baren «Nøden» er stengt. Tåken skjuler både fjellene og fjorden vi først skal få se dagen etter. Vi legger koffertene inn på hotellrommene, før vi farter videre. Vi har en avtale på Nordkapp-platået.

Nordkapp

Fjellet Knyskanes, eller Davvenjárga som det heter på nordsamisk, fikk navnet North Cape av den engelske kapteinen Richard Chansellor, under hans søken etter sjøveien til Kina i 1553. Han kunne ikke ha funnet på et bedre navn. Nordkapp er en av de aller nordligste oddene i hele verden, og den nordligste klippen i Europa.

En helt spesiell følelse

Jeg blir grepet av ærefrykt i det jeg ser jeg ut over horisonten, helt ytterst på Nordkapp. Her blandes naturkrefter med fortellinger om historiske hendelser og gamle helters fasinasjon av Nordkapp, hundrevis av år tilbake. I kveld er det jeg som står på den siste biten av stein og jord i Europa, med det endeløse havet rugende ved fjellets føtter.

Nærmere Nordpolen enn Oslo

Ved globus-statuen ytterst på platået er det mørkt og blåser kraftig. Vi er nå nærmere Nordpolen enn Oslo. Himmelen er dekket av skyer, som farer i ulik fart over himmelen. Det er visst skyene som vil ha oppmerksomhet i dag, sikkert misunnelige på naturfenomenet alle tilreisende jakter på: Nordlyset.

Aurora Borealis

Langs hele horisonten danser et svakt grønnskjær bak skydekket. Og der, rett mot nord, bukter Nordlyset seg frem – den vakre Aurora med sitt grønne slør. Så vakker hun er, hun Aur.. Jeg rekker ikke å tenke tanken ferdig, før skyene skygger for henne. Gråtonene deres blandes med vinden og tykner til, og jeg er sikker på at de sier «Se på oss da vel, vi er vel fine vi også». Aurora viser seg alltid best i klarvær, og på Nordkapp kan man aldri være sikker på været.

Skyene er vakre de også

Man skulle kanskje tro at skuffelsen over ikke å ha fått sett nordlyset i kveld ville være større, men jeg kjenner utelukkende på en stor tilfredshet. Opplevelsen av Nordkapp er uansett unik, selv om skyene i kveld tar hedersplassen. Jeg er sikker på at dersom de kun fantes ett sted i verden, ville folk ha valfartet for å se dem. Her på Nordkapp synes jeg de ser annerledes ut, som sammen med den ulende vinden og det brusende havet gjør sterkt inntrykk. De som er så heldige å få oppleve nordlyset her, vil nok få seg en heftig opplevelse.

Sjøslag og selebre besøkende

I tillegg til flere historiske hendelser har Nordkapp gjennom tidene hatt mange selebre gjester. Det kanskje mest oppsiktsvekkende besøket skjedde i 1907, da Chulalongkorn, kongen av Siam, datidens Thailand, kom på besøk.

Chulalongkorn

At en konge av Thailand skulle gjøre så stort inntrykk lengst nord i Europa at de bygde et lite tempel til ham inne på Nordkapp-platået, er nesten litt utrolig. Fasinasjonen gikk nok begge veier. Kongen skrev flere reisebrev til sin datter hjemme i Thailand, gjengitt i boken «Reisebrev fra Norge 1907». På Nordkapp fikk han inngravert signaturen og årstallet på en stor stein, og Nordkapp-hallen er i dag bygget rundt denne steinen.

Mange finnmarkinger fra Asia

Om det skyldes Siam-kongen Chulalongkorn, fraflytting i fylket, eller at mange nordmenn bringer med seg venner hjem etter ferier i utlandet, er det vel kanskje ingen som helt vet. Men én ting er påfallende; det er mange utenlandske kvinner i Finnmark. Bak barer og resepsjoner lyser de opp i vintermørket med sitt gode humør og sjarmerende smil. Visst lever vi i et internasjonalt samfunn.

På fire hjul i svingen

Det er ikke bare de utenlandske kvinnene som har godt humør. Det har også kokken Yves fra Belgia. Blid og fornøyd møter han oss morgenen etter, for å ta oss med på en kjøretur med ATV. Det er lett å se at han gleder seg til en dag utenfor kjøkkenet. Tre firehjuls motorsykler står klare på brygga, og ikledd hjelmer og hansker, tar vi oss uredde ut på speilblanke veier.

Helt til topps og ned i fjæra

Som en godlynt motorsykkelbande spinner vi oppover mot en av de høye fjelltoppene i nærheten. Fra toppen ser vi lille Honningsvåg i vannkanten. Deretter bærer det nedover i full fart mot det lille fiskeværet Kamøyvær. Yves kjenner området godt og forteller entusiastisk, som om han selv har vokst opp her.

Et besøk jeg vil huske lenge

Kamøyvær er en liten perle, og Honningsvåg er en kjempefin by, der den ligger som en halvmåne i vannkanten, godt beskyttet av fjellene rundt. Dette besøket vil jeg huske lenge. Med kongekrabbe, firehjuls motorsykler og en thailandsk konge friskt i minne, setter vi kursen videre mot Hammerfest.

Reinsdyr-taco på Skaidi

Mellom Hammerfest og Honningsvåg ligger bygda Skaidi, som betyr der elvene møtes på nordsamisk. Det er også her E6 og riksvei 94 møtes, og i dette krysset ligger veikroa Bæivis. En bedre og mer lokal veikro skal du lete lenge etter, og heldigvis er denne svært lett å finne. Det er heller ikke vanskelig å finne ut hva vi skal spise. Ut fra menyen lyser det: Reinsdyr-taco med syltet løk og tyttebær-rømme. Jeg tror det må ha vært det beste valget, for dette var virkelig godt.

På vei mot kysten

Med reinsdyr i magen og piggdekk på glattisen, settes kursen mot kysten. Vi er på vei til Hammerfest. Havnebyen, som er kjent for blant annet pomorhandel, ishavsfangst og en lang og stolt historie som base for arktiske ekspedisjoner.

Hammerfest for første gang

Det første som slår meg, er at dette er en ordentlig by. Mye større enn Honningsvåg og med mere liv og røre enn i Alta. Likevel hersker det en nydelig stillferdighet over hele byen. Ikke en gang tungtrafikken klarer å bryte den.

Byen har alt man kan ønske seg

Her er det flere mennesker enn jeg har sett på mange dager, og på den andre siden av gaten går også damen som sov på flyet. Kryssende over veien, med to bæreposer i hver hånd, drar hun kjensel på meg og vinker. – Kos deg i Hammerfest, roper hun smilende. For en hyggelig hammerfesting, tenker jeg, og lurer på hvorfor noen vil flytte herfra. Hammerfest har absolutt alt man kan ønske seg.

Gjensyn med bylivet

Det kjennes godt å rusle rundt i byen med mennesker og trafikk, etter flere dager med uvant mye stillhet. Om det er gleden over å være i en ordentlig by, eller om det er byens forføriske stemning vet jeg ikke, men for første gang i livet blir jeg faktisk glad for å få en parkeringsbot. Jeg tror det må skyldes et gjensyn med bylivet.

Byens historie i hodetelefoner

På turistinformasjonen treffer vi nok en hyggelig hammerfesting. Katrine gir oss omvisning i isbjørnklubbens lokaler, samt en kort innføring i byens historie. Hun viser oss hvordan vi bruker appen «Voice of Norway». Med denne koblet til hodetelefonene, hører vi fortellinger om Hammerfest mens vi spaserer rundt i byen. Det er godt fortalt og behagelig å høre på. Jeg biter meg spesielt merke i delen om hammerfestingene, og kan så langt si meg enig. De sosiale, usjenerte og hyggelige menneskene som bor her, bidrar til den gode stemningen i byen.

Isbjørnklubben

Hammerfest er ikke bare kjent for arktiske ekspedisjoner og ishavsfangst. Byen er også kjent for Isbjørnklubben sin. Isbjørnklubben har i dag over 250 000 medlemmer over hele verden, og er en av verdens største medlemsklubber. Den ble stiftet for over 60 år siden, da det ennå var lov med import av isbjørn. Selv om det ikke finnes isbjørn på det norske fastlandet i dag, er isbjørnen fortsatt et symbol for Hammerfest.

Elvis fikk ikke medlemskap

Alle som møter opp personlig kan bli medlem, og dette kravet er urokkelig. Ikke en gang Elvis Presley fikk unntak fra kravet, da han søkte om medlemskap, forteller et styrevedtak fra 1969, utstilt i en monter i lokalet.

Ny-vervede og sultne isbjørnklubb-medlemmer

Katrine verver både Bo og meg som medlemmer, og som stolte og nå også sultne, ny-vervede Isbjørnklubb-medlemmer, tar vi turen mot restauranten Niri. Dette skal feires, og denne restauranten skal visstnok være svært god.

Hunder og sjørøvere

Menyen er mangfoldig på Niri, så vi prøver litt av alt: Sushi, dumplings og crispy duck. Med de ulike rettene lagvis i magen, trasker vi fornøyde opp mot hotellet. Utenfor døren venter guiden Gøran Andersen på oss. På programmet står det «Nordlysjakt med Pirate Husky», og dette har vi gledet oss til. Jakt med hunder og sjørøvere – kan det bli mere spennende?

Nordlysjakt med minibuss

Dessverre blir det ingen hundeslede i kveld, forteller Gøran. Han forklarer at det er for lite snø for sledetur, men forsikrer oss om at dette blir fint likevel. Vi skal på Nordlysjakt med minibuss. Kanskje ikke like spennende som hundeslede, men det er i hvert fall varmt i bussen. Selv har Gøran noe sjørøversk over seg, og det er spennende å høre om oppveksten hans i Hammerfest, og hvordan forholdet til nordlyset forandret seg gjennom livet.

– Vi fikk ikke lov til å stirre på nordlyset da vi var barn. Heller ikke plystre eller vinke til det. Da ville det komme og ta oss, forteller Gøran.

Han forteller videre at dynamoen på sykkelen ofte var rødglødende, da han syklet hjem i sju-åtte tiden på kvelden, fordi nordlyset dukket opp på himmelen.

– Sannheten var nok heller at de ville ha oss hjem på kveldene, for vi hadde jo ingen mobiltelefon den gang, sier Gøran og ler.

Han forteller at han etter hvert lærte hva nordlyset faktisk er, og dermed ble mindre og mindre engstelig for det. Som ungdom brydde han seg ikke stort om det.

– Det var jo alltid der, like vanlig som månen og skyene.

I ettertid har Gøran forstått hvilken påvirkning nordlyset kan ha på de som ser det første gang.

– Jeg husker en gang jeg var guide på Svalbard, da var det flere som gråt første gangen de så det, forteller Gøran.

Lite nordlys og ingen tårer

I kveld skal det ta lang tid før vi ser snurten av nordlyset, og det blir heller ingen tårer. Det er stort sett overskyet, og i områdene på himmelen uten skyer er det kun stjerner og månen som synes.

En stallo i veien

Etter noen timer stopper vi ved en stallo, en eldgammel samisk offerstein. Uvitende veibyggere har tidligere vært klumsete og sprengt bort en av disse, men her er det fint å se at veien er lagt utenom. Der ruver den stolt på kanten av fjellet. Vi stopper ved stalloen, og drikker litt solbærtoddy, eller «Arctic red bull», som Gøran kaller det. I kveld er det nordlyset vi skal jakte på, og ettersom stalloen ikke løper sin vei, kan vi snart vie all oppmerksomhet mot himmelen.

En anelse nordlys

En halvtime aner jeg faktisk et svakt, lite grønnskjær på himmelen. Et ørlite nordlys, som så vidt stikker nesa si over åskammen. Men så blir det borte, og det skyer til. – Det blir ikke mer å se i kveld, sier Gøran.

Og han har nok rett. Aurora er ikke i humør, eller kanskje hun har fulgt med på Gørans historier, og ikke vil skremme oss. Det kan også være stalloen som spilte oss et puss, de har visstnok magiske krefter, disse offersteinene. Uansett gir vi opp, entrer minibussen og durer hjem til hotellet i Hammerfest.

Tilbake til Alta

Etter en kort tur innom Meridian-støtten, det nordligste punktet for oppmåling av jordkloden, setter vi igjen kurs mot Alta. På veien kjører vi innom Sorrisniva hotell og restaurant, for å spise middag. Her får vi plass rett ved et delvis åpent kjøkken. Restauranten kunne like gjerne ha ligget i Paris eller New York, hvis man ser bort fra antallet besøkende. Maten holder høyt internasjonalt nivå, men det er få gjester og ellers stille og fredelig. Kelnerne er hyggelige og profesjonelle, og vi venter ikke lenge på serveringen. Kokkene jobber iherdig og komponerer de flotteste retter med de herligste smaker. Vi velger tre-retteren, fordi vi begynner å få smått med tid – om en time skal vi på nordlysjakt igjen.

Enda en gang over Sennalandet

Kveldens nordlysguide er ingen sjørøver. Han er dansk og heter Malthe. Sammen med et amerikansk lege-ektepar som har reist jorda rundt for å oppleve nordlyset, setter vi oss inn i Malthes minibuss. Forventningene er til å ta og føle på. Været er overskyet, og vi skal være svært heldige om vi ser noe gjennom skydekket.

Tålmodige nordlysjegere

I kulde og vind speider vi opp mot himmelen. Det eneste jeg hører er vinden som leker med en knapp på toppen av hetta, og jeg ser bare skyer og måne. Etter en halvtimes tid dannes en liten sprekk i skydekket mot øst. Himmelen bak er klar og full av stjerner. Fullmånen lyser opp den snødekte vidda, og selv uten nordlys er dette umåtelig vakkert. Men vi holder ut, og er tålmodige nordlysjegere.

Oh my gosh

Så, plutselig, dukker det opp. Først svakt, så jeg nesten ikke tror det er noe annet enn en innbilning. Et grønt lys beveger seg mot sprekken i skydekket og viser seg. Først tydeligere og stort, deretter litt mindre, og til slutt helt borte. Før det så kommer sterkere tilbake. Med ett er det rundt oss på alle kanter, og i det samme skyene viker plass, tar nordlyset over hele himmelen. – Oh my gosh, utbryter den amerikanske kvinnen. – It’s truly amazing, svarer mannen hennes andektig. Jeg er enig. Dette er fantastisk.

En opplevelse festet til kropp og sinn

Det hele varer i et par timer. Ingen sier noe på veien hjem. Heller ikke Bo, som har sett nordlyset mange ganger før. Vi er alle i en tilstand av fryd, og det er vanskelig å finne på noe å si som kan måle seg med dette. Hvis jeg skal forsøke vil jeg si at nordlyset er som et verk av Chopin, som fremføres for første gang, men som ikke kan høres. Det er imidlertid fortsatt ikke dekkende. Nordlyset er umåtelig vakkert og skummelt forførende, og jeg kan forstå at unge Gørans dynamo til tider ble rødglødende. Mens jeg sitter og grubler over hvordan dette best kan beskrives, ankommer vi hotellet i Alta. Klokken er ett, gatene er tomme, og alt er stille. Kveldens opplevelse er godt festet til både kropp og sinn. Det mest fornuftige å gjøre nå, er å gå til sengs.

Fatbike

Den siste tidlige morgenen i Finnmark gjenstår kun én ting på programmet: Fatbike. For deg som liker å sykle, må dette være den ultimate måten å bevege seg rundt i naturen på. På preparerte fatbike-løyper eller hunde- og snøskuterløyper kan du oppleve Finnmarks snødekte landskap på nært hold. Med en herlig avslutning på reinskinn rundt bålet, er dette en sprek og fin måte å oppleve naturen på. En høyst verdig avslutning på reisen i Finnmark. Og det totale etterlatte inntrykket kommer godt til synet mellom flammene fra bålet.

Som om verden har bedre tid her oppe

Den gjennomgående roen og atmosfæren som hersker i Finnmark har jeg ikke opplevd noe annet sted i verden. Her har både folk og natur god tid, og kan oppleves som om de er elementer i en sakte film. Samspillet mellom skyer og måne, og det forførende nordlyset, som trenger tid på å vise seg frem, er beroligende. Det er også fjellene, som aldri rører seg, og havet som sover. For ikke å snakke om det gyngende nord-norske kystmålet, den lyddempende snøen og den evige, blå skumringen, som gjør at skuldrene senker seg og hjertet slår saktere. Det er som om verden har bedre tid her oppe.

Hjertet banker for Finnmark

– Vil du være med en gang siden, tror du? spør Bo. – Definitivt, svarer jeg. Så fort som mulig. Men ikke med det samme, for jeg har god tid nå. Hjertet mitt banker for Finnmark, og det banker stødigere enn før. Og når jeg nå lukker øynene ser jeg Nordlyset danse, kjenner roen fra naturen og minnes himmelsk Reinsdyr-taco fra Bæivis.

_{På vei til Honningsvåg, langs Porsangerfjorden © Bjørn-Owe}