Anna Maria har fem yndlingssteder i Nord-Norge

Fra Gladmat-festivalen i Stavanger og talløse besøk i Oslo til skiløypene på Geilo og mange studieturer for Norge-utgaven av Berlitz lommeguider har norgesturene mine vært mange og varierte. Jeg har likevel alltid hatt et varmt hjerte for «der oppe». Her deler  jeg derfor noen av mine favorittsteder og -gjøremål i Nord-Norge.

By og land, hand i hand – Tromsø og omgivelsene

Blant byene i nord står nok Tromsø øverst på lista for meg. Byen er stor nok til å være interessant, men liten nok til å være trivelig. Det er også mye å se og gjøre, både i sentrum og i området rundt. På Tromsøya ligger en tettpakket bykjerne av butikker, restauranter barer og kultur, mens det store friluftseventyret ligger et steinkast unna. Dette er svært ulikt England, og særlig det tettbefolkede sørøst hvor jeg bor. Det er artig å bruke tromsødagene mine på de anerkjente museene eller å vandre kailangs hvor moderne og sjarmerende gammel lever godt sammen.

Fra havna er det også flott utsikt til den imponerende brua og Ishavskatedralen på andre sida. På en fin dag kan man dra over til fastlandet, dra opp med fjellheisen og besøke utsiktspunktet Storsteinen. På Fjellstua visper de sammen en deilig sjokolade (ja, faktisk, du får en stor, deilig kremdott på toppen). I områder med kjølig klima kan man drikke varm sjokolade hele året, mener nå jeg, og etter en fin tur finnes det knapt noe bedre. Etterpå er det deilig å slappe av i hotellbadstua. En av disse saunaene har faktisk utsikt over havna, men kanskje man ikke burde snike seg inn uten å være hotellgjest? Ærverdige etablissementer som Verdensteatret (Norges eldste kino i drift) og Skarven (ved havna, med sprakende peisbål) er verdt et stopp for et lite glass før og etter middag.

Fred og ro nær allfarvei – Balsfjord

Fred og ro er det jo ingen mangel på i Nord-Norge. Det kan til og med påtreffes midt i byen av og til, og da særlig om vinteren. Likevel er det to steder hvor jeg virkelig har søkt og funnet nødhavn med hvile for sjelen i vakker natur. Et av dem er bare en times tid med buss eller bil fra Tromsø. Da jeg tilbragte to uker på et småbruk i drift ved Selnes i Balsfjord, fikk jeg en to ukers kur (en sånn som gjør deg stram og slank) av fjell- og fjæreturer. Hver kveld laget i tillegg Aurora fantastiske forestillinger. Området er ganske avsides, med noen få gårder og et og annet feriehus. Det er jo gjerne slik at jo lenger nord du kommer, jo fredeligere blir det.

Fred og ro langt fra allfarvei – Syltefjord, Båtsfjord og Kongsfjord

Da jeg var noen dager i det bittelite (tenk deg tre personer..) samfunnet Syltefjord, fikk ordet «avsides» ny betydning for meg. I et vakkert område med forlatte hus som står for seg selv langs fjæra befinner man seg et sted mellom ro og ensomhet. Om sommeren livner imidlertid både Båtsfjord og det lille samfunnet Kongsfjord til med besøkende som fisker kongekrabbe og kikker på fugler. Samt ser på de merkverdige husene til en mann som er hekta på ville vesten. Hit er det lett å komme, for Hurtigruta som seiler helt til Kirkenes er til å stole på.

Til endestasjonen  – Narvik og Ofotbanen

Ved Ofotfjorden, og ved enden av jernbanelinja som går fra jernmalmgruvene i Kiruna, Sverige, til havet, ligger Narvik. Denne byen reiste seg i ny skikkelse etter krigsherjingene, og i dag er det så fredelig og imøtekommende her at det er vanskelig å se for seg alle krigshandlingene. Det nye krigsmuseet, som åpnet i 2016, forteller historien fra de dramatiske dagene i 1940 da Norge ble okkupert av tyske tropper. Togreisen på Ofotbanen over grensa fra Riksgränsen er et storslått stykke ingeniørkunst og vel verdt turen om været er sånn noenlunde. Første gangen jeg krysset grensa her tilbrakte jeg det meste av de femti minuttene dinglende ut av togvinduet (men det bør du nok ikke gjøre) mens jeg så ned på fjorden, knipset bilder og oj’et og ah’et over utsikten.

Superlativøyene  – Lofoten

Nord-Norge er for meg et av de mest billedskjønne områdene i verden. Lofoten er for eksempel et sted hvor du raskt går tom for superlativer. Om du kommer med båt fra Bodø, kommer de bratte, imponerende fjellsidene i Lofotveggen deg i møte, et uforglemmelig syn. Første gangen i Lofoten begynte oppholdet mitt i ei lita rorbu, en gammel brakke for fiskerne, i Stamsund. Der prøvde jeg hvalkjøtt for første gang på den lokale kroa. I dag ville jeg kanskje ikke gått så langt for å tilpasse meg lokal matskikk av miljøhensyn, selv om mottoet mitt alltid har vært å gi alt i alle fall én sjanse. Ting har en annen hastighet på disse øyene, syns jeg. Det er ingen grunn til å skynde seg, men det er heller ingen dødpunkter. Livet her ute har alltid vært preget av fisket, og folk er vant til hardt arbeid og avslapning alt etter årstidene. Selv om mye har endret seg med turistene, merker du ennå den gamle rytmen. Om jeg skulle velge et yndlingssted, måtte det bli Henningsvær. Her bor det bare 500 mennesker, men artige butikker, gode spisesteder og Codstockfestivalen – navnet sier sitt – viser at de har to i seg. Her smakte jeg på akevitt, som gjør en glad til sinns. Det hele ble et litt tåkete øyeblikk i en ellers minneverdig reise gjennom Nord-Norge.

Om forfatteren:

Anna Maria Espsäter er en svensk forfatter som bor i Storbritannia. Hun skriver både skjønnlitteratur (som AM Hellberg Moberg) og sakprosa (under eget navn). Hun har besøkt 96 land så langt, og har jobbet med mer enn 25 bøker, inkludert reisehåndbøker til Norge, Sverige, Mexico, Colombia, Uruguay, Argentina og Chile, tre illustrerte barnebøker og to novellesamlinger. Hennes foreløpig siste bok, Wayward Wanderings, en samling med 25 selvbiografiske reiseskildringer med over 40 av hennes egne bilder, ble publisert i februar 2021. Hun skriver på engelsk, svensk og spansk. For mer informasjon, for å motta nyhetsbrev og for å bestille bøkene hennes se www.amhellbergmoberg.co.uk.

Anna Maria har plukket ut sine favoritter helt etter eget hode, og hennes anbefalinger og forslag må forstås som hennes personlige valg.  Artikkelen er skrevet på engelsk og oversatt til norsk av oss, og så godkjent av Anna Maria (I Arvika er jo ikke norsk språk noe problem).