Ta sommerferien i Norges fjerne østen

Før klokka er blitt 11 i Oslo, har sola nådd middagshøyden i Vardø og Kirkenes. De to byene ligger på samme lengdegrad som Istanbul og Alexandria. Også kulturelt og historisk er bindingene mot øst og sør sterke. Bugøynes kalles Pikku-Suomi – lille Finland, i Neiden har ortodoks religion dype røtter, Unjarga/Nesseby har et artig samisk marked og Vardø har vært Norges østgrense i over 700 år; til sammen er dette en mosaikk av kulturer, språk, historie og historier.

Ta sommerferien i Norges fjerne Østen

Denne artikkelen handler om ideer til å reise rundt i annerledes og særpreget del av kongeriket. Vi tenker oss at du flyr til Kirkenes, og så reiser du rundt på egen hånd i området på jakt etter vakker natur, historie og møter med mennesker. Den første delen handler om Kirkenes og Sør-Varanger, så beveger vi oss over fjorden til Nasjonal turistveg i Varanger, mens den tredje delen handler om Tana og fiskeværene Båtsfjord og Berlevåg nord på Varangerhalvøya. Alt dette kan sees på noen travle dager eller på en avslappet, ettertenksom uke. Til sist har vi noen praktiske råd.

View the autosave

Kirkenes er starten på reisen i øst

Vakker og velregulert ligger Kirkenes der Bøkfjorden deler seg i to ved munningen av Pasvikelva. Husene er i den karakteristiske, kubiske gjenreisningsstilen med de sterke fargene, og det hele er kantet av bjørk og rogn. På fine sommerdager er hovedgata og det lille torget fullt av mennesker, og det summer av liv. Kirkenes har en dramatisk krigshistorie som bør utforskes, og eller er byen som den største i Øst-Finnmark et godt utgangspunkt for å oppdage små og store steder i øst.

Andersgrotta var tilfluktsrommet under 328 luftangrep

Intet sted i Norge opplevde så mange krigshandlinger som Kirkenes. I 1941 angrep de tyske okkupantene Sovjetunionen, og fra Kirkenes rykket tyskerne fram mot Murmansk. De ble imidlertid stoppet i Litsadalen rett øst for grensa. I tre år gikk frontlinja her, og Kirkenes var oppmarsjområde. Dermed var byen et bombemål for sovjeterne, og over tusen ganger gikk flyalarmen, og 328 ganger ble byen bombet. Da sprang innbyggerne inn i tilfluktsrommet Andersgrotta, hvor de oppholdt seg i 10-12 minutter før russerne måtte returnere og fylle bensin. Andergrotta ligger i sentrum.

Den tapre sovjetiske soldat vokter sentrum

Høsten 1944 fikk sovjeterne overtaket ved Litsafronten, og kunne rykke over den norske grensa. 25. oktober ble Kirkenes befridd, som den første byen i Norge. Befolkningen hadde da bodd 2-3 måneder i gruvene i Bjørnevatn, og kunne ønske Den røde hær velkommen som befriere. Den tapre sovjetiske soldat, en statue i klassisk sovjetisk stil, står ennå i dag midt i sentrum som et minne.

Grenselandmuseet setter krigen i perspektiv

Et sovjetisk fly som nødlandet på et vatn i oktober 1944 danner sentrum i utstillingen på Grenselandmuseet. Her tas alle sider av krigen lengst nordøst i Norge opp, både bombingen av Kirkenes, krigsfangene, partisanene som ble utdannet i Sovjetunionen, Litsafronten og kampene om Kirkenes i oktober 1944.  Det hele er variert, tilgjengelig og enkelte steder gripende, og vel verdt en liten halvtimes gåtur fra sentrum til Førstevannet.

John Savio var Samelands første kunstner

Tresnittene til John Savio forteller med enkle streker om livet i Øst-Finnmark. Motivene er hentet fra dagliglivet til samene i Varanger, med rein, skiløping og ulver. Savio var den første samiske kunstneren i moderne forstand, og har etter hvert fått stor anerkjennelse. Denne samlingen er den største Savio-samlingen overhodet, og er en ypperlig anledning til å bli kjent med denne kunstneren. Museet ligger i samme bygning som Grenselandmuseet.

Utforsk Sør-Varanger langs småveiene

Sør-Varanger ble norsk først i 1826, da grensene ble regulert mellom Norge, det russiske storfyrstedømmet Finland og det russiske keiserriket. På denne tida var befolkningen her nesten utelukkende østsamer, også kalt skoltesamer, som tilhørte den russisk-ortodokse kirken. Da området ble norsk, flyttet folk fra Sør-Norge inn og grunnla små samfunn som lignet dem de kom fra. Med den store hungersnøden i Finland i 1860-årene fant det sted en stor innvandring fra Finland. Til sist kom utbyggingen av gruvene i Kirkenes rundt 1900, som gjorde norsk kultur til den dominerende.

I Grense Jakobselv møter grensa Ishavet

Inntil for ikke lenge siden bodde det en norsk befolkning helt inne ved russegrensa, i Grense Jakobselv. Siden russiske fiskere hadde en tendens til å fiske på den norske sida, ble det bygd et lite kapell som var synlig langt til havs i 1869. Etter kongebesøk i 1873 fikk det navnet Kong Oscar II kapell. Dermed ble grensa markert med et kirketårn i et ellers veiløst og tynt befolket område. Veien hit går langs en humpete, sommeråpen vei. Du kan også bli med på organiserte turer med ATV hit.

Sør-Varanger er den vestlige utløperen av taigaen

Det store barskogbeltet går rundt planeten, både i Nord-Amerika, Sibir og Nord-Russland. Sør-Varanger er den vestlige fortsettelsen, og områdene sør for Kirkenes er preget av dype furuskoger. Befolkningen bor langs Pasvikelva, og ser Russland gjennom kjøkkenvinduet. Fra utsiktstårnet på Høyde 96 – åsene er ikke så høye her – er det vidstrakt utsikt over Pasvikelva, de dype skogene og Russland på andre sida. Svanhovd kapell er bygd i norsk bygdestil, for å markere det norske i et multietnisk område. Like ved ligger Besøkssenter Øvre Pasvik Nasjonalpark, med utstillinger om natur og kultur i Pasvik.

Du kan komme helt til Treriksrøysa

Riksvei 885 gjennom Pasvikdalen slutter i Nyrud, helt inntil Russland og ved inngangen til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Herfra kan du kjøre enda videre sørover på en skogsbilvei til Grensefoss, og så ta den tre timer lange turen til Treriksrøysa mellom Norge, Finland og Russland. En grensekrenkelse, selv i form av en fot innenfor, fører fort til saftige bøter, så hold deg på matta. Det er ti mil på dårlig riksvei fra Kirkenes, så to mil på skogsbilvei før du går i 7 kilometer. Dette kan bli en utflukt med mye kjøring på en dag, så da er kanskje overnatting på Svanhovd en god ide.

Reis vestover til Neiden

Veien til resten av Norge er E6 som går mot vest. Neiden er den første bygda på vestsida, og her er det bare 3-4 kilometer mellom fjordbotnen og grensa mot Finland. Neidenelva kommer fra de finske skogene, det gjorde også mange av innbyggerne for over halvannet hundre år siden. Kirken ved elva er derimot i norsk stavkirkestil, det var viktig å markere det norske overfor en menighet som helst snakket finsk eller østsamisk.

Finnmarks eldste bygg er på ti kvadrat

Det bittelille St. Georgs kapell i Neiden er så lite at man ikke kan stå oppreist der inne. Bygd i 1565 er det Finnmarks eldste kirkebygg, og et minne om den russiske innflytelsen på samene i Sør-Varanger. Fram til 1914 kom de russiske prestene hit og døpte barna, siden har samene måttet gjøre dette hos lutheranerne. Den ortodokse troen er imidlertid på vei tilbake, og om sommeren holdes det ordodoks liturgi foran kapellet.

Skoltesamisk museum forteller historien om et lite folk

Ävv Saa’mi Muzei, Skoltesamisk museum, i Neiden beretter om hvordan skoltesamene vandret gjennom året for å utnytte naturressursene i havet, langs elvene og på fjellet. Kulturen og samfunnsorganiseringen er også viet plass, samt skoltenes skjebne som grenseboere mellom øst og vest.

Pikku-Suomi – Lille Finland – ligger ved Ishavet

Ett av få samfunn hvor finsk eller kvensk språk overleveres til yngre generasjoner er Bugøynes på sørsida av Varangerfjorden. Denne lille bygda er et kompakt fiskevær, og her fiskes det kongekrabbe. Dette monsteret kom i garnet hos en fisker fra Bugøynes i 1977, og har siden blitt leveveien til bygda ved fjorden.

Nasjonale turistveger er spesielt vakre veier

Nasjonale turistveger er et prosjekt i Statens vegvesen for å fremme spesielt vakre veistrekninger. Nasjonal turistveg Varanger er den østligste av dem alle, og følger nordsida av Varangerfjorden fra Varangerbotn til Hamningberg. Vegvesenet har bygd vakre utsiktspunkter, rasteplasser og toaletter som beriker landskapet. Toaletter i Gornitak er bygd på et tysk ammunisjonslager fra krigen, og det finnes vakre leskur hvor du kan studere fuglelivet, Arctic Viewpoint på Domen er det sist åpnede.

Du ser en høy himmel og vide horisonter

Her er du langt borte fra norske fjorder og fjell. På den ene sida ser du den endeløse, lave vidda på Varangerhalvøya. Her finnes den eneste ekte tundraen i Norge, det er  nemlig tele i jorda hele året noen steder. På den andre sida ligger fjæra; rullesteinsstrender, sandstrender og klippekyster. Det finnes ingen skjærgård, så du ser ut mot horisonten. Ved Vardø aner du Fiskarhalvøya i Russland på andre sida. Inne i fjorden vokser bjørkeskogen frodig, lenger ut er det lav buskvegetasjon og lyngheier.

Her har det bodd folk i 10 000 år

Like særpreget som landskapet er menneskene langs ruta. Det starter med Varanger samiske museum, som like så godt oppsummerer 10 000 år langs fjorden. De arkeologiske sporene på Mortensnes går 10 000 år tilbake, mens festningen på Vardøhus er fra 1700-tallet. I motsetning til resten av Finnmark ble ikke alt ødelagt under 2. verdenskrig, så det finnes en synlig historie her. Endelig er dette et multietnisk samfunn, hvor samisk dominerer innerst i fjorden og finsk rundt Vadsø. Noen av husene er kjøpt som byggesett ved Kvitsjøen og satt opp i fiskeværene, andre peker mot finsk byggeskikk.

Reisen langs Nasjonal turistveg starter i Varangerbotn

Den bittelille kirken i Nesseby fra 1858 punkterer den lave horisonten og er et yndet fotomotiv. Nesseby er en samisk kommune, og Varanger Samiske Museum forteller om sjøsamene, om duoddji – samisk håndverk – og om drakthistorie.  På slutten av sommeren er Vuonnamarkanat en artig martna og samisk festival hvor man kan smake på og kjøpe samiske matspesialiteter. Det lille privateide Sjøsamemuseet i Byluft har en imponerende samling av gamle gjenstander, be gjerne eieren om en liten runde.

Mortensnes har vært et møtested i 10 000 år

Transteinen, som kanskje var en offerstein, gammetufter og graver etter mennesker, bjørn og rein; Ceavccageađge, Mortensnes, har vært bebodd i 10 000 år, tidvis som sesongbosted, samlingssted og med fast bosetting. Dette er et av de stedene i Nord-Skandinavia med flest arkeologiske funn. Følg skiltingen, og gå rundt i det flate landskapet med vid utsikt over fjorden på oppdagelsesferd.

Vadsø er kvenhovedstaden

En gang snakket de fleste finsk i Vadsø, ettersom de var kommet fra sult og nød i Finland til kysten for å bli fiskere og bønder. Dette ses ennå på etternavnene. I Tuomainen-gården finnes det en badstu, en finsk bakerovn og gamle hus bygd etter skikken fra Nord-Finland og Tornedalen. Esbensengården like ved er derimot en norsk kjøpmannsgård. Tross bombing av sentrum i 1944 har Vadsø bevart en god del eldre bebyggelse, så en tur rundt i Ytrebyen byr på mange fotomotiver, og noen av husene kan besøkes fordi de inngår i Vadsø museum. Ruija kvenmuseum er et stor museum som forteller om folkegruppen kvenene, og bør absolutt besøkes. Sjekk også hva de stiller ut på det nye Bygalleriet.

Luftskipsmasta ble brukt til nordpolekspedisjoner

Ute på Vadsøya ligger det en mast som ble brukt til å fortøye luftskip. Den har nok ikke vært brukt så mange ganger, men i 1926 stoppet ekspedisjonen «Norge» med italienske Umberto Nobile som navigatør og Roald Amundsen som kjentmann. De nådde få dager senere Nordpolen, sannsynligvis som de første. En ny ekspedisjon i 1928 med luftskipet «Italia» var også innom, men endte i forlis nord for Svalbard. Luftskipene valgte en østlig rute inne i landet opp mot Nordpolen fordi de var følsomme for vind, og Vadsø var siste stopp før Svalbard. En merket vandresti på halvannen kilometer går forbi fornminner som hustufter, gammetufter og krigsminner. Vadsøya var nemlig et viktig fiskevær rundt 1500, men så flyttet alle over til fastlandet.

Ekkerøy er en halvøy med eget fuglefjell

Gamle brygger på høye pilarer og små, fargerike førkrigshus ligger mellom to sandstrender på eidet mellom Ekkerøya og fastlandet. Dette fiskeværet var en gang travelt, men er i dag en søvnig idyll med et lite museum inne på fiskebruket og en artig liten kafe hvor vadsøværingene drar på utflukt. Her parkerer man bilen, går tur langs stranda og bort til fuglefjellet hvor titusenvis av snakkesalige krykkjer hekker.

Gå turstien i Skallelv

Skallelv er en kvensk bygd hvor det gamle er godt bevart. Her finnes de karakteristiske varangerhusene, som er utviklet her med finske forbilder. Parker bilen og gå en merket tursti gjennom bygda og opp i et særegent, arktisk kulturlandskap oppover dalen.

Kiberg er partisanbygda

Foran det gamle skoleinternatet står to monumenter, ett reist av den norske staten og ett gitt i gave av Russland. Begge hedrer innsatsen unge kvinner og menn gjorde under 2. verdenskrig, da de tok seg over fra Kiberg til Sovjetunionen for å bli lært opp i geriljavirksomhet. De kom tilbake som partisaner som leverte informasjon om tyske troppeforflytninger til de allierte. Dette var en uhyre farlig virksomhet, og tapene var store både blant partisanene og blant lokalbefolkningen som hjalp dem. Alt blir forklart utførlig og sammenhengende inne i museet. Etter inntrykkene kan du drikke kaffe på kafeen Lille Måskva, et nikk til Kibergs tilnavn.

Fastlandet slutter på Østkapp

Kibergneset, lokalt uttalt Kibergnesset, ofte kalt Østkapp, er det østligste punktet på det norske fastlandet. Hele neset ble omgjort til en gigantisk kystfestning under krigen. Tatt en titt på kartet inne på Partisanmuseet og gå deg en tur blant smuldrende betong og kanonstillinger, men unngå å gå inn i hulrom og på uveisomme steder. Man vet aldri om minerydderne fikk med seg alt etter krigen. Herfra ser du Russland på en klar dag.

På Domen møttes heksene sankthansaften

Domen er en fjellovergang mellom Kiberg og Svartnes ved Vardø. Heksene som ble brent i Vardø på 1600-tallet, ble ofte dømt for å ha deltatt i sankthansfeiring med Satan på fjellet Domen. Herfra trodde man nemlig man kunne komme rett ned til helvete. Arkitektkontoret Biotope i Vardø har her tegnet et fugleskjul og utsiktspunkt, Domen viewpoint, som både beriker viddenaturen, og som innbyr til å se den fra nye vinkler.

Vardø er Norges østligste by

I 1307 bygde kong Håkon Magnusson (sannsynligvis med litt hjelp) både kirke og den første festningen på Vardøya. Dermed markerte han at Finnmark var norsk land, og i over 700 år har Vardø vært Norges utpost i øst. I 1789 fikk Vardø kjøpstadsrettigheter som den første i Nord-Norge, og handelen med fisk til Russland var en hjørnestein i den nye byens økonomi. Byen ble også kalt Norges største fiskevær, og økonomien følger bølgedalene og -toppene i fisket. I 1944 ble byen bombet flere ganger av sovjetiske fly, men ble ikke totalt ødelagt.

Vardøhus festning vokter østgrensa

Vardøhus festning er den tredje festningen på Vardøya, og ble fullført i 1738. Restene etter festning nummer to kan sees i Østvågen, men dagens festning er en stjerneformet skanse av bastioner med kanoner oppå. Inne i borggården ligger flere gamle hus, blant annet kommandantboligen med et lite rogntre på utsida. Tidligere var rogna på Vardøhus det eneste treet i byen.

På Kongestokken står de kongelige navnene

Christian IVs reise til det ytterste nord i 1599 endte ved rikets grense i Vardø. Den unge kongen skar sitt monogram inn i en takbjelke på et hus. Siden har bjelken funnet veien til Slaveriet, som huset straffangene. Alle senere kongelige besøkende fått sitt monogram på kongestokken. I dag er Slaveriet et lite museum som setter festningens og Vardøs historie i sammenheng.

Heksemonumentet fyller deg med gru

Det mørkeste kapittelet i Vardøs historie er hekseprosessene på 1600-tallet. Av årsaker vi ikke helt har klarlagt fant det sted relativt flere hekseprosesser i Vardø enn noe annet sted i Norge. Mellom 1598 og 1692 ble 91 mennesker, flest kvinner, dømt for hekseri og brent på bålet i Vardø. I 2011 innviet dronning Sonja Steilneset minnested, ofte kalt heksemonumentet, til minne om ofrene. Både Louise Bourgeois’ skulptur og Peter Zumtors minnehall med en enkel beskrivelse av hver av de nittiens prosess inngir uhygge og maner til ettertanke.  

Ta med fotoapparatet rundt i Vardø

Selve bysentrum er en fryd for fotografen. Ganske mange hus overlevde bombingen under krigen, slik som Brodtkorbsjåene. Gjenreisningens fargerike hus, smuldrende betong fra etterkrigstidas fiskeindustri, street art’en, gatekunsten, som pryder vegger som ellers ville vært tomme og måsen som bygger reir over alt; byen preges av historie, forfall og ny optimisme.

Drakkar er den rare skulpturen

Humor og humør uttrykkes i skulpturen Drakkar på nordsida av sentrum. En stavn med et dragehode minner om et vikingskip, ofte (feilaktig) kalt drakkar utenlands. Resten minner om kroppen på et dinosaurskjelett, og selvsagt må man hit for å ta bilde.

Hornøya er like langt øst som Istanbul

Enda lenger øst enn Kibergneset er Hornøya, en ti minutters båttur fra havna i Vardø. Her holder titusenvis av fugl til, og på forsommeren ønskes du velkommen av dykkende lomvi. Illsinte krykkjer, skarv som stuper fra bergene, polarlomvi i bratthengene og lunden i gressmatta øverst; det er et veritabelt lurveleven når unger skal klekkes og føs opp på noen skarve (du tok den?) sommeruker. Her kommer du nærmere fuglene enn på noe annet fuglefjell. Ta også en sving opp bakken til Vardø fyr og se over Varangerfjorden til Fiskarhalvøya. Sånne ytterpunkter får en gjerne til å tenke litt.

Kjør den smale, svingete veien gjennom månelandskapet

Fra Vardø fortsetter en smal og svingete, men absolutt kjørbar vei mot Hamningberg. Siden det knapt er vegetasjon her, får geologien spille førstefiolin. Skiferen er kastet opp av gammelt geologidrama, og står som spisser i landskapet. Månelandskapet ble også brukt i James Bond-filmen Moonraker.

Hamningberg ligger ved veis ende

Før 2. verdenskrig bodde det 2-300 mennesker i Hamningberg som drev med fiske. Slik som flere steder i Øst-Finnmark unnslapp fiskeværet krigsødeleggelsene i 1944, og da innbyggerne kom tilbake i 1945, kunne de fortsette sine liv. Imidlertid hadde Hamningberg en utsatt havn, og etter hvert som båtene ble større, tapte Hamningberg i konkurransen med de andre fiskeværene. Folk begynte å flytte, og i 1970 forlot de siste. Om sommeren våkner imidlertid Hamningberg til live, og etterkommerne flytter inn i husene. Den lille kafeen åpner, og turister snuser rundt i fjæra og tar bilder av hus og værbitt natur. En stakket stund minner Hamningberg om gamle dager.

Ta omveien til Berlevåg, Båtsfjord og Tana

Fra Varangerbotn fører E6 vestover over eidet til Tana. Den mektige floden, som heter Deatnu på samisk og Tenojoki på finsk, har sine kilder dypt inne i Lapplands skoger og på Finnmarksvidda. Om sommeren er det én ting som teller her, og det er laks. De tradisjonelle elvebåtene med moderne påhengsmotorer er dratt opp på elvebredden, og du ser folk stå i vadere ute i elva. Det hele foregår etter nedarvede rettigheter.

Tanamunningen er landets største urørte delta

Der Tana møter Tanafjorden, kommer det hvert år store mengder løssmasser med vårløsningen. Dette legger seg i det som er Norges største elvedelta, et flatt område naturvenner kan vandre i så lenge man tar hensyn. Ender, sniper, spover, gås og en rekke andre fugler ses her regelmessig, området har en særegen flora og det finnes en egen kobbestamme.

Tana er samebygda ved elva

Tana har dype samiske røtter, med innslag av finsk bosetting. Tana museum i Polmak handler om de såkalte elvesamene, samer som bor langs de store elvene og driver elvefiske, jakt og litt enkelt jordbruk. Her finnes både utstillinger, gamle hus som overlevde krigen og båter.

Dra til stranda med smykkesteinene

Auskarstranda, eller Luovttat på samisk, er en rullesteinsfjære på vei mot Vestertana. Her ligger rullesteinene i alle størrelser og fremfor alt i alle farger, rødt, rosa, grønt, stranda er det rene smykkeskrinet. Det går en 2 kilometer lang merket sti hit. Så synes vi du kan legge steinene tilbake når du har følt dem i hånda, de passer bedre i Luovttat enn på peishylla di.

Fiskeværene nord på Varangerhalvøya er lite besøkt

Ingen steder i Øst-Finnmark er nedrent av turister. Tar du veien over fjellet fra Tana til Berlevåg og Båtsfjord, kommer du imidlertid helt utenfor allfarvei. Men langt fra utenfor folkeskikken. Her finner du nemlig to aktive fiskevær og noen små lokalsamfunn som er vel verdt å se. Kryss fjellet fra Tana, og start i Syltefjord lengst i sørøst, og beveg deg til veis ende i Store Molvik forbi Berlevåg i nordvest.

Syltefjordstauran er et langstrakt fuglefjell

Syltefjorden skjærer seg dypt inn i Varangerhalvøya fra Barentshavet, og gir ly for mennesker og dyr. Syltefjordstauran er en fjellside her inne på et par kilometer langs fjorden. Krykkje, lunde, lomvi og mange andre fugleslag hekker her mellom april og august. Selv om noen av bestandene har gått ned de siste tiårene, er en båttur her ute en stor opplevelse.

Syltefjord våkner til liv om sommeren

En gang var det yrende liv på flere små steder ved Syltefjord. I Nordfjord står husene fra før krigen ennå der, og folk fra Båtsfjord bruker dem som hytter. Om sommeren er det både festival, sommerkafe og butikk her, og stemningen er avslappet og sommerlig. Ytre Syltefjord er ikke annet enn tufter, men følger du den lille stien fra Nordfjord, kan du gå mellom murene og forestille deg hvordan det kan ha sett ut før krigen.

Båtsfjord er det moderne fiskeværet

Om Syltefjord er en vakker fortid, er Båtsfjord i høyeste grad nåtida. Dette fiskeværet har vokst seg stort etter krigen, og har alle tilbud. Besøkende fryder seg over den moderne kirken med sitt fargerike glassmaleri. Båtsfjord har også fine vandrestier som ikke krever altfor mye, og som gir flott utsikt.

Veines er en liten idyll ved Ishavet

En liten klump av et fjell beskytter det lille tettstedet Veidnes, eller som det uttales lokalt, Veines, mot Barentshavet, og like bortenfor ligger Kongsfjord. Disse bittesmå idyllene av fargerike førkrigshus byr på både en artig liten butikk med kafe og overnatting i gamle hus, for eksempel «Månedskarbua» – der «måneskaran» – sesongfiskerne – bodde. Hva gjør man her? Man vandrer til fortidsminner, krigsminner og opp til fugleskjulet på en fjelltopp.

Ishavsveien er forreven barenthavskyst

Veien mellom Kongsfjord og Berlevåg kalles Ishavsveien. Her møter Barentshavet, Austhavet som man sier lokalt, en forreven klippekyst med merkelige steinformasjoner, rullesteinsfjærer og sandstrender. Her kan du stoppe på vakre steder, og det finnes til og med et par fine vandrestier hvor du får strekt på beina. Ett stopp ingen går glipp av, er imidlertid Kjølnes fyr. Et firkantet betongtårn fra 1947 og arkitekttegnede fyrvokterboliger lyser opp i klippelandskapet.

Berlevåg ligger ytterst mot Ishavet

Et av Finnmarks historiske fiskevær er Berlevåg, som ligger helt ytterst mot Barentshavet. Her sto ingenting igjen etter nedbrenningen i 1944, i stedet er det de fargerike gjenreisningshusene som står tett sammen rundt den lille havna, gjerne med noen rogntrær i ly av sørveggen. Det lille bysenteret kan by på shopping på de små brukskunstgalleriene, og er en urban liten overraskelse i det rå landskapet.

Moloen er kampen om Berlevåg

Gang etter gang sto stormene inn i den lille havna og sendte fiskebåtene opp i fjæresteinene. Moloer ble bygget, men vinterstormene skylte dem på havet. Med modernisering av fiskeflåten var Berlevågs eksistens på spill. Svaret på de mange utfordringene ble den imponerende moloen laget av tetrapoder, firearmede betongelementer som bare hekter seg sterkere inn i hverandre når stormene raser. Hele historien blir fortalt på Berlevåg Havnemuseum, som også stiller ut «pramma», båten som ble brukt for å ekspedere Hurtigruta i rom sjø før havna ble sikret, stikk i strid med alt som heter HMS.

Store Molvik er siste kapittel i denne historien

Når man først har kommet seg til Berlevåg, tar man den helt ut og kjører til Store Molvik. Dette er et fraflyttet sted, hvor det i dag bare er noen få hytter og gamle hus brukt som sommerhus. Underveis går det an å ta turen opp til Tanahorn, som fra 270 meters høyde gir vidstrakt utsikt mot Barentshavet, Tanafjorden, Nordkyn i det fjerne og Varangerhalvøya.

Midnattssola kommer først til Øst-Finnmark

Tida spiller oss et lite puss når det gjelder midnattssola. Siden vi fremdeles stiller klokka mot sommeren, er jo midnatt klokka ett. I Øst-Finnmark burde man imidlertid hatt finsk tid på grunn av lengdegraden, og da står sola på det laveste rundt tolv. Ved Varangerfjorden er det midnattssol i over to måneder, men varigheten avhenger av hvor langt nord man er. I Noatun lengst sør i Pasvikdalen er det midnattssol fra 21. mai til 22. juli, mens Berlevåg bader i midnattssol fra 13. mai til 29. juli, altså to uker lenger.

Kongekrabba er en delikatesse

På sekstitallet satte russerne ut en gigantisk krabbe fra strøket rundt Beringstredet i Murmanskfjorden, visstnok skjedde det ved et uhell. Nå har krabbene bredt seg over det meste av Barentshavet, og i Øst-Finnmark kan du dra på kongekrabbefiske både ut fra Kirkenes, Vadsø og Ekkerøy. På fisketur inngår alltid et godt og rikelig måltid av kongekrabbe, og delikat krabbekjøtt serveres også på restauranter langs hele kysten.

Fuglene møtes i Varanger

Du legger merke til dem på noen hoteller; folk i khaki-jakker og med små kikkerter rundt halsen. Det er fuglekikkerne. De ser etter sjeldne fugler, både småtittinger i skogen og på vidda, vadefugler og de store sjøfuglene. Dersom fjæreplytt og knoppsjøorre ikke er umiddelbart klare begreper for deg, har du likevel nytte av det. Til glede for fuglekikkerne er det nemlig satt opp arkitektonisk utformede fugleskjul. De gir ly på hustrige sommerdager, og da kan du se på fuglelivet uten selv å bli sett av de fjærkledde. Varanger Bird Park er et område ved Vadsø hvor det er et spesielt rikt fugleliv, og hvor det er tilrettelagt for å se dem, selv for ikke-eksperter. Fuglefjellene på Ekkerøy, Hornøya og i Syltefjord fryder også flere enn de pasjonerte fuglekikkerne.

Øst-Finnmark har en synlig historie

Noe av det mest karakteristiske med Finnmark er gjenreisningsstilen. I slutten av 1944 fikk sovjeterne overtaket i krigen som hadde rast rett øst for grensa. De rykket inn, og tyskerne trakk seg tilbake til Lyngenfjorden. På veien tvangsevakuerte de hele befolkningen, og alt ble brent ned. Imidlertid rakk de ikke å brenne alt i Øst-Finnmark. Derfor kan man mange steder se førkrigs-Finnmark i form av gamle bolighus i fiskeværene, varangerhusene som er en kvensk hustype, gårder av sørnorsk type i Sør-Varanger og kirker fra 1800-tallet. De står gjerne side om side med den typiske enkle, modernistiske og fargerike gjenreisningsstilen, og danner et østlig særpreg på byer, fiskevær og bygder.

Tre stammer møtes i Øst-Finnmark

Et typisk trekk ved Øst-Finnmark er det flerkulturelle. Samisk kultur går minst 2000 år tilbake i tid, og er den opprinnelige kulturen i området. Østsamene i Sør-Varanger, som ble kristnet av den russisk-ordodokse munken Trifon på 1500-tallet, har en tradisjonell tilknytning til Russland. De øvrige ble kristnet vestfra i en lang prosess fram til 1700-tallet. Samisk kultur står i dag særlig sterkt i Unjarga/Nesseby og Deatnu/Tana.

Innvandrere kom i flere bølger

Nordmenn slo seg ned i Øst-Finnmark fra 1300-tallet av, og bodde da i fiskevær ytterst på kysten. En ny bølge nordmenn kom til Sør-Varanger på 1800-tallet for å rydde gårder. På 1800-tallet var det også ny giv i de norske fiskeværene på ytterkysten. I dag snakker de aller fleste norsk hjemme, og det skal godt gjøres å finne noen du ikke kan snakke norsk med. Forbindelsene til Finland har alltid vært sterke, men under sultkatastrofen i Finland på 1860-tallet kom det en stor innvandring til hele Øst-Finnmark. Kvensk (som språk og kultur gjerne kalles i dag) preger i dag områder langs Varangerfjorden, slik som Vadsø, Vestre Jakobselv og Skallelv, og ganske særlig Bugøynes, hvor språket står aller sterkest.

 Været er et lotteri i Øst-Finnmark

Av og til måles de høyeste temperaturene i landet i Nyrud oppe i Pasvikdalen, og målestasjonene i Tana følger på. Da peser Øst-Finnmark i russelufta, og livet er herlig. Andre ganger står nordvesten på med iskaldt, vannrett regn. For noen år siden la snøen seg på Båtsfjordfjellet i juli. Typisk sommervær lengst i øst kan også være kjølig vind fra nordaust, med klare, skarpe dager. Da er det fint å være ute, så lenge du har en god jakke på deg. Legg en longs, lue og votter nederst i kofferten for alle tilfellers skyld, og glem ikke badebuksa. En vindtett jakke og olabukser er greit over alt, og så bør turbuksa være lett å ta til.

Fly til Kirkenes og start der

Det er naturlig å starte i Kirkenes. Her er det nemlig en stamflyplass, storflyplass som man sier nordpå, med 737’ere fra både Norwegian og SAS. Siden det er konkurranse på ruta Oslo-Kirkenes, er det lett å få rabattbilletter. Leiebil, hoteller osv. er også lett tilgjengelige her.

Det er praktisk å leie bil

Det går ikke buss hvert kvarter i Øst-Finnmark, så ingenting gir den friheten som en leiebil gir. To til fire stykker kan for eksempel leie en bil på flyplassen i Kirkenes (forhåndsreservasjon er en god ide, særlig i fellesferien) og ha den under hele oppholdet. Alternativt kan man leie bil i Kirkenes over dagen, og så bruke offentlig transport til for eksempel Vadsø, og så leie en bil der for en dag eller to. En kombinasjon av offentlig transport og leiebil krever litt planlegging, men du kan spare penger og slappe mer av.

Offentlig transport mellom byene og de store tettstedene går greit med planlegging

Buss må planlegges nøye, da det ikke er så mange avganger. Det går buss fra Kirkenes til Varangerbotn og rundt fjorden til Vadsø og Vardø et par ganger om dagen. Det samme gjelder vestover fra Varangerbotn til Tana bru. Merk at det ikke er avganger på lørdager. Finnmark er svært, og avstandene lange. Innenfor det området som denne artikkelen omhandler er avstandene imidlertid ikke all verden, det tar litt over fire timer med buss fra Kirkenes til Vardø eller Berlevåg, altså endepunktene.

Widerøes sommerbilletter åpner for smarte snarveier

En måte å hoppe bukk over avstander, er å gå inn på Widerøes hjemmeside og bestille et hopp eller to. Om sommeren pleier Widerøe å legge ut billige billetter der det er lite etterspørsel. En idé kan være å ta fly fra Kirkenes til Berlevåg, og så tråkle seg med offentlig transport tilbake.

Hurtigruta går alltid

En av de mest tradisjonsrike måtene å reise på, er å ta Hurtigruta. Anløpene i Øst-Finnmark er Berlevåg, Båtsfjord, Vardø og Vadsø, samt Kirkenes hvor Hurtigruta snur. Seilingstida mellom anløpene er på et par-tre timer, og man trenger ikke bestille lugar. Skipene er nå moderne og behagelige, og man kan spise godt om bord.

Overnattingstilbudet er variert

Overnattingstilbudet i Øst-Finnmark er variert, og fleksible reisende bor gjerne på kjedehotell med frokostbuffet den ene dagen, og så på en historisk rorbu med selvhushold den neste. Det er et spørsmål om innstilling. De komfortable kjedehotellene finnes i Kirkenes og Vadsø, mens Båtsfjord og Tana bru har lokaleide hoteller. På Svanhovd i Pasvikdalen finnes et behagelig hotell og konferansesenter. Det finnes også campingplasser og diverse privat overnatting.

Se etter overnatting med særpreg

Syns du overnattingen skal lukte litt salt sjø for å være ekte? Da bør du se etter særpreget overnatting. Øst-Finnmark med sin rike historie har noen riktige perler. Jakobselvkaia i Vestre Jakobselv ved Vadsø er innredet i et fiskebruk fra syttitallet. Ekkerøy feriehus og Havhesten tilbyr enkel overnatting på Ekkerøy ved Vadsø, begge i gamle hus. Her nytes strandlivet, med sjøbad etterfulgt av badstue og kajakk. Kongsfjord Gjestehus på Veidnes er historisk og vakkert. Berlevåg Pensjonat er adressen i fiskeværet lengst i nord. I skogen i Pasvikdalen er hyttene til Birk Gjestehus stemningsfulle ved elva.

Design og moderne linjer

Kanskje du sover best med moderne design rundt deg.  «The Icehouse» er en gammel isfabrikk (is til fiskeindustrien, ikke kroneis…) i Vadsø havn som i dag er stilig overnatting med moderne linjer. Varanger Lodge i Nesseby er kompromissløst moderne og luksuriøst i fjæresteinene. Det nye Ekkerøy Lodge byr på behagelig overnatting med vidt fjordutsyn.