Den store finnmarksrunden går fra vidde til kapp

Du husker bilturene i barndommen? Etter ti minutter kom det fra lillebror «er vi fremme snart?». Fra forsetet ble det lokket med is, truet med isnekt og foreslått biltelling. Jeg ville alltid ha ford, for dem var det flest av. La oss si det med en gang; den store finnmarksrunden egner seg ikke for dem som vil fort fram, for dem som ikke kan sitte stille eller dem som må underholdes konstant. Barn eller voksne. Synes du derimot at Route 66 og den transibirske jernbanen hører med på bøttelista, er den store finnmarksrunden kanskje noe for deg.

Hva er den store finnmarksrunden?

Neida, helt ok at du ikke har hørt om det. Vi har nemlig akkurat laget begrepet etter å ha kjørt der noen ganger. Her er klassisk fjord og fjell fraværende, i stedet er det vidde, småskog, steinete strender og åpent hav. Menneskene er få i det store landskapet, men historien og historiene deres blir desto større og rikere. Det handler om samisk, kvensk og norsk kulturarv, om 2. verdenskrig som rykket opp, ødela og gjenreiste og om de evige svingningene i naturressursene. Samt om innstilling, humør, humor og livsfilosofi langt fra sentrale strøk.

Hvor går ruta?

Vi har gjort et valg; start i Alta, kjør til Kautokeino, Karasjok, Lakselv og videre til Honningsvåg og Nordkapp før du snur nesa sørvestover og kommer tilbake til Alta. Så har vi lagt inn avstikkere til Havøysund og Hammerfest. Du kan velge å kjøre videre mot Øst-Finnmark, på E6 fra Karasjok, eller via riksvei 98 over Ifjordfjellet, og kanskje ta avstikkeren til Nordkyn på veien.

Vi har valgt å starte i Alta

Alta er der det hender i Finnmark; et flunkende, nytt moderne sentrum med kjøpesenter, nordlysbad og spise- og drikkesteder. Alt i Alta Sentrum («city» – som man sier her) er innen gangavstand. Ved enden av gågata troner Nordlyskatedralen med sine svungne linjer. De er inspirert av nordlyset, og ender i et elegant klokketårn. Interiøret er varmere og mer innbydende enn man venter i en moderne kirke, og i kjelleren er det en utstilling om nordlyset.

Helleristningene er Altas store severdighet

Rein og elg, av og til i helfigur, av og til stikker bare hodene opp av vannet. Merkelige geometriske figurer, en tegneserieaktig sekvens hvor bjørnen jages ut av hiet og drepes på vårvinteren. Helleristningene i Alta er et mylder av figurer, de eldste fra 5000 før Kristus, de yngste fra omkring Kristi fødsel. På Hjemmeluft er det rundt 3000 ristninger, og så ligger det 3000 til andre steder rundt fjorden. Steinalderfolk har tydeligvis hatt Hjemmeluft som møtested.

Alta museum forteller om helleristningene

Helleristningene i Alta er på UNESCOs verdensarvsliste, og alle sammenhengene rundt helleristningene forklares inne på museet. Vi anbefaler også guidede turer i uteanlegget. Ellers har Alta museum en god utstilling av religiøs kunst, som setter de samiske runebommene sammen med katolske helgenfigurer, to åndelige retninger som eksisterte samtidig i Finnmark over århundrer. Utstillingen om Wirkola er et hyggelig gjensyn for mange, mens laksefisket i Altaelva er sommerens snakkis i Alta-samfunnet.

Til juvet i Sautso kommer du med elvebåt

En av Nord-Europas største juv, eller elvegjel, er juvet i Sautso, i dag staves det Čávžu på samisk. Her graver Altaelva seg ned fra Finnmarksvidda ned dalene i Alta på sin vei mot fjorden, og på en strekning av 10 kilmeter er juvet 300-400 meter dypt, og er kanskje Europas største elvegjel. «Alta Canyon» er lettest å nå med elvebåt fra Sorrisniva, noe de aller fleste kan være med på noen formiddagstimer. Elva er bare åpen for båttrafikk midt på dagen. Resten av tida står laksefiskerne med vadere ute i elva.

Finnmarksvidda er ikke flat

Fra Alta går E45 sørover gjennom furuskogen og forbi gårdsbruk. Så svinger veien seg mellom klipper og berg langs Eibyelva før man når opp på selve vidda. Vi tenker oss jo Finnmarksvidda som flat, men den er småkupert med lange rygger formet av isen, med elvedaler, vatn og myrer imellom. Ofte ligger vatna på rekke og rad med små, krappe bekker imellom. I dalene kan bjørka bli ganske høyreist, og i søkkene er det ofte grønne, tette vierkratt. På de bare rabbene er der imidlertid ofte bare lav og mose som vokser.

Vidda er både ødemark og kulturlandskap

Landskapet er tilsynelatende tomt. I flere hundre år har området vært vinterbeite for reindriftssamene, siden reinen finner reinlav under den tørre innlandssnøen. Om våren, derimot, vandrer reinen, tro mot urgamle instinkter, ned til kysten hvor ferskt gras venter under den smeltende snøen. Dermed er det ikke særlig mye rein å se på vidda sommerstid, men vent til du kommer ut til kysten.

Máze er den mest samiske bygda i Norge

Det første litt større stedet du kommer til på Finnmarksvidda er Máze, Masi. 98% av de 200 innbyggerne er samiske, og det samiske språket er i bruk over alt. Stedet har en interessant historie, siden den første kirken ble bygd her på 1600-tallet av svenskene, som bygde kirker i udefinerte grenseområder. På 1970-tallet var det planlagt å demme ned hele bygda under en stor kunstig innsjø, men den endelige utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget ble nedskalert og bygda spart. På den gamle kirkegården ved elva, med mange historiske graver, er ingen gravlagt noen år på syttitallet.

Pikefossen har navn etter et sagn

Et vakkert sted å strekke på beina sør for Máze er Nieidagorži, eller Pikefossen. Dette vannfallet er bare åtte meter høyt, men vannføringen i Kautokeino-vassdraget er stor, så det blir mye fossebrus av det. Piken det er snakk om, er en tjenestejente som ifølge sagnet ikke klarte å stoppe reinflokken fra å krysse elva her. Isen brast, og reinflokken forsvant. Den illsinte reineieren stappet henne i en tønne og sendte henne utfor for å dø. Hun overlevde imidlertid, og ble funnet i Alta.

Kautokeino er et samisk senter på vidda

Kautokeino er et av de samiske sentrene i Norge, og her holder både Samisk høgskole og det samiske teatret Beaivváš til. Mest slående er den vakre kirken fra 1958 som ser ut over «kirkestedet» hvor rundt 1500 mennesker bor i dag.

Juhls sølvsmie tar vare på arvesølvet og smir nytt

De svungne linjene på Juhl’s Silver Gallery vekker nysgjerrighet. Her startet Regine og Frank Juhls sin sølvsmie hvor de produserte sølv for samene. Samene hadde tradisjonelt ingen egen sølvsmedtradisjon, men kjøpte sølvet fra øst eller sør. Etter hvert ble det også laget original, moderne sølvsmedkunst, slik som Regines smykkeserie Tundra. Bli med på en vandring rundt i galleriet, og se de ulike fasene som det skapende ekteparet gikk igjennom.

Kautokeino bygdetun forteller historien fra bygda

Før det var vei til Kautokeino, den kom i 1964, gikk det jevnlig en beltevogn med mat og forsyninger fra Alta hele vinteren. En liten modell av denne beltevogna på Kautokeino bygdetun illustrerer hvor isolert Kautokeino har vært historisk. Via gamle svarthvittbilder og klenodier fra ulike perioder får man et inntrykk av livet i en tøff natur. Drakttradisjoner vies mye plass, både dagens fargerike klesmote og de enklere draktene før i tida. Alterkalken fra den gamle kirken som ble gravd ned av prestefruen høsten 1944 forteller en annen historie.

Ta vandreturen til Murfjellet

En severdighet av de sjeldne er et trianguleringspunkt. Trianguleringspunktet ble brukt for å måle krummingen på jorda på det punktet, og var en del av den tysk-estisk-russiske astronomen von Struves prosjekt for å måle opp størrelsen og formen på jordkloden. På fjellet Bealjásvárri på Finnmarksvidda ble det murt opp et punkt, som det ble målt og observert fra midt på 1800-tallet. I dag går det en merket si opp hit fra den lille grenda Ávži øst for Kautokeino.

Riksvei 92 er veien over Finnmarksvidda

Fra Gievdneguoika nord for Kautokeino fører riksvei 92 over Finnmarksvidda mot Karasjok. Nå er du midt inne på vidda, og det føles langt fra sivilisasjonen. Imidlertid, små bosettinger finnes langs veien, som Láhppoluoppal og Jergul.

Karasjok er den samiske hovedstaden

Ganske annerledes enn Kautokeino ligger Kárášjohka/Karasjok nede i furuskogen rundt elva Kárášjohka noen kilometer før den flyter sammen med Anárjohka/Anarjokka og blir til Tanaelva. Etter mange mil på vidda er Karasjok et travelt veikryss med hoteller, spisesteder, butikker og lett antydning til byliv for de 1800 innbyggerne.

Sametinget er samefolkets folkevalgte organ

Siden 1989 har samene valgt sitt egen nasjonalforsamling, Sametinget, med representanter fra hele det norske Sápmi, og også fra utflyttermiljøet sørpå. Sametingsbygningen fra år 2000 er litt som samefolket selv; lite dominerende på avstand. Kommer man nærmere, ser man at de enkle linjene både harmonerer med landskapet og er vakre i seg selv. En omvisning her inne vil ta deg med inn sametingssalen og til verdens største samiske bibliotek. Kan du ikke samisk, er kanskje Vulle Vuojas (Donald Duck) enklest å begynne med.

De samiske samlinger gir den store oversikten over Sápmi

Et museum å bruke tid på i Karasjok er Sámiid Vuorká-Dávvirat, De samiske samlinger. Dette er en omfattende samling med utstillinger om duodji, altså samisk håndverk, om draktskikk, om den gamle samiske religionen, om hustyper og mye annet. Utendørs er det er en stor samling ulike bygninger, slik som goahti’er (gammer), bevarte fjellstuer og gårdsbruk. Ettersom så mye ble ødelagt under krigen, er dette en verdifull bygningssamling for å se det Finnmark som en gang var.

Samisk senter for samtidskunst tar pulsen på samisk kunst

En virkningsfull kontrast til alt det gamle er Samisk senter for samtidskunst. Her kan man se den samiske samtidskunsten i form av stadig skiftende utstillinger av samiske kunstnere. Også utstillere fra andre urfolk stilles ofte ut.

Karasjok kirke er Finnmarks eldste

Kirken i Karasjok fra 1807 var den eneste bygningen som overlevde krigen i Karasjok. Den lille bygningen med 150 seter har et nydelig empire-interiør, og er også forsynt med et løkkuppel-tårn i samme stilen. I mai 1945 gikk en norsk soldattropp rett inn i et tysk minefelt, og 22 soldater ble drept. Det er et monument over de omkomne på utsida av kirken, som da ble brukt som sykestue. I 1974 åpnet en ny og større kirke, Karasjok nye kirke. Den er inspirert av lavvoen, og har et moderne tre-interiør.

Sàpmi park er samekulturen på den underholdende måten

Gammer og lavvuer, rein man kan mate og duodji – samisk kunsthåndverk, på Sàpmi park blir tradisjonell samekultur gjort levende for oss i dag. Stálubáktu – åndenes fjell – er et magisk teater som handler om samenes forhold til natur og gammel tro. I butikken kan man se på duodji, samisk kunsthåndverk, og kanskje kjøpe et komagbånd med hjem.

Snu nesa nordover mot Porsangerfjorden

Fra Karasjok mot Lakselv er det mere skog enn lenger vest, mye av dette er lavvokst furuskog. Noen steder er det små bosettinger, slik som i Skoganvarre. Lakselv er med vel 2000 innbyggere det største tettstedet på veien, med butikker, hotell og spisesteder. Herfra følger veien den vide Porsangerfjorden, omgitt av lave åser og med masse holmer og skjær.

Stabbursnes naturhus viser fram verdens nordligste furuskog

Stabbursdalen nasjonalpark er en urørt skog- og fjellområde på vestsida av Porsangerfjorden. Her finnes verdens nordligste furuskog, og området har også en bestand av den sterkt truede dverggåsa. For å lære mer om de nordligste skogområdene i Europa kan du stoppe på Stabbursnes naturhus og se på utstillingene. Be gjerne om en omvisning.

Kanskje du begynner å tro på troll igjen

En gang vandret et trollpakk over vidda med en kiste med sølv og gull. Da de kom til Porsangerfjorden, rotet de så lenge rundt med å begrave kista at sola rant. Og da blir jo troll som kjent til stein. Du kan gå og se på trollene, som i følge de alltid mye kjedeligere geologene er 700 millioner år gamle dolomittformasjoner, på vei nordover langs vestsida av Porsangerfjorden.

Den minst kjente turistvegen fører rett til havs

Nasjonal Turistveg til Havøysund er merkelig ukjent, og dermed et mål for den viderekomne reisende. Den lille sjøsamiske bygda Kokelv er omgitt av småskog, mens landskapet blir naknere og villere utover fjorden, med geologien lagvis som en bløtkake. Rasteplassen i Selvika er et bølgende byggverk som gir fjordutsikt stykkevis og delt fra gluggene. Til slutt når du det tette fiskeværet Havøysund, med utsiktspunktet Arctic View med fritt utsyn mot Nordishavet. Ta gjerne lokalbåten til Rolvsøy, Ingøy og Måsøy, de små fiskeværene på småøyer utenfor.

Dra dit moltene er størst

Tamsøya er en privateid, flat øy langt ute i Porsangerfjorden. På de flate myrområdene på øya vokser store, deilige molter. Kommer man dit i ferietida i juli, er de røde kart. Tidlig i august er de imidlertid dypgule og modne. Tamsøya tar nå imot gjester, og da bor man i gjenreisningshus fra femtitallet som ikke er endret noe særlig på siden. Så er det bare å ta småturer i på stranda og langs moltemyrene og nyte sommerstillheten.

Magerøya er nordkappøya

Magerøya er det egentlige Norges ytterste nord. Denne store øya er formet som en kake, bratt langs kysten og flat på toppen. Honningsvåg ligger skjermet til på sørkysten, innsida, og er en småby med nesten 3000 innbyggere. Så ligger de tre fiskeværene Gjesvær, Kamøyvær og det nordligste av dem alle, Skarsvåg, rundt på øya.

Nordkapp er en milepæl

307 meter reiser Nordkappklippen seg over Ishavet. Når du ser nordover, ser du faktisk ingenting. I 1553 ga engelskmannen Richard Chancelor Nordkapp navnet sitt, North Cape, fordi han så at kysten heretter skrådde sørøstover. Siden har dette seilingsmerket vært velkjent på de syv hav og blant sjøfolk. I 2021 kommer antall besøkende til å være lavt, så da får du Nordkapp nesten for deg selv.

Gjesværstappan er sommerens travleste sted

En million lundefugl og hundretusenvis av alke, lomvi, havsule, krykkje, havhest og skarv hekker på klippeøyene vest for fiskeværet Gjesvær, Gjesværstappan. Stemningen her ute er stresset og travel, mye småfisk skal opp av havet og inn i sultne kyllingnebb før alle drar sin kos en gang i august. Det myldrende, støyene skuespillet er bare få minutter med båt fra Gjesvær.

Hammerfest er verdens nordligste by

Med byrettigheter like fra 1789 og en interessant historie som urban utpost i det ytterste nord, er Hammerfest vel verdt en avstikker fra E6. Sentrum er gjenreist etter krigsødeleggelsene i 1944 i den fargerike, kubiske gjenreisningsstilen, og byr på mange overraskelser. Vi anbefaler en tur opp til Salen for å se på utsikten, samt en kjøretur til Meridianstøtten, reist til minne over noe så spesielt som oppmålingen av jordkloden. Derfor står den faktisk på UNESCOs verdensarvsliste. Kirken fra 1961 er en av de vakreste gjenreisningskirkene.

Gjenreisningsmuseet tar opp krigsødeleggelsene i full bredde

Om du bruker et par timer på Gjenreisningsmuseet for Nord-Troms og Finnmark, blir du både litt klokere og litt beveget. Utstillingene tar deg med fra førkrigsfinnmark gjennom nedbrenningen, flyktningetilværelsen og huleboerliv til gjenreisning etter moderne idealer. Bildet males både med bred pensel og i detalj, og det handler både om dyp fortvilelse og nytt pågangsmot. Sett av tid!

Båtruta til Sørøya er en mini-sightseeing

Noe av det hyggeligste man kan gjøre i Hammerfest, er å ta Bygderuta ut til de bittesmå stedene langs Sørøysundet. Midt i den nakne, storslagne naturen klorer folk seg fast på lune steder, og så kommer Bygderuta innom en gang eller to om dagen. Akkarfjord er det største stedet, og her kan man faktisk være over dagen for å vandre, og blir det regn, går man inn på den lille butikken med kafé. Enkel overnatting finnes også.

Sennalandet er fjellovergangen

Fra Skaidi, mellom Porsangerfjorden og kysten, og mellom Hammerfest og Honningsvåg, er det store veikrysset. Herfra kjører du sørover mot Alta igjen gjennom variert viddenatur. Midt på vidda ligger «Viddens Zion», det lille kapellet i Áisaroaivi, omgitt av sommerhytter for reindriftssamene. Ellers er det fossende elver, åser og høy buskvegetasjon i dalene. Til slutt når du den frodige furuskogen i dalene i Alta. Og skjønner hvorfor Alta kalles Finnmarks Italia i all sin grønne frodighet.

Overnatting er variert og ganske greit å finne

Overnatting er vanligvis ikke noe problem i området. Kjedehotellene finnes i Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Karasjok og Kautokeino. Disse har sommerpass, avhengig av kjede, og ofte reduserte priser nå utenom konferansesesongen. Uavhengige, mindre hoteller finnes i Lakselv, Havøysund, Alta og Hammerfest. Det finnes også enklere pensjonater flere steder, og campingplassene har gjerne hytter med dusj og toalett, det siste passer gjerne til en liten gjeng som kjører sammen.

Fly til Alta og start der

Noen, og ikke så rent få, kjører hele kongeriket opp. Det er faktisk et holdningsspørsmål, for samtidig som det er en lang kjøretur, er det masse fint å se underveis. Vårt turforslag starter imidlertid i Alta, siden Nordlysbyen har «storflyplass», dvs. at det går direktefly til Oslo herfra. Da får man lett rabattbilletter. Her kan man leie bil og ta turen. Det går svært få busser til Kautokeino og Karasjok, så hele ruta med buss er litt vanskelig. Derimot går det fint an å ta offentlig transport fra Alta mot  Hammerfest og Honningsvåg, som vi har beskrevet i et annet turforslag.